Søken etter den produktive kjedsomheten

Dersom du trodde at scenekunst handlet om å underholde, er det på tide at du møter Pavol Liška.

Noen av dere tar kanskjereferansen fra siste kapittel i Kafkas roman Amerika. Andre husker NatureTheater of Oklahomas forestillinger No Dice og Romeo and Juliet som gjestetBlack Box Teater i henholdsvis 2008 og 2010. Den siste gruppen aner ikke hvajeg snakker om. Men uansett, NatureTheater of Oklahoma er et av New Yorks mest spennende scenekunstkompanier.Hardt arbeid og lekenhet innbakt i en totalt ubekymret estetikk krydret medmasse deilige teaterhistoriske referanser: Middagen er servert! 26.–28. aprilfår Oslo igjen storfint besøk fra Nature Theater of Oklahoma, denne gangen medmusikalforestillingen Life and Times episode 1. En perfekt unnskyldning for åringe mannen som sammen med sin kone Kelly Copper grunnla kompaniet: Pavol Liška

Noe av det sominteresserer meg ved deres kunstnerskap er at flere av produksjonene deres er såulike at en kunne falle for fristelsen til å tro at de er laget av ulikekompanier. Er dette et resultat av en bevissthet om alltid å skulle fornye segi frykt for å kjede publikum?

– Jeg er ikke så redd forå kjede publikum, egentlig nyter jeg å gjøre det. Så vi tar aldri sikte på åunngå det, men snarere forsøker vi å finne nye former for produktiv kjedsomhet.Jeg mener kjedsomhet er en veldig undervurdert tilstand. Alle forventer å væregira hele tiden, og det er til hinder for å holde fokus. Så det vi gjør er åutforske nye måter å fange oppmerksomheten på, og noen ganger forutsetter deten tilstand av kjedsomhet.

Så hva med Life and Times?Dere har ambisjoner om å følge oppdenne første episoden med ytterligere ni? Til sammen vilde gi en fullstendig fremstilling av etav kompanimedlemmenes liv. Det vil kanskje bli en tålmodighetsprøve for bådedere og publikum?

– Det er basert på en ideom transformasjon. Mitt liv har aldri blitt endret av korte øyeblikk,tankesettet mitt har utviklet seg gjennom tøffe utfordringer, og ofte er delangvarige. Og det er noe jeg ønsker dele med et publikum, uavhengig av om devil like meg for det eller ikke.

Et gjennomgangstema ideres kunstproduksjon er den konstante kommenteringen av teatertradisjonen – ogbalansen mellom distanseringen fra og hyllesten av den. Hva kommer dette av?

– Arbeidet vårt er alltidknyttet til tradisjon, utforskning og publikums forventninger. Når vi foreksempel gjør en forestilling med tittelen Romeo and Juliet vil naturligvispublikum ha gitte forventninger knyttet til det, og det foreligger også en visstradisjon vi er nødt til å forholde oss til. Alt dette er del av materialet. Såvi kan velge å enten spille på publikums forventninger eller ignorere dem. Mendet er nødt til å ligge et bevisst valg bak.

Dere var en del avMarstrandfestivalen tilbake i 2010. De to siste årene har festivalen hatt politikkvs. estetikk som tema. Hvor plasserer dere dere på denne aksen? Er teatretspotensiale størst i det politiske eller estetiske feltet?

– Det vi gjør er ekstremtpolitisk. Det er ment for å forandre samfunnet. Altså, vi går ikke rundt ogsier at krig er dårlig, at vi skal forby AIDS og kurere kreft og atbarnemisbruk ikke skal skje, men jeg vil likevel hevde det vi gjør er politisk.Jeg synes ikke politikere eller andre personer som hevder å utføre politiskarbeid utgjør så stor forskjell. Jeg søker etter måter å utgjøre forskjellerpå. Men selvfølgelig mislykkes jeg. Hver gang.

Jeg opplever at deres publikum,i Oslo i det minste, er en relativt begrenset gruppe mennesker. Men et såupretensiøst, lekent og morsomt teaterkan potensielt nå et mye større publikum? Hvor blir det av massene?

– Jeg tror kunstnere harmarginalisert seg i mange år nå. Dersom det ikke er noe publikum for teatereter det vår feil. Jeg liker å tro at arbeidet vårt kan være for alle, at det ikkepå noen måte er elitistisk. Jeg ønsker et teater som kan gjenfinne plassen sini sentrum av samfunnet. Vi søker ikke mot et spesielt publikum, men jeg trorvåre forestillinger fungerer best med små publikumsgrupper. Vi har gjortforestillingene våre for 700-800 mennesker, og jeg føler ikke at forestillingenble like virkningsfull som når vi spiller for hundre. Så jeg tror ikke viønsker spille for større masser samtidig, men heller å kunne gjøre flereforestillinger, for alle slags mennesker. Jeg foretrekker faktisk å spille foret publikum som på ingen måte er åpne for det jeg har å si. Det er en størreutfordring enn å spille for andre kunstnere. De har allerede gjennomgått enforvandling. Jeg er veldig opptatt av denne transformasjonen, av forandring, ogjo hardere jeg må jobbe med et publikum, jo bedre. Et vanskelig publikumbringer frem det beste i meg.

Kom og vær sur, tverr ogvanskelig publikummer på Black Box teater 26.–28 april.

X