Den store lanseringsfesten

48 timer med politisk tangera i Arendal. Ingen peker fingre der ingen husker hva som skjedde.

BÆÆÆÆ. BÆÆÆÆ!!! Jeg breker høylytt. Stephen knipser løs menshan ler stadig mer begeistret, som en syvåring på epleslang. Jeg er omgitt avden politisk eliten, av makta# politikere, presse, næringsliv og lobbyister. Enbrekende NATT&DAG-journalist skaper naturlig nok litt oppstuss på festentil Norges største lobbyvirksomhet, og mottagelsen jeg får av de andrefestdeltagerne er naturlig nok blandet. Dagbladets Marie Simonsen ser ut til åfryde seg over at det (endelig?) skjer noe. Trond Giske ser derimot livredd utog unngår øyekontakt for enhver pris. Andre er mer avventende og senderhverandre spørrende blikk. Med ett har stemningen gått fra å være jovial,nærmest familiær, til lettere anspent. Det er som om noen har invadert søndagsmiddagen.

TANGERA: Drikkeleken fra ungdomsskolen og som aldri endte bra.Alt du trenger er en kortstokk og rikelig med alkohol. Alle feil blir straffet hardt,med massevis av ekstra “raringer”, raring er tangera-ordet for slurk. Sier duslurk, straffes du med ytterligere drikkepress. Du kan ikke gå på do, utendokort osv. For flere regler gå inn på www.drikkeleker.net. Husk at du garantertblir skamdrita.

Jeg tenner meg en røyk, tømmer enda et glass vin ogobserverer festdeltagerne mens jeg tenker tilbake på kveldens omgang med dem:Hva er det å si? Hvor begynner jeg? De er like, de er hvite, de er norske. Deer velkledde, fremgangsrike og “flinke”. Men de oppfører seg som en saueflokknår de er sammen. Betyr det at vi blir styrt av en saueflokk og at de som skalkritisere dem også er sauer i den selvsamme flokken?

Jeg er i Arendal, på festen til First House og skal innledeNATT&DAGs første omfattende valgkampdekning. Og jeg er blitt fullere enndet som var planen.

Arendalsuka skal ifølge arrangøren være en åpen møteplassmellom folk, politikere og næringsliv. Det skal være åpne debatter, idemyldringog utveksling av erfaringer, refleksjoner og ideer mellom velgere, næringsliv,frivillig sektor og politikere på alle nivåer og fra de fleste partier.Arendals politiske gate, sentralt plassert på Kanalplassen midt i sentrum, erarenaen hvor mye av denne utvekslingen skal finne sted. I praksis er gaten enfem meter bred stripe klemt inn mellom to rader med de velkjente bodene som vikjenner fra valgkampsesongen.

Her er det bare innøvdeargumenter, pensjonister, tørr kjeks og kommunekaffe.

JEG BESTEMMER MEG for å prøve å diskutere velgeres reellepåvirkning på den politikken som blir ført, eller snarere den manglendemuligheten til å påvirke politikken til de ulike partiene. Jeg vil hørepolitikernes tanker rundt problemstillingen: “De viktige avgjørelsene blir tatti lukkede rom, også kalt programkomiteer. I disse komiteene er det kun rom forde mest lojale partihorene# de som har gått gradene siden tenårene og somkjenner medlemmene i de andre partienes programkomiteer bedre enn de kjennervanlige mennesker og deres problemer. Utgjør dette et demokratisk problem?” Detkan være utgangspunktet for en god, politisk samtale, tenker jeg. Så naiv erdet mulig å være.

ARENDALSUKA: tiltenkt den samme rollen som den svenske Almedalsveckan. Arendalsuka skal være en uformell møteplass mellom den jevnevelger, næringsliv og politikere. Ifjor ble arrangementet avlyst på grunn av 22.juli ogi år kom arrangementet i skyggen av den samme rapporten. Likevel er Arendalsuka denmest omtalte politiske begivenheten det siste året, med unntak av nettopp 22.juli ogrettsaken. Arendalsuka har fått en del kritikk, spesielt fra Klassekampen ogRødt på grunn av First House (Norgesstørste lobbyvirksomhet) sin involvering i arrangementet. Initiativtakere ogviktigste arrangører er Leif Monsen i First House, Øystein Djupedal fylkesmanni Aust-Agder og tidligere stortingsmann og statsråd for SV) og Stein Gauslaa (redaktør i Agderposten). www.arendalsuka.no

Jeg skuer over Arendals politiske gate en siste gang før jegbiter tenna sammen og setter kursen mot stripen som skiller de to radene medvalgkampboder. Det er et nedslående syn. Jeg ser frivillige som overfallerforbipasserende med tom retorikk og valgkampbrosjyrer. Kan det tenkes at denneuorganiserte, kaotiske og nesten litt truende metoden å møte oss velgere på,kan virke mot sin hensikt. Skulle ikke poenget være dialog og ideutveksling?Møter mellom parti og velger? Hva med noen stoler og bord satt ut rundt bodene?Jeg blir stressa og går gjennom hele gaten uten å stoppe en eneste gang.Stanser i enden, tenker meg om, snur og bestemmer meg for å prøve igjen.

TILBAKE I ANDRE enden har jeg ervervet en bunke med flyeresom forteller hvorfor vi bør bytte regjering, og like mange flyere somforteller meg at denne regjeringen er den eneste som hindrer de borgerlige ågjøre Norge til et sosialdarwinistisk marerittregime i Ayn Rands ånd. Jeggjentar prosessen flere ganger, opp og ned gata, men nei, det er ikke fred åfå, ikke mulig å få litt ro med en politiker, litt tid på tomannshånd somlegger til rette for en meningsfull ideveksling. Et reelt ordskifte mellom megog en politiker burde være mulig, men her finnes bare innøvde argumenter,pensjonister, tørr kjeks og kommunekaffe.

Jeg gir opp og begynner å traske nedover motbussholdeplassen for å møte NATT&DAGs fotograf. Jeg passerer en AP-bod.“Alle skal med”, står det insisterende på telt, flyere og kaffekopper. Burdedet ikke heller hete: “Alle som vil, skal med”? For hva med de som ikke vil,tenker jeg. Hva vil dere gjøre med dem? Skal det ikke være lov å stille seg påsiden? Hva er straffen for de som har andre planer?

På bussholdeplassen venter Stephen, fotografen, og vikjapper oss til Fevik og funkisperlen av et hotell vi bor på for å starteoppladningen til kvelden. Rom og cola femti-femti. Dette blir ikke pent. Fyllainntrer raskt og brutalt når vi ankommer arendalturens hovedmål: festen tilFirst House. Paviljongen på Gjestebrygga i Arendal er allerede ganske full.Alkoholen flyter. Stephen er i knallform og trekker meg ytterligere opp. Jeg erikke helt i saueform ennå, men kjenner at det nærmer seg.

TIL VÅR STORE forbauselse tar alle oss godt imot. Det ertydeligvis populært, spesielt blant pressen at også NATT&DAG skal begynne ådekke mer politikk og da spesielt valgkampen. Det blir nesten for koselig. Erdet bare taktikk, eller er det slik at deres egen dekning til og med kjeder demselv? Jeg har forberedt to ulike spørsmål til intervjurunden, men begge bunneri den samme bekymringen: at politikerne våre og partiene våre er for like, ogat journalistene som skriver om dem også er for like – både politikerne oghverandre.

Erik Wold debattlederen til NRK får første spørsmål.

“Stemmer du?”, lurer vi.

“Ja, jeg stemmer alltid.”

“Hvorfor?”

“Fordi det er en plikt og et privilegium.”

Fantastisk svar, akkurat som forventet. Banalt, jålete ogklisjefullt, like tanketomt som mannen fremstår som debattleder. For å unngåtolv tilsvarende selvfølgeligheter, bestemmer vi oss for et annet spørsmål: Er detkommende valget et faktisk veivalg, eller ligner det mer et teater derforskjellene er minimale?

Mimir Kristjansson, politisk journalist i Klassekampen, erførstemann ut:

“Det er jo et politisk teater, men resultatet vil medføresåpass store forskjeller at det likevel blir et veivalg. Nei, faen, jeg kanikke svare så kjedelig i NATT&DAG … vent litt…”, sier Mimir. Men det vardet.

Kyrre Nakkim, samfunnsredaktør i NRK, hiver seg på:

“Det blir et veivalg. Ettersom det er to helt forskjelligeregjeringsalternativer blir det et av de mest spennende valgene vi har hatt påsvært, svært lenge …”.

Næringsminister Trond Giske blir oppfordret av noen kollegertil å stille på bildet med sauen.

“Det er etveivalg”, sier han, litt brydd.

“Selv om detikke er store forskjeller i utgangspunktet, blir det som når to båter forlateren havn med forskjellig kurs. Etter fire år blir det ganske store forskjeller”.

DET BLIR SNART påfallende hvor likt alle svarer. Allekonstaterer at det er et veivalg fordi … vel, fordi “det er jo to klarealternativer”. Noen moderer seg imidlertid litt ved å si at det neppe blirrevolusjon med det første, uansett utfall, all den tid det ikke er såå voldsommeforskjeller i Norge. Oppsummeringen er likevel: like folk, like svar, liketanker, lik politikk.

“Det er et veivalg.Politikk må dreie seg om betydelige forskjeller, ellers er ikke demokratiet myeverdt.”

Trine Schei Grandes svar er det ærligste vi får. Når alle partiene,alle politikerne og alle de politiske journalistene er sosialdemokrater, hvorstore veivalg er det da mulig å ta? Dersom alle valgmulighetene ligger innenforet sosialdemokratisk verdensbilde og må håndteres med en tilsvarende fortolkningsnøkkel,er det ikke da mer presist å snakke om små kursjusteringer?

Marie Simonsenoverhører samtalen.

“Så avansert”,skyter hun inn og skylder ned en fernet-shot med et glass vin.

“Skal jeg væreså kjedelig å si begge deler?”

Simonsen er denstørste positive overraskelsen. Forbausende kul og opplagt. Kan virke som hunliker litt faenskap, samtidig som hun ikke er like fanget av groupthinken som ellerssynes å prege mange her. Det er på tide å skifte til sauedrakten. BÆÆÆÆ.BÆÆÆÆ!!!

Jeg breker høylytt.

ANGST OG FYLLESYKE i Arendal. Vi går gjennom den politiskegata enda et par ganger så Stephen kan ta noen bilder. Vi må imidlertid gi opp,belastning er for stor. Vi forsøker å få med oss noe som skulle være et kåseriav NRKs pensjonerte valgguru Geir Helljesen, men kåseriet viser seg ikke å væreet kåseri, men snarere en samling anekdoter fra boken han prøver å pushe. Vitrekker oss ut og støter på en av arrangørene.

“Ikke noesauekostyme i dag?”, spør han.

“Nei, er ikkehelt i den formen i dag, i alle fall ikke ennå”, svarer jeg.

“Ble det sent?”

“Nei, vi tok entaxi til hotellet ved halvtotiden”.

“Det var jotidlig, i alle fall for NATT&DAG…”

Fyren gjør ossoppmerksomme på skiltet han har på seg, identisk med våre presseskilt, men medpåskriften “Vert”.

“Men det var noen som holdt ut lenge”, sier han.

“De siste gaseg ikke før ved fire-fem tiden. Jeg skal ikke nevne navn …”.

DAGEN DERPÅ

– EN HYPET DEBATTUKE SOM FORSVANT I ALKOHOLRUSEN

Da Arendalsuka ble annonsert, var flere skeptiske.Klassekampen stilte seg (selvfølgelig) kritisk til First House som arrangør ogBergens Tidende bemerket tidlig at “det er ulekkert at profesjonellepåvirkningsagenter er sterkt involverte i et arrangement som tar mål av seg tilå bli den offisielle åpningen på valgkampen annethvert år.”

Rødt-leder Bjørnar Moxnes syntes det var “betenkelig at enperson som opererer med hemmelige kunder får sette dagsorden” (vår uth.).Hvilken person han hadde i tankene, ga imidlertid saken ikke svar på. KanskjeLeif Monsen i First House? Frank Aarebrot var engstelig til alliansen mellom politikereog medierådgivere, mens Per Olav Lundteigen tok hardere i og var “rystet”. HansGeelmuyden, direktør i Geelmuyden Kiese, var på sin side “fra seg avbegeistring” og jublet over at Norge “endelig får sin egen Almedalsvecka”.

Så gikk politidirektør Øystein Mæland av på direkten. Sidenble det stilt. Hva skjedde med evalueringen?

All den tid både advarslene og honnørordene satt så løst iforkant, er det ikke flere her som skylder oss å gjøre opp status? Hva skjeddemed bakspeilet og yndede medieøvelser som oppgjør, regnskap og måloppnåelseevaluering?

Tabellen tar utgangspunkt i dekningen Aftenposten, VG,Dagbladet, Bergens Tidende, Dagens Næringsliv, Dagsavisen, Klassekampen, Adresseavisen, Stavanger Aftenblad,Drammens Tidene og NTB skiltet med i forkant (fire uker), underveis og i etterkant (to uker) av Arendalsuka.

X