Scenen er din

b
a

Spiller du noen rolle? Nå kommer boka Skuespillsamfunnet fra 1967 endelig pånorsk.

I 1957 ble den politisk og kunstnerisk radikalegruppen Situasjonistisk Internasjonalegrunnlagt av en gjeng europeiske kunstnere under et møte i den italienskelandsbyen Cosio d’Arroscia. Den opprinnelige ambisjonen var ågjenopplive surrealismens radikale potensial, og de neste 15årene forsøkte kunstnergrupperingen å formulere en kritikk av det de oppfattetsom den moderne kapitalismens produksjon av illusjoner. Som en følge av at degrunnleggende materielle behovene var blitt tilfredstilt i de kapitalistiskelandene, hadde man begynt å fabrikkere falske behov, mente de, og at dette har resultert i at vilever et skuespillaktig liv, der vi konstant jager mål det bare gir tomtilfredsstillelse å oppnå.

Gruppas hovedverkLa Société du Spectacle av Guy Debord ble publisert i 1967, men først i årkommer boka ut på norsk, utgitt som et felles spleiselag av forlagene News FromNowHere og Gasspedal. NATT&DAGmøtte oversetterne Jonas Bals og Kim Tallerås, som sammen drifter News FromNowHere.

Jonas Bals: Situasjonistene representerte noefriskt og antidogmatisk på venstresida, en utvidelse av kampsonen på bakgrunnav at vareformen – at man gjør ting til varer – hadde bredt om seg på nyemåter, slik for eksempel Michel Houellebecq beskriver det# pikk og fitte harblitt varer.

Men Situasjonistisk Internasjonale blejo selv ganske dogmatiske? Guy Debord var visstnok ingen lett fyr å ha med ågjøre etter hvert, og til slutt ble nesten ingen anerkjent som “ekte”situasjonister?

JB: Dette har med det revolusjonære nederlaget å gjøre. Møterdu iranere i Oslo i dag, som kommer ut av et eksilmiljø fra den mislykkederevolusjonen, finner du noen av de verste sektmiljøene. Det samme skjedde etterden spanske borgerkrigen. Alle tapte revolusjoner skaper kranglefanter…

Kim Tallerås: Men han var jo en kranglefant, og det er jo ikke sånn at vi gir ut bokafordi vi er enig med alt som står der, eller hans person… Og den inneholderting vi finner problematisk, som dette med autentisitet,men den bidrar til diskusjonen på en fruktbar måte.

Ja, tror dere den får myeoppmerksomhet?

KT: Nei.

JB: Det er ikke en sånn selverkjennelsesbok somstortingspolitikere og næringslivsledere er vant til, så den får ingen av demtil å forandre seg.

Ingen Ona Fyr?

KT: Nei, ingen Ona Fyr,selv om den sikkert kan leses som et veldig spennende selvrealiseringsprosjekt.

Det er over førti år siden boka kom ut.Hvor relevant kan den være i dag?

KT: Noen ganger er det konkret, nesten banalt, som når Debordsnakker om stjerner som representasjoner av levende mennesker, noe som kanskjeføles ok når stjerna er Humphrey Bogart eller …

JB: … Brigitte Bardot …

KT: … men når man drar den resepsjonen ned i sofaen i dag, såer det liksom Charter-Svein som leverer en fyllekule i Syden på vegne av oss,og da begynner det å føles litt skittent. Det er klart at det er ut å kritiserereality-serier og sånt …

JB: Man må ikke redusere kritikken til at det er fælt å være påFacebook, eller at det er galt å se på TV. Det er ikke en drøm om renhet i denforstand. Det er lett å redusere det hele til en kritikk av de mest ekstremeutfallene av skuespillsamfunnet. Men det haruansett slått meg når jeg har sett på disse seriene, at veldig mange av deprosessene som beskrives i Skuespillsamfunnethar trengt veldig dypt inn i kulturen på et overordna samfunnsmessig plan, og atde er blitt veldig vanskelige å få øye på. Og som Kim sier: det er ikke comme il faut å kritisere dette lenger#tvert imot må du følge med på flere realityserier – selvfølgelig med ironiskdistanse – for å ha noe å snakke om på jobben dagen etter, og jeg tror i hvertfall dette påvirker hvordan vi er, og da kan man spørre videre: Hva eralternativet til det her? Og der er det en del forutsetninger i Skuespillsamfunnet som sikkert blirproblematiske i dag, særlig knyttet til autentisitet – hva man virkelig kanvære ovenfor hverandre og hva et virkelig samfunnsmessig liv kan være imotsetning til skuespillet – og boka gir ingen gode svar, og jeg føler hellerikke jeg har noen, men den fungerer allikevel som en kritisk målestokk til å seen del ting som vi har blitt blinde for.

Ja, men dette med autentisitet kan væreproblematisk?

KT: Sjøl er jeg veldig skeptisk tilautentisitetsbegrepet, og her tror jeg det er mange lesninger av boka – fragretten gubbe til sosialkonstruksjonistisk kunststudent. Men om vi ser nærmerepå skuespillbegrepet og den passiviteten som det innebærer, og videre påmotsetningen situasjon, altsåhandling, så er det lettere å se kritikken og kanskje også måter å møteskuespillsamfunnet på.

Men hvis man snakker om situasjonen som motpol tilskuespillet… I dag har vi såkalt viral markedsføring og flash mobs à la T-Mobile-situasjonisme på Youtube, hvor”situasjoner” oppstår i det offentlige rom, sponset av storkapitalen. Kapitalenhar altså absorbert opp situasjonen i sitt system# hva gjør man da?

JB: Jeg tror ikke dette er nytt. Situasjonistene snakker omrekuperasjon/kooptering, som går ut på å bruke strategier som er vendt mot degtil egen fordel, og at kapitalen – som egentlig er et sosialt forhold mellommennesker – selvfølgelig kan bruke disse strategiene til sin fordel. Og ogsåsituasjonistene tenkte på dette, og snakket om å bruke skuespillet motskuespillsamfunnet – en skuespillmessig kritikk av skuespillet – men varbevisste på at det kunne virke mot sin hensikt og forsterke skuespillet slik atdet ble opprettholdt ytterligere.

Det virker som en ganske håpløs kamp åkjempe?

JB: Den holdninga har i alle fall prega den franske tenkningenetter Debord. Hvis du følger for eksempel Jean Baudrillard, som av en ellerannen idiotisk grunn er mye mer kjent i Norge enn Debord# han var først enslags situasjonist, men ble veldig desillusjonert etter at opprøret i 68mislykkes. Han og Houellebecq – som forøvrig er en glimrende forfatter – erbare opptatt av å vise begrensningene somligger i slike opprørsstrategier: At du ligger i kvikksand, og ved å kjempeimot bare synker dypere. Og det er jo en forståelig pessimisme, men det er ikkedet vi er ute etter, du bør heller lete etter utganger og finne ut hvor du kanstikke inn kniven! I siste instans handler det om helt materielle samfunnsøkonomiskeprosesser, som eierskap til produksjonsmidler og ting som det er veldig litepopulært å snakke om i dag. Det er morsommere å skrive om kulturelle fenomenerenn økonomiske fenomener. Men det som kan være bra med den teksten er at denbinder de to tingene sammen. Den prøver å forklare noen kulturelle fenomenerved å vise til noen dypereliggende samfunnsmessige prosesser.

Finnes det noen eksempler hvor detteviser seg helt konkret?

JB: Ta for eksempel en undersøkelse om sånne jobbmotivatorerfra NHH og BI, tror jeg det var, som jobbet i forhold til helsevesenet. Nå harmarkedsrettinga gått så langt at helseforetakene har blitt så mye foretak at – om vi sammenlikner med dentradisjonelle håndverkermentaliteten om at du kontrollerer arbeidsprosessen sjøl,og at du derfor gjør en god jobb – så er dette i ferd med å forsvinne frahelsevesenet, ifølge denne undersøkelsen. Og det som blir interessant da, er atdet blir jobbmotivatorenes jobb å skape en illusjonder i stedet# først da finner man tilbake til “gnisten” i arbeidshverdagen, ogdet er jo helt sjukt! Da kan du begynne å snakke om skuespill…

KT: Ja, hvis man som sjukepleier må overbevises om at man gjøren viktig jobb, så har vi et problem, og sånn tror jeg litt at det er i dag …

JB: Og de som sitter og avdekker sannheten er de som får i jobbå tilsløre den. De sitter og analyserer hva som er problemet, og sier “dette måvi inn å løse” – og det er ganske tragisk egentlig, for det handler om hvordanvi lever livene våre. I gårsdagens Aftenposten stod det for eksempel atbudsjettene for psykisk helsevern har eksplodert, og det må gå an å snakke omdette uten å havne i kulturpessimist-båsen, for det har jo samfunnsmessigekonsekvenser som er kjipe.

Slippfest på Botsen Pub, Mat og Vinhus lørdag 28. november kl 17.00.

NewsFrom NowHere er et Oslo-basert mikroforlag drevet av Kim Tallerås og JonasBals. Forlaget har tidligere utgitt Utopi,Revolusjon, Sosialisme. Gasspedal er et bergensbasert mikroforlag. Redaktører Audun Lindholm. Forlaget har blant annet gitt ut serien Biblioteket Gasspedal, med nyskrevet og oversatt litteratur i liteformat.