Perlemor

Etter å ha laget to Rockettothesky-albumsom ikke høres ut som noe du har hørt før, kommer Jenny Hval nå meddebutromanen Perlebryggeriet. Den har noe av det samme vesenet sommusikken hennes: Pent og stygt flettes sammen. Det hverdagslige og konkreteblir plutselig tåkete og uvirkelig. Eplespising blir horror i løpet avsekunder. Å høre noen tisse blir aldri det samme igjen. Fint er det dessuten ålese typiske Jenny Hval-ord på norsk. Badekarsopp. Gulleplestilk. Salamihud. Omtrentsamtidig som boka kommer ut, gjester Hval poesifestivalen Audiatur her i Bergen.To hendelser som bringer flere spørsmål fram påtungespissen:

Føles det ikke litt invaderende at alle muligefolk snart kan lese Perlebryggeriet?
– Det gleder meg at folk skal kunne lese boka mi, og det er så klart mange jegønsker skal lese den. Jeg skulle ønske jeg kunne wire-tappe alle eksemplarenesom blir lest og overvåke hvor i landet de blir lest, det har jeg hatt lyst tilmed platene mine også. Et slags nettverk av Perlebryggerier, eller kanskje enPerlekonstruksjon av bøker. Egentlig er det jeg som er invaderende, tror jeg,for Perlebryggeriet er en bok somønsker å kommunisere med og ikke minst invadere eller infisere leseren. Mangeav bildene i boka er jo sammenføyninger mellom mennesker, eller mellommennesker og verden. På et biologisk plan, altså. Som passasjene om soppsporer,for eksempel, og hvordan de formerer seg gjennom lufta. Perlebryggeriet opererer på samme vis som svineinfluensa, bare atden tematiserer det gjennom seksualitet.

Perlebryggeriet begynner ganske streit, menblir kjapt mer og mer surrealistisk. Til slutt følte jeg at jeg haddesopptråder og edderkopper og gult hår over hele kroppen. Kraftfullt! Har duselv noen gang lest noe liknende?
– På den ene siden tror jeg det har mye med filosofi å gjøre, jeg har jostudert en del teori og da spesielt feministisk teori og litteraturvitenskap.Jeg har lest Deleuze og Guattari, for eksempel, og når jeg har lest det, harjeg forstått det som litteratur, slik at uttrykk som bliven-dyr, bliven-insekt,nettverk, osv. antageligvis har blitt presset inn i min egen skrift. Språkmos! Jegfinner disse tingene hos mange forfattere, kanskje fordi jeg leter etter det.Av og til er det surrealistiske koblinger mellom litteratur og virkelighet, somnår Anne Carson (en av mine absolutte favoritter) skriver både om og somstormfulle høyder på én gang. Og i Inger Bråtveits Siss og Unn ligger en kobling mellom det levende og det døde, detmytiske og det moderne der hele veien, som et sett usynlige resonansstrenger.Jeg kan nevne flere, for eksempel Kathy Acker, Georges Bataille, ElfriedeJelinek, Heiner Müller, og ikke minst Nicole Brossard og Mara Lee (som beggekommer til Audiatur!).

Hvorforer det så mye tissing i boka?
– Tissing er jo utrolig spennende: en midlertidig forlengelse av kroppen, somen flytende, tynn arm eller streng som fester seg til verden og så slippertaket i deg. Bliven-urin. Det er en slik surrealistisk overgang jeg liker. Jeger langt over middels interessert i avfallsstoffer, tror jeg. Og så er jeginteressert i hvordan det som flyter har blitt assosiert med noe som er kvinnelig.

Hvordanskriver du? Møysommelig flikking natt etter natt, eller kommer alt baresildrende rett ut?
– Jeg jobber hele tiden med skriving, både i plutselige kast og jevnt og trutt.Det vil si, av og til bare drømmer jeg om jevnt og trutt, fordi jeg erpå turné eller jobber med mange prosjekter på én gang. Sansene blir forsterketav å reise – nye farger og konstruksjoner, bevegelse og lite søvn. For litesøvn forsterker sansene, gjør meg fokusert på lyder, farger og teksturer. Mendet var jevnt og trutt som fikk boka bedre – og ferdig. Ingen tvil omdet. Siden jeg jobber mye med musikk, og improviserer mye med både tekst ogmusikk når jeg spiller, havner mye av dette arbeidet på papiret også. Jeg fårord, klanger, rytmer eller bilder på hjernen og forsøker å jobbe derfra.Egentlig er det mystisk at jeg har skrevet en roman og ikke noe mer lyrisk,siden jeg er så opptatt av klanger, men klangene ligger jo i bildene ogtekstens bevegelser – også i en roman. Og så tenker jeg at det narrative blirnoe av det samme som det musikalske arbeidet i sangene mine: melodi, lydbilde,struktur.

Hørselssansentil Jo – hovedpersonen i boka –erveldig fremtredende i boka?
– Jegtror at sanselig sett er boka selvbiografisk, uten at jeg kan si at handlingener det. Jeg er like opptatt av lyd som Jo. Når jeg skriver, begynner jeg medhørselen eller berøringen, som jeg nevnte, siden jeg driver med musikk. Jegskaper lyd ved å lytte til uttalen av ord, bevegelser i stemmen, friksjoner.

Boka erfull av musikkreferanser: Weezer, Suzanne Vega, DiFranco, Kings Of Convenienceosv. Har boka et passende soundtrack? (selv satte jeg på Slowdives Souvlaki da du nevnte sangen “Alison”,noe som funka veldig bra for meg).
– De fleste lydreferansene er fra utside-verdenen, som ikke tilhører bokassanseapparat. For eksempel er Weezer og Vega mest med fordi de synger Myname is (…). Jeg liker ikke egentlig så veldig godt å referere masse tilmusikk. Men akkurat “Alison”, den tror jeg kan illustrere stemningen i boka,eller være et lydbilde. Shoegaze var kanskje det aller viktigste som skjedde irocken på 80-/90-tallet, i alle fall dette med effektene. Innadvendtkjernekraftverkmusikk. Meltdown. Handlingen i Perlebryggeriet er definitivt shoegaze.

Så et spørsmål fra alle oss sombare har helt vanlige jobber. Hva er best# å være musiker, forfatter eller åbare ha en helt vanlig jobb?
–These words are laughing. Hva er en vanlig jobb? Jeg har hattvanlig jobb, jeg jobbet på Platekompaniet på Oslo City. Oslo City må være Oslos Inferno! Kreativt arbeid er kanskje mersom skjærsilden.

Duintervjues ofte fordi du er popmusiker på litteraturfestival eller forfatter pårockefestival. Hvorfor er folk så opptatt av at du kan mer enn én ting?
– Jeg kan ikke så mye mer enn en ting, så jeg skjønner ikke helt hvorfor det erså spennende. Jeg er ikke sanger, og jeg jobber heller ikke med ord uten åjobbe med lyd. Det jeg kan ligger i spennet mellom litteratur- ogpopmusikkverden, og jeg ønsker ikke å klippe bort det ene eller det andre.That’s it. Men det at det er så klare inndelinger i medieverden og to forskjelligebransjer å forholde seg til, gjør jo at spørsmålet ofte kommer fra det eneeller det andre ståstedet. Jeg liker best å tenke på de forskjellene som liggerinnenfor det jeg gjør, men som heller ikke er motsetninger: det improviserte ogdet komponerte, det engelske og det norske, det som fortettes og det somfrigjøres.

Hva skaldu egentlig gjøre på Audiaturfestivalen i Bergen?
– Audiatur er jo et møtested så vel som en festival med fremføringer (ognettopp det er fantastisk!), så jeg skal få jobbe med andre som skriver, foreksempel Nicole Brossard, en virkelig ruvende kanadisk forfatter. Jeg kommertil å være skikkelig nervøs, for jeg er mye flinkere til å stå på scenen enntil å møte sånne folk. På fremføringssiden: Jeg skal gjøre én ting, ikke to! Menjeg vet ikke hva. Det blir enten dårlig eller bra. Håper på bra.

Perlebryggeriet kommer i løpetav november. Jenny Hval kommer til Audiaturfestivalen i Bergen, som holdes påLandmark mellom 5.-8.november. Les mer på audiatur.no

X