Nora på nytt

Det belgisketeaterkompaniet tg STAN er beskrevet som udogmatiske og skuespillerorienterte.Deres arbeider bygger på et bredt spekter av sosialkritiske tekster og enufravikelig regel: det skal ikke være noen regissør involvert. 24.-26 august gjesterde Black Box teater i forbindelse med Ibsenfestivalen 2012. Deres forestilling Nora er angivelig en fortelling omsamfunnsmessig hykleri og en subtil kritikk av forbrukersamfunnet. tg STAN vilmed denne forestillingen underbygge en påstand om at Henrik Ibsens Et dukkehjem er langt mer enn et historiskstudie av det 19.århundret, og stiller spørsmål ved hvorvidt kvinners posisjon egentlighar endret seg siden Henrik Ibsen skrev dette dramaet i 1879.

NATT&DAG stilte skuespiller Tiago Rodrigues tre ikke alt for kjappe spørsmål knyttettil oppsetningen og festivaldeltakelsen

Hvorfor Et dukkehjem? Hvorfor Nora?

Alle i kompaniet hadde et veldig sterkt forhold til Et Dukkehjem. Vi hadde ikke nødvendigvis de samme grunnene, menalle hadde ønske og motivasjon for å jobbe med teksten. Så vi startet prosessenmed å undersøke hva kompanimedlemmene fant interessant med teksten og snakketmye om hvor meningsfullt og farlig dette stykket fremdeles er. Og det til trossfor at det dreier seg rundt mellommenneskelige forhold i en veldig spesifikktid. Mange ting har endret seg siden da, spesielt i vesteuropeiske land somNorge, men om man tar en nærmeretitt er stykket fremdeles svært relevant i dag. Det tar opp sentraleproblemstillinger knyttet ti familie, samfunn, lykke, økonomi og klasseskiller.Dette er fremdeles relevant for det moderne mennesket, spesielt tema somindividuell frihet og ansvarlighet.

Dere skal spille forestillingen i enrekke europeiske byer, blant annet Lisboa og Oslo. Portugal og Norge erkulturelt sett to svært ulike land, både hva kulturarv og likestilling angår.Hvordan tror du disse ulikhetene vil påvirke mottakelsen av forestillingen?

Det er et interessant spørsmål som jeg selvfølgelig ikke kan besvare før vi harspilt forestillingen. Men det jeg kan si er at det faktum at Et dukkehjem er et mesterverk av etdrama gjør det viktig å se. Overalt. Det er bare så lidenskapelig, provokativtog fantastisk. Jeg vet ikke hvorvidt de kulturelle forskjellene vil komme tiluttrykk i de ulike byene, men i teatret er jo publikum alltid i dialog medskuespillerne på scenen, hvilket selvfølgelig påvirker forestillingen. I Norgevil dette kanskje komme til syne i den tradisjonelle og historisketilknytningen nordmenn har til Ibsens stykke. Dette vil nok variere stort frareaksjonene til publikum i Lisboa som ikke bærer denne tradisjonen. Vi gledeross uansett veldig til å diskutere dette etter å ha besøkt de ulike byene

Apropos tradisjon, dere er del avIbsenfestivalen, en festival med bevaring og utvikling av Ibsentradisjonen somuttalt mål. Har dere gjort dere opp noen tanker rundt dette?

Det å være en del av en festival som Ibsenfestivalen er ikke bare en stor æreog et privilegium, men i tillegg putter det vår forestilling i en visskontekst. Vi setter opp et stykke av Ibsen i en festival hvor nettopp Ibsen somforfatter har en sterk tilstedeværelse. Så vi lurer jo på hva folk vil mene ommåten vi tilnærmer oss Ibsen og Ibsentradisjonen. For vi relaterer oss tilIbsen på en veldig lidenskapelig måte, men jeg tror at når du kommer utenfrafor å gjøre et stykke knyttet til veldig sterke tradisjoner I det gitte landeteller stedet, så har du en viss frihet. Når vi gjør Moliere i Frankrike ellerIbsen i Norge kan vi være mer likegyldige til forfatteren, for oss har han ikkeden samme tyngden, han er ikke en del av vår kultur. Vi har en frihet somtillater oss å jobbe med materialet på overraskende måter. Så vi bruker ikketeksten som et manifest, men snarere som en tekst som lar oss jobbe med for eksempelideer om individuell tankefrihet.

Forestillingen spilles på Black Boxteater 24.-26.august klokken 19.00. Billetter kan bestilles på Black Boxteaters nettsider.

Foto: Magda Bizarro

X