NATT&DAG ble med kinesisk bransjetopp på Øyafestivalen

Han heter Jackie Zhang og elsker actionfilmer. Nå drømmer han om å ta med seg Astrid S inn i Kina, slik han har gjort med Maria Arredondo og A1s Christian Ingebrigtsen.

– Okei, men så i dette landet er det ytringsfrihet, ikke sant? Jeg kan si akkurat hva jeg mener? Isåfall sier jeg: Go home and do your homework! 

NATT&DAG har akkurat fått med to kinesiske bransjetopper på Delaras konsert på Øyafestivalens hovedscene. Til tross for at de begge fant stor glede i å vaie med de røde flaggene som ble delt ut til publikum i forkant, er de nå godt i gang med en tirade. 

– Hva er greia med antrekkene? Forferdelig. Bandet har kledd seg som de eldre mosjonistene som gjør morgengymnastikk i kinesiske parker. 

– Ja, eller de som spiller bakgrunnsmusikk på restauranter i Beijing. 

De veksler noen ord med hverandre på mandarin før de igjen fortsetter med tiraden, nå ved å betvile «det persiske» ved opptredenen. De gir konserten en to-er.  

No more mr. nice guy! Jackie Zhang og hans kollega Damon Wong er like nådeløse som de er underholdende, og det tenner en flamme hos NATT&DAGs utsendte. Hva mener de om resten av artistene vi er så stolte av og putter på de største scenene her i landet? Og hvem er de to kineserne, egentlig? Hva gjør de her?

Importørene

Jackie Zhang og Damon Wong jobber med å pushe europeiske artister inn i det kinesiske markedet. De er to typer med en enorm makt her på Øyafestivalen. Overbevis dem, og de kan hjelpe deg med å nå om ikke to milliarder mennesker, så ihvertfall 200 millioner, som er det tallet de selv mener er relevante kunder for utenlandsk musikk i Kina. Det er de som bor i landets fire største byer.

Mens Jackie Zhang har vært på Øyafestivalen tidligere og i Norge fire ganger, er Damon Wong for første gang på festival utenfor Kina. Kontrastene er store. Alkohol er forbudt på festivaler i hjemlandet og programmet er vanligvis tynt og sentrert rundt én til to stjerner, kan de fortelle. Wong oser av begeistring for Øyafestivalen når vi først møter ham.  

Men han er her av en grunn – han lar seg ikke lure av god organisering, flotte scener, stort matutvalg og ellevill hype rundt artistene. Han vet hva som kan funke og ikke i Kina, og når han slår på sitt profesjonelle jeg, er det kun derfor han er her.

Det samme gjelder sjefen hans, Jackie Zhang. Han er en livlig og karismatisk bransjemann med bakgrunn fra Beijings pønkmiljø. Med årene har han opparbeidet seg like mye kunnskap som lidenskap for yrket. I dag er han så godt bevandret i vestlig musikk at han liker både Backstreet Boys og Backstreet Girls.

Jeg tror det er over for henne i Kina. Vi er ikke tålmodige

Løgneren Aurora?

Etter Delara-konserten slår vi oss ned med de to karene inne på mixed zone, der hvor den kulturelle overklassen og alle dens påhengere oppholder seg. De har avslått Delara, men kanskje kan vi påvirke dem og lure noen andre inn i det gigantiske riket deres? Vi spør om Aurora. Hun har en stor følgerskare i Kina, sier de, men hun har løyet for mange ganger nå. Flere ganger har hun annonsert at hun skal komme, men ikke gjort det. 

– Jeg tror det er over for henne i Kina. Vi er ikke tålmodige.

Plutselig får vi øyet på fjorårets Øya-avslutter rett bak ryggen til de to kinesiske bransjetoppene. Sigrid står og prater med venner og bekjente. 

– Hva med Sigrid? Er hun klar for Kina? spør vi, litt ekstra høyt, så hun kanskje hører det. 

Begge to tar frem mobilene sine og går inn på diverse kinesiske apper. 

– La oss kalkulere, sier Jackie Zhang og vi blir sittende og vente. 

Etter hvert er konklusjonen klar. 

– Nei. Ingen sjanse. 

– Nei!?

Sigrids siste håp

Vi får øyekontakt med Sigrid og vinker henne bort. Om hun ikke vet det ennå, fortjener hun å få vite det nå, ansikt til ansikt med den kinesiske bransjen. Den strengt matematiske fremtidsutsikten for Sigrids Kina-suksess er klinkende klar, og Sigrid er overrasket. 

– Why? utbryter hun! 

Hun er likevel rutinert nok til å snu det hele til en hyggelig og trivelig samtale, med ett snakker heller NATT&DAG, Sigrid og de kinesiske bransjetoppene om hva vi gleder oss til å se her på Øyafestivalen. Trekket er smart fra den norske superstjernen.

Kanskje sitter de nå igjen med et så godt inntrykk av henne at de vil importere henne til Kina likevel. Sigrid tror kanskje også at de ser på henne som en av Norges største stjerner, at de ble starstruck av å se henne i egen person.

Vel, de sa riktignok «wow, hun er enda penere i virkeligheten» da de først så henne, men det kunne likevel ikke måle seg med det som hendte to dager før, da de dro hjem til A1-stjernen Christian Ingebrigtsen. 

Det ble beskrevet som uvirkelig. Og det er lett å skjønne: A1 var en av artistene de vokste opp med. En av de første vestlige artistene de hørte. Selvsagt er det stort. 

I dag jobber de med ham, men det er likevel ikke han som gjør det best av de norske artistene de arbeider for. Det er det Maria Arredondo som gjør. Hun har ti ganger så stort nedslagsfelt i Kina som Sigrid. Det er ren utklassing. De viser oss en video som de selv har lagt ut fra Maria Arredondos kinesiske SoMe-profil, og den står med 27 millioner visninger. De snakker også om å pitche henne inn til et av Kinas største tv-show.  

Det skulle man ikke trodd den gangen Wolfgang Wee tok tak i Maria Arredondo på Øyafestivalen, løftet henne opp og sa: «Se, en fallen stjerne!». Han tok feil, slik han har gjort alle ganger siden. 

Litterater og hiphop

Dessverre tok vi aldri med oss kineserne på norsk hiphop. Det vil for alltid forbli uklart hva de ville ment om Tøyen Holdings mye omtalte konsert, hvor de tok med seg en kokk på scenen og livestreamet tilberedningen av 600 østers som de gjennom hele konserten serverte til de på første rad. Istedet bevitnet vi konserten med en ung og hipp litteraturredaktør som bejublet Tøyen Holdings nesten ufattelige tetthet av sterke punchlines.

Man skulle kanskje tro at unge litterater med sans for hiphop også ville bli med på Cezinando senere på kvelden, men nei. Vedkommende skulle se «Pulp fordi ‘Common People’ er en karaokeklassiker».

Er det virkelig dette nivået de nye forvalterne av norsk litteratur ligger på, rakk vi såvidt å tenke, før en nyankommet Klassekampen-journalist la til at vi «får håpe Cezinando leser litt fra barneboka si». Hvor kommer de høye litterære sirklers uutholdelige skepsis fra?

Det viste seg å delvis stamme fra «det forordet Cezinando skrev til en gjenutgivelse av Tor Ulvens dikt». Hvorfor skulle Cezinando – av alle – skrive om Norges pidestallpoet, tordnet litteraturredaktøren før vi forlot ham og ramlet inn i Sirkus-teltet hvor Jens Stoltenbergs svigersønn sammen med Yoguttene jobbet hardt med å reetablere Sushi x Kobe.

Bakerst sto jazzskribenten Filip Roschauw nonsjalant med en sigarett og grublet over musikkens iboende kvaliteter. Ikke lenge etter forlot han åstedet. Det gjorde vi også. 

Her ble det delt ut så mange roser til publikum, at vi var flere som syns det lignet en minnekonsert for ofrene på Utøya

Roser og Ravi

Langt mer revitaliserende var det å se det ferske hiphop-kollektivet Gjenfødt Kultur. Her ble det delt ut så mange roser til publikum, at vi var flere som syntes det lignet en minnekonsert for ofrene på Utøya. Dristig, tenkte vi. En Utøya-konsert hvor Ravi dukker opp i blå dressjakke, stort slips og en nesten komisk rosa shorts. Han var med på låta «Fadese Foucault» og fikk deretter levere hele «E-Ordet» til euforisk stemning i publikum.

Det minnet – dessverre – ganske mye om «kul pappa på ungdomsskole-avslutning» med Ravi der oppe, det må vi kunne si, men Gjenfødt Kultur var uavhengig av dette langt sterkere rappere live enn både Tøyen Holding og Yoguttene. De fortjener mest av alt ros.

Nasjonalskatten

Øverst på tronen av de norske Øya-artistene troner likevel Cezinando, som også spilte på onsdagen. Inne i det kompakte teltet avsluttet han festivaldagen med et plettfritt og perfekt show det er vanskelig å glemme. Alt klaffet: Folk som ikke gråter på konsert, gråt. Folk som ikke synger på konsert, sang. Og folk som ikke raver på konsert, ravet. Idet vi ante at vi var vitne til en konsert av de sjeldne, ble vi prikket på ryggen:

– Dette er historisk, ble det sagt.

Og vedkommende hadde rett. Cezinandos kunstneriske grenseløshet utkrystalliserte seg i både låtutvalget og fremførelsen. Han hadde NRK P1-slagere som «Håper du har plass» og poetisk techno som «Sure Druer» omhverandre.

Med et ti-talls skjermer som viste Cezinandos ansikt tett på gjennom hele konserten, fikk vi høre omveltende og rystende pop-epos som «Hore og Madonna» og den nedstrippede og ærlige «Tommelen på vekta».

Til slutt hadde han spart allsangen «Vi er perfekt men verden er ikke det» og den sinnsyke avslutteren «Kristoffer Robin» som er som skapt for settinger som dette.

Kristoffer Cezinando Karlsen er blitt en nasjonalskatt, og når han opptrer på hjemmebane i Oslo er det få, om ikke ingen, som kan matche ham.

Kinas neste superstjerne

For Jackie Zhang og Damon Wong var det likevel en annen norsk artist som tok kaka. Det var ikke avslutteren Gabrielle. Det ble for vanskelig å forstå for dem, for innkapslet i den norske boblen. Dessuten ble også Lars Vaular tatt for å være «en fyr som nettopp er ferdig med high school graduation». De ble utålmodige og dro heller ned på Idles, hvor de ble totalt slått i bakken av at noen kunne rope «fuck the king» fra scenen helt uten konsekvenser.

Våre kinesiske venner likte også Hammok og Ella Marie. Sistnevnte ga dem inspirerende idéer om å bringe Sápmi til Kina. Men aller best likte de Astrid S. 

Hun har alt, sa de. Hun har potensiale til å bli en superstjerne i Kina. Nå.

– Sceneshowet, stylingen, låtene og måten hun går på, sa Jackie Zhang oppildnet etter at vi hadde forlatt en stor jentegjeng som svermet rundt den kinesiske bransjetoppen etter konsertslutt.

I ekstase dro han frem de største ordene han hadde på lur:

– She’s aiming for Taylor Swift. 

SE FLERE BILDER FRA ØYAFESTIVALEN: