Seidmen

b
a

Seid er tilbake i rampelyset blant annet for å fortelle ungdommen at det er frekkere med et 135 kilos Hammond-orgel enn en lusen laptop.

Dere forsvant fra jordas overflate for fem år siden, er det mye som har forandret seg her på jorden på den tiden dere har vært borte?

– Ja.

Hva synes dere egentlig om ungdommen nå til dags?

– De ser ut til å ha flott hud. De er i tilegg mye penere å se til, kler seg smartere og er betydelig mindre keitete enn det vi selv var da vi var ungdom. Det er godt at det er kommet en ny generasjon som kan ta ansvar for framtida. Vi kan vel takke ungdommen nå til dags for at de tok livet av ironien før den tok livet av oss.


I 2006 lød deres siste hilsen: «I verden slik vi kjenner den er det to fenomenhvis utstrekning er uendelig# universet og dumheten. Vi har, som band, søkt deytterste grensene forbegge, og tittet over på den andre siden. Det var ikkenoe pent syn som møtte oss. Vi er skremt, og av hensyn til egne og andres helsetør vi ikke ta dette lenger» Hva var det som fikk bandet sammen igjen, og ikke bare det, også fikk dere til å spille inn et helt nytt album i smug?

– Frykten for å gå mayakalenderens endetid i møte uten et ferskt offer skremte det beste ut av oss. Man kan jo også kalle det et brennende ønske om å lage en ny og storslagen spacerockplate. Vi begynte å lage musikk, og det var utrolig moro, rett og slett. Det ble brukt uvirkelige mengder tid på arrangering, flikking, cover, skriving og testing, men resultatet er vi stolte av. Det enkleste er slett ikke alltid det beste.

Hvordan er det å komme tilbake til jorda og så er alle konsertscenene fulle av artister som Lady Gaga, Sirkus Eliassen og John Olav Nilsen og Gjengen. Er verden blitt en fæl plass?

– Verden har alltid vært en fæl plass, der lykken er forbeholdt de heldige få. Det er et mirakel hver gang noe ikke går galt. Sånn sett er Lady Gaga ikke noe stort problem for oss. Og John Olav? Er ikke de en gild gjeng da? Nei? Hmmm. Det var i alle fall minst like ille før.

Dere sier selv at det som gjaldt for fem år siden i dag bare er støvkorn i horisonten.Er det mer eller mindre alvor i å drive med musikk nå etter gjenforeningen?

– Som musiker er man visst ung når man er tjue, voksen når man er tredve og gammel når man er førti. Derfor er det på tide å innse at vi er voksne og dermed klare for rockestjernetilværelsen, etter ungdomstidens vås. Dette tar vi selvsagt på blodig alvor.

Seid var en del av en Trondheimsbølge som vi ikke kjenner historien rundt så veldig godt, men veldig mange av bandene som Johndoe, Hopalong Knut, The Reilly Express og alle disse hardcorebanda da. Hvordan var musikkmiljøet for 10 år siden? Var det så bra som Ole Jacob Hoel skal ha det til?

– Synes Ole Jacob Hoel det? Det ante vi ingenting om, men i så fall er det jo artig å høre. Musikkmiljøet på den tida var en fin oase for tørste langveisfarende, som vi jo var. Det var mange luftslott som ble bygget, for senere å bli brent og ranet for all synlig verdi på 3B og Jesper Nattmann. En super tid, men den kunne så avgjort vært mer produktiv. Man satt kanskje litt mye på hver sin tue og kastet småstein på hverandre i all vennskapelighet. I dag finnes det en mer profesjonalisert bransje i byen, noe som er veldig positivt og imponerende. Vi nyter for eksempel godt av arbeid som er gjort i den tida vi var vekk, gjennom at vi nå har et bookingbyrå som ordner mye for oss. Samtidig virker noen av de nyere banda litt vel strigla, i tråd med det mye omtalte innlegget fra Audun Vinger tidligere i år. Det blir fort kjedelig å lese intervjuer med flinke, pene band som alle høres ut som om de kommer rett ut fra mediehåndteringskurs, og har en forretningsplan med bullet points og gjennomtenkt profil i sosiale medier før de har gitt ut så mye som en singel. Semiprofesjonelle offentlig sponsa underdogs – boring stuff! Langrennsløpere er jo tidvis mer rocka enn rockerne. Hva skjedde med tida da band kappkjørte mot hverandre på Autobahn og kastet poser med avføring på hverandres frontruter?

De fleste band i dag, er ikke band men folk som lager og spiller musikk gjennom enkle lydkort og laptoper. På “Magic Handshake” så hører vi at dere opererer helt i andre enden utstyrsmessig. Innrøm at dere misunner artister som bare trenger å ta laptopen under armen når de skal dra på turne?

–Aldri! Det å bære 135 kilos Hammond-orgel ut og inn av bygg uten heis dag ut og dag inn i årevis bygger ikke bare karakter, det bygger også overkropp. Vi tror kanskje at noen av dagens musikere hadde sett litt mindre anemiske og spinkle ut dersom de hadde klart å løfte noe mer enn vekten av sin egen MacBook. For øvrig har vi også laptoper både i studio og på scena, men det er noe vi kan bruke fordi vi har gjort oss fortjent til det.

Seid spiller på Blæst 9. mars.