Leserbrev: «Dere Nihilister»

Til NATT&DAG og Andreas Falkenberg,

Nihilisme er et ord AndreasFalkenberg liker å kaste om seg. Det er noe som den oppvoksende“zZZZzombiegenerasjonen“ har fått klistret på seg og det ernihilismen som er grunnen til såvel ABB som PK-generasjonen, Honningbarna somBurzum. Nihilismen kvalifiseres hos Falkenberg i en “passiv” ogsannsynligvis en “aktiv” variant, noe som kan forklare diskrepansenmellom de forskjellige uttrykkene i de respektive nihilisme-kategoriene. HarFalkenberg egentlig noen gang stoppet opp og spurt seg selv hva en“aktiv” nihilist egentlig ville utgjøre? I fall ikke, kan jeg gi etsvar på dette her og nå: en aktiv nihilist er en parasitt.

For det første er det ikkeimponerende lenger å kommedrassende med Varg Vikernes og rope «Her er et eksempel på en virkeligdissident!». Varg Vikernes, i den grad han faktisk skiller seg fra hopen,står ut i lys av den meningsløse bruken av virkemidler, som rett nok forandrerseg over tid (fra tenårings-metallooken, via neonazi-sleiken, til jesustendensenefra Belusplata), men som alle har til felles at de dekker over, ja, du gjettetdet, ingenting. “Det som engang var er borte” skriker en pubertalVikernes, og jamrer over en virkelighet som aldri overhodet har vært en del avhans verden, men som det likevel er verdt å lamentere. Nettopp denne tendensen,den som går på å kritisere ens egen samtid uten å egentlig ha noen motivasjonfor det (for uten «det suger så mye å leve nå») er en innstilling som har inspirertmang en kvisete tenåring til å begynne å studere historie, men å ta dette seriøst som en samfunnskritikk erså utrolig billig. Les Nietzsche, les Platon, oi polloi er alltid en gruppe meningsløs sideflesk som aldri vilkunne utgjøre en forskjell da de er blinde, late og går med på hva faen somhelst som samtiden byr dem på. Men for å hente fram en betydning fra NietzschesMoralens Genealogi# Ørnen kan ikkeskjønne hvorfor lammet hater ham så mye, fordi hatet er så langt ifra enbeskrivelse av hvordan han tenker om lammet: “Intet er deiligere enn etsaftig lam.” Problemet til Falkenberg, og andre som gidder å la seg hisseopp av samtidens passivitet og “nihilisme” er at de snarere står framsom sorte får enn rovfugler. Det disse trenger er en gjeter, en superjesus somkan definere ut en riktig plass i samfunnet for dem, siden de ikke greier detselv. Og inntil dette skjer (Vikernes klarte heldigvis å finne Ham inne i segselv) vil de klandre alle andre rundt seg for at de selv ikke passer inn.Kultur-kannibalisme, eller innavlet tenkning vil jeg diagnostisere Falkenbergsånd med, og påpeke at det ikke er sunt å bare fortære sine egne.

Zizek er en filosof det er lettå lefle med fordi han sier så mye “sjokkerende” og på en slik måte atdet er lett å bli forvirret. Men en ting er sikkert: en kan ikke kalle hamverken aktiv eller passiv nihilist. “Leninist”, “stalinist”, “kommunist”,whatever. Poenget til Zizek, som fordi han faktisk har opplevd en annen virkelighetenn vår sosialdemokratiske slummer faktisk har evne til å se ting litt iperspektiv, er nettopp at en må forstå de underliggende infeksjonene som“nihilismen”, det være seg aktiv eller passiv, er symptomatisk for.Manglende klassebevissthet og ideologi er da gjerne svaret. Når Falkenbergpåstår teatralsk at det ikke handler om terroristen ABB, men om oss, spør jeg:Hvem i all verden er dette “oss”. Er det ikke et underliggende ønskeom den samme meningsfulle tilhørigheten som de “passive” nihilistenesøker og finner som stikker seg frem i Falkenbergs rabuleringer? En trengerikke, som Zizek er, å være svært godt bevandret i Freud for å diagnostiseredenne tendensen som et ødipalt symptom. Falkenberg er skuffet over tingenestilstand, og vil drepe sin far, samfunnets (passive) nihilistiske tendens, forå kunne ekte sin mor, det egentlige, sterke, gode, viking-naivistiske Norskefolk. Spar meg. Er du misfornøyd med tingenes tilstand må du begynne med degselv og ditt eget perspektiv.

I den grad det er noe galt medselvtilfredsheten til det norske folk i medgangstider, melder jeg: Intet nyttunder solen. Å lytte til rabulister og forsmådde Kirkegaarder (filosofen,altså) som Falkenberg er bare så utrolig kjedelig, da budskapet deres alltidender opp i et eller annet selvforhelligende og apologetisk, som Falkenbergshenvendelse til alle som kjenner en slags identifikasjon med samfunnskritikeren(om ikke massemorderen) ABB: “Jeg forstår dere”. Medlidenhet er noesom er forbeholdt de kristne. Og det selvrettferdige ressentimentet også. Medmindre du, Falkenberg, kan vekke noen opp fra de døde, kommer ingen virkeligtil å lytte til dine profetiske utrop på torget. For virkelig å få oversiktover den dialektiske nihilistiske pluss-og-minus tilstanden som ethvert samfunntil enhver tid er låst fast i, må en klatre høyere opp i fjellet. En må huske aten hyrde, det være seg den “aktive”, er aldri noe bedre enn detflokken hans, de “passive”, tillater ham å være.

– ØrjanSteiro Mortensen, masterstudent i filosofi ved UiO

.

Til masterstudenten,

Det er lett å glemme det i Norge anno 2011, der hegemoniet i stadigøkende grad preges av overfladisk affirmativ/positiv tekning, men det finnes altsåen lang og fruktbar tradisjon av tenkere som inntar et nihilistisk/negativtperspektiv på samfunnet og virkeligheten. Bare for å nevne noen jeg selv liker:Georges Bataille (“The essence of morality is a questioning about morality# andthe decisive move of human life is to use ceaselessly all light to look for theorigin of the opposition between good and evil.”), Theodor Adorno (i NegativeDialectics: “Thought honors itselfbydefending what is damnedas nihilism”), Nick Land (TheThirst for Annihilation: Georges Bataille and Virulent Nihilism), og nånyligere Benjamin Noys (The Persistenceof the Negative, Jason E. Smiths anmeldelse av boken: “The Courage to Hate:Noys’ The Persistence of the Negative“)og Ray Brassier (Nihil Unbound:Enlightenment and Extinction). Masterstudenten må gjerne kalle disse tenkernefor parasitter, kommende fra en somdeg ville de sikkert bare tatt det som et stort kompliment. Siden jeg og dissetenkerne, i motsetning til den allvitende masterstudenten, innser at nihilisme er et uendelig komplekstkonsept med dramatiske epistemologiske konsekvenser, så vil definisjonen av nihilismetil tider variere bittelitt. Nihilismen som jeg så vidt påpekte i teksten om døllegenerasjonener den Brassier identifiserte i intervjuet jeg gjorde med han. Merk hvordandenne definisjonen differer fra Nietzsches kjente konklusjoner. Merk også at Nihil Unbound, når alt kommer til alt, eren bok om døden. Denne relativt sentrale dimensjonen i et menneskeliv, og iuniverset for øvrig, som skyves under et teppe eller inn på et steriltgamlehjem, når den lystige affirmative/positive tekningen får herje uhindretmed all sin vitale new age-aktige livsenergi. Den samme affirmative/positivetekningen som er oljen i det konsumkapitalistiske maskineriet.

NATT&DAG: «The most common understanding of “nihilism” isits revelation of the worthlessness of existence, that “nihilism” is some kindof ever present mental illness in need of a cure.Nihil Unbound has drawna lot of attention because of its novel understanding of this ambiguousphilosophical concept. What is the conception of “nihilism” inNihilUnbound?


RB: Very simply, that the core of reality is a voidthat will disintegrate everything we are and everything we know. Yet we canhave cognitive access to this void. Thus nihilism does not culminate in thenegation of truth, but in the truth of negation. This rules out the Nietzscheanremedy, which consisted in subordinating truth to interpretation, and demotingreason into an instrument of life. If reason and truth are irreducible to lifeand interpretation, then nihilism cannot be overcome by valuing life abovetruth. Nihilism is a problem of knowledge. Scientific knowledge reveals a worlddevoid of all those values, meanings, and purposes that we took to beindispensable for living. The things that mean the world to us mean nothing tothe world. Many philosophers insist that knowledge ought to be pursued only solong as it does not compromise our investment in living. I maintain that livingis a means to knowing, and the ultimate object of knowledge is the void at theheart of reality. Thus the rational negation of vital purpose is an enablingcondition for understanding reality. Nihilism is an unavoidable consequence ofknowledge, and one that cannot be circumvented, unless one is prepared tocompromise the integrity of knowledge. Instead of criticizing scientificknowledge in the name of some supposedly perennial set of human interests,philosophy ought to rekindle its original kinship with the sciences and pursuethe rational disenchantment of the world wherever it may lead, irrespective ofits existential consequences for us. The rational consummation of nihilismmight yet precipitate a transformation in our understanding of ourselves andour place in the universe.»

– UTDRAG FRA INTERVJUET VÆREN FØR VÆREN, NATT&DAG APRIL 2011

.

Hvordan kan man “aktivt” tenke med utgangspunkt i en slik innsikt? Jo,man kan for eksempel gå til frontalangrep mot idealismen som ligger til grunnfor funnene som i D2-saken ble fremstilt som “alvorsgenerasjonen”, men som viselv har kalt for “døllegenerasjoen”, da denne idealismen høyst sannsynlig, iårene som kommer, vil ha en reell og irriterende innvirkning på alle oss andresom lever i dette herlige landet kalt Norge. Tanken på et politisk system og enmedieverden styrt av stadig flere Trædøllinger gir åpenbart masterstudenten, denfrihetshungrige filosofistudenten, en skikkelig lystbetont ståpikk# vi andreparasitter på vår side henter heller frem noen rustne spikre som vi med glededolker fast i penis før vi tillater oss selv å tenke på Trædal som annet enn satansbarn. Poenget mitt er at vi ser verden helt, helt forskjellig. 180 graderforskjellig. Jeg har aldri lagt skjul på mine fordommer: der du ser visse uskyldigemiddelkassenordmenn som bare gjør godt, ser jeg ut spekulerte evil scumbags som tyr til den rådendeideologiens instrumenter for å gjøre “godt”, mens de egentlig bare maner sinegen simple egoistiske og karrieristiske agenda. Jeg har aldri hevdet å foretanoen som helst form for “samfunnsanalyse”, mine mål er mindre ambisiøse enn somså, jeg ønsker bare å påminne disse evilscumbags om at det i hvert fall finnes én person der ute som virkelig avskyrdet de gjør. Jeg snakker alltid utelukkende for meg selv, og vil derfor svært gjernevære en “parasitt” på din verden, selv om du for øvrig, uansett hvor mye jeg mislikerdeg, bare er en “normal person” i min verden, sorry, ikke like mye futt der.

Til grunn for denne blinde aksepten av døllegenerasjonens reaksjonæreverdier – en aksept som den glupe masterstudenten mener at vi helt åpenbartmå godta – ligger den naive bekreftende “positive” myten, den idealistiske ognasjonalistiske utopien, om et samfunns stadige “fremskritt”. De eneste”fremskrittene” vi egentlig oppleverer svarene på spørsmålene vi stiller. Om de dominerende spørsmålene i etsamfunn er uinteressante og stupide, så opplever vi “fremskritt” deretter. Tilgrunn for forskerens karakteristikk av døllegenerasjonen som “drependekjedelig” (ensformig, langtekkelig, trettende) ligger funn om en generasjon somblindt adapterer foreldrenes spørsmål og verdier. Da vralter vi avgårde videre i den retningen, mens vi naivt tror atdet handler om “fremskritt”. “Fremskritt” mot hva? Døllegenerasjonen bekrefter førstog fremst Ibsens analyse: “Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker”.Du kan ikke blindt adaptere og værenytenkende samtidig. Er det så forbanna vanskelig å forstå at døllegenerasjonenfaktisk kan være en utvikling mot noe verre?Så langt i 2011 har vi vel opplevd en del stygg empiri som i det minste underbyggerat alt ikke er like fuckings rosenrødt? Mens tysk presse, nesten umiddelbart etteravdekkingen av den nynazistiske Zwickau-terroristcellen, fyltes av ledere,kommentarer og kronikker som manet til selvransakelse om den latente rasismen iden tyske befolkningen, har vi her i Norge brukt enhver anledning til åbekrefte vår overtrufne moralske perfeksjon. Det er perverst. Fremskritt?Snarere fem skritt tilbake i en kulturell nedgangstid.

Masterstudenten gjør i sitt svulmende pretensiøse skriv en rekke utroligementale kortslutninger, enten fordi teksten er skrevet i krakilsk affekt, ellerfordi den eminente masterstudenten rett og slett ikke vet bedre. Mestsannsynlig en kombinasjon. Kanskje aller mest patetisk er det at masterstudententillegger meg verdiene til Varg Vikernes barefordi jeg eksemplifiserer motstand mot det bestående i Norge medBurzum-på-90-tallet. Hadde det bare vært så lett! Er detvirkelig så forbanna vanskelig å holde en mer problematisk tanke i hodet utenat den umiddelbart kollapser i en affektivgut reactionom liker/ikke liker?Jeg skjønner atdet er ekstremt komplisert å forstå, men det finnes altså en del problematiske ideer(Burzum/Varg Vikernes) som allikevelkan anvendes for å gjøre et poeng. Helt utrolig ikke sant?? Du faktisk ikke digge rabiatesvartmetall-trommevirvler for å argumentere at norsk 90-talls black metal blantannet var en reaksjon mot det tyngende egalitære sosialdemokratiet, og det erheldigvis ikke opp til verken min eller mastermannens musikksmak å avgjøre det faktum at norsk black metal er etrelevant eksempel i denne sammenheng, siden hele verden synes å være av denoppfatning. At Burzum, som et estetisk uttrykk, i motsetning til degjennomkommersialiserte Honningbarna, i tillegg til å være problematisk også rommerden frigjørende ideen om at en annen verden faktisk er mulig (The aesthetics ofdejection and the politics of militant dysphoria) gikk åpenbart masterstudentenhus forbi mens han iherdig skulle stadfeste verdenshistoriens mest åpenbare critique:at Varg Vikernes har problematiske meninger om saker og ting. Det er feigt åikke en gang ville prøve å forståambivalensen i det at Vikernes forfekter forkastelige ideer, samtidig som Filosofem er etfascinerende stykke musikk. Igjen, det er irrelevant om masterstudenten likerBurzum, da det finnes nok data der ute, fra langt mer kunnskapsrikemusikkjennere enn oss to (av utallige mulige kilder, for eksempel Morgenbladetstopp 100-liste), som tilsier at Burzum, i det minste, er et høyst interessantestetisk uttrykk. Tar det for sikkerhets skyld med teskje: eksemplet kan tenkesselv om du ikke digger “Dunkelheit” på repeat! Som en negativparasitt fascineres jeg av ideer som jeg nettopp ikke liker 100%, jeg nyter ubehaget/usikkerheten/ambivalensen, deter nemlig et eller annet intuitivt galt/perverst/uinteressant ved det å hengiseg 100% til en idé eller et verdenssyn, bare fordi du, av en eller annenbokstavelig talt mystisk grunn, vet(*kremt* tror) at akkurat det verdenssynet er det 100% GODE.

Jeg leser heller Sade, Blake, Sotos, Cooper,Guyotat – med Agota Kristofs Tvillingenesdagbok som det kanskje aller beste eksempelet – da disse forfatterne fremprovosereret helt avgjørende og komplekst “questioning about morality” (ref. detinnledende Bataille-sitatet). Hvorfor har utallige filosofer prøvd å forstå genikomponistenWagner (for eksempel Adornos In Search ofWagner og Badious Five Lessons onWagner), når de isteden bare kunne avvist han som utelukkende en fascist medhenvising til noen simple høythengende universelle idealer om at en person somhar forfektet fascistiske ideer bare skal avvises og glemmes? Skal allenordmenn slutte å se på maleriene til Francis Bacon straks de erfarer at mannenavskydde egalitarisme? Da masterstudenten så Væren og tid på pensumlista, stormet han ut av klasserommet iprotest? Hva faen har denne nye sensur- og ordpolititrenden med “mer åpenhet,mer demokrati” å gjøre? Igjen er vi inne på 180 grader: disse nye moralensvoktere som angriper folk for å høre på “feil musikk”, eller kallerenkeltpersoner som ikke utfordrer den dominerende “gode” ideologien på den korrektemåten for “parasitter”, disse ligner faretruende mye på de med ekstra rak rygg somofte dukker opp når et samfunn, av ulike årsaker, lukker seg mer og mer inne isin egen paranoide selvgodhet.

Masterstudenten briljerer videre. Blant annet trekker han frem en tekstsom ikke finnes (god research) og bruker denne som en anledning til å angripeden ellers så parasittiske parasitten Falkenberg for å være – for medfølsom nå plutselig – i en kronikkpublisert rett etter 22. juli. I en tekst der jeg kritiserte forståelsen avondskap i Lars Svendsens’ “Ondskapens filosofi” (Svendsen ble, som jeg riktigantok, medias Ondskapsekspert etter 22. juli) og manet til mer tvil i en tid der det vil være veldig enkeltå hoppe på bombastiske løsninger (ref. blant veldig mye annet grums, døllegenerasjonsom ble krystallisert i D2 drøye måneden etter, eller sensurpolitiet skissertover), dette leser den sure masterstudenten som for mye følelser ovenfor… Hvem?Hva? Var du full mens du hamret på tastaturet? Antyder jeg et forsøk på å prøveå være litt “hardcore”? Cute:) Samtidig som min posisjon visstnok er”kulturkannibalistisk” og “parasittisk” (snakk om teatralsk!), så ender de falmende overveielsene til den stadig merforvirrede masterstudenten med å servere meg tre relativt store tenkere tilmitt eget team: Platon, Nietzsche og Kierkegaard. Vel, takk som byr! Jeg kanfint leve med de gutta. Men fair skal være fair, så i byttehandel får dutilbake til ditt eget lag, tenkere som reflektere din intellektuelle brodd: Max Mekker, Langbein og en boks med ansjos.

Det er mange flere sitrende idiotiske momenter i masterstudentenstekst, blant annet en ikke alt for elegant applisering av Freudsbegrepsapparat, men la oss runde av med mastermannens penetrerende kritikk avmin anvendelse av Žižek. Skal du angripe min tolkning av Žižek må du kategoriskavvise påstanden om at et avgjørende moment som driver slovenerens politisketekning er en forrakt for moralsk verdikorrekt overlegenhet enten denne er påvenstre- eller høyresiden av politikken, ikke tillegge meg meninger jeg aldrinoensinne har hatt, som at Žižek er en nihilist. Ingen steder har jeg skrevet at Žižek er en nihilist. Den søte ironiener jo selvsagt at den pretensiøse masterstudenten selv blir truffet midt iballa av denne zizekianske kritikken – i så forstand skulle man jo tro han fikkden med seg! Žižek er tvert imot skeptisk til Brassiers nihilisme, derfor erdet enda mer interessant at beggedisse møtes i en unison enighet om det tungt ideologiske implisitt i enantagelse om moralsk overlegenhet slik den forfektetes av døllegenerasjonen.Men la oss for all del ikke gi oss der! Var jeg den eneste som så, underTrygdekontoret-sendingen, mens Gjærum liretav seg en endeløs permanent-sarkastisk passiv-aggressiv PK-tungetale, mens hjernen hennes stammet segfrem til noen nye nedlatende betraktinger om alle p-p-p-p-p-parasittene – så duøynene hennes som plutselig, for et skarve sekund, ble ildrøde?! Hjelp!

“Evil in its most elementary form is such a “short circuit” between the Particular and the Universal, such a presumption to believe that my words and deeds are directly words and deeds of the big Other (Nation, Culture, State, God), a presumption which “inverts” the proper relationship between the Particular and the Universal: when I proclaim myself the immediate “functionary of Humanity” (or Nation or Culture), I thereby effectively accomplish the exact opposite of what I claim to be doing – that is, I degrade the Universal dimension to which I refer (Humanity, Culture, State) to my own particularity, since it is my own particular point of view which decides on the content of Humanity. I am thereby caught in the infernal cycle of “the purer you are, the dirtier you are”: the more I refer to the Universal in order to legitimate my acts, the more I effectively abase it to means of my own self-assertion.”

Oi oi oi! Thepurer you are, the dirtier you are! 180 grader! Parasittene er det hellige folk! Fuck you evil scumbags! Detvar Žižek om Schellings’ PhilosophicalInquiries into the Essence of Human Freedom,som undertegnede sakte men sikkert pløyer seg igjennom og som masterstudenten seff’ernkan på rams, uansett regnet som en av filosofihistoriens mest interessantebøker om ondskapens problem.

Gitt masterstudentens fabelaktige betraktninger så langt kommer detselvsagt som en bombe at han, i en tekst der han angriper meg for å ikkereflektere over min egen posisjon – hold deg fast – ikke selv reflekterer oversin egen posisjon!

Din posisjon er ingenting å reflektere over, den er innholdsløs. Etpatetisk forsøk på å “sette noen på plass” ved å briefe med mediokrepensumlitteraturkunnskaper. Selv metervis med frigjørende filosofibøker kanåpenbart ikke hjelpe den hjernevaskede nordmann. Ingenting du har skrevet ereget. Du er et redskap. Du beviser eventuelt, en gang for alle, hvor feilslåttkvalitetsreformen faktisk er – detskal du ha for.

– Andreas Falkenberg

X