Vi kjemper for kulturens overlevelse, om vi så må selge sjelen vår.
Internett er en slagmark for oppmerksomhet. Vil du trenge gjennom støyen og erobre lesere, er feilmarginen liten. Man må selge seg godt for å nå frem. Hvorfor er aversjonen så sterk for å kaste seg inn i denne kampen for å fange lesere i kulturjournalistikken?
I NATT&DAG velter vi oss i denne slagmarken hver dag, og vi elsker det. Hvis kulturjournalistikken skal overleve, er vi overbevist om at flere må tenke som oss, og gi slipp på foreldede idealer om at alle forsøk på å fri til lesere, skape polemikk, kontrovers og underholdning er en dolk i ryggen på selve kulturjournalistikkens vesen.
Nei, for aldri har det vært viktigere at det kriges for å få kulturen gjennom – og aldri har seieren vært større om man først får hanket inn noen tusen lesere. Men veien til kulturjournalistikkens revitalisering er for tiden en lang kø av gamle sluggere med angst for kommersialisering.
Vi er stolte av å kalle oss kulturjournalistikkens horer, og vi tror flere burde selge sjelen sin for å redde kulturen.
«Woke er lukrativ journalistikk»
I desember kåret NATT&DAGs lesere Danby Choi til anti-prisen Årets verste stemme under utdelingen av Osloprisen 2023. Subjektredaktøren vant med overveldende flertall over Cato Husabø Fossen og justisminister Emilie Enger Mehl. Det er altså mye galt med fyren etter vår mening, men her kommer en aldri så liten håndsrekning fra NATT&DAG i hans retning.
Den 6. januar publiserte Klassekampen en kronikk signert Mariken Lauvstad, som bruker Choi som eksempelet på det hun ser som en negativ trend i kulturjournalistikken: Den oppsøker og konstruerer konfliktlinjer for å bli spennende og salgbar, heller enn å bidra til å «forme befolkningens kunst- og kulturforståelse».
Suksessen til Subjekt og Choi skyldes deres evne til å konstruere drama, mener Lauvestad, særlig fordi de har skjønt at «woke-saker er lukrativ journalistikk».
Pengefobien
Det tok selvsagt ikke lang tid før Choi skulle ta siste ord i saken i en endeløst lang tekst på Subjekt.no. Der henter han ut Lauvestads svakere argumenter og konverterer dem til billige poenger. «I Subjekt skal vi ikke sitte og se på at kulturjournalistikken forvitrer», skriver han, og gjør narr av det som tilsynelatende er Lauvestads fobi mot penger: «Se for deg Mariken Lauvstad på Kaffebrenneriet. Hun avkreves 48 kroner for en dobbel latte, og da innser hun hvilken kynisk profitør hun har med å gjøre. Lauvstad utbryter: Du jobber bare for å tjene penger, du!»
Haha, morsomt!
Foruten solid videregåendenivå på humoren, sporer vi av fra det interessante her: Hvorfor er det egentlig så kjedelig å lese kulturjournalistikk i de aller fleste aviser og tidsskrifter? Og er det mulig å fornye kulturjournalistikken på en måte som ikke gjør at den grånende eliten besvimer i sin ekstreme kommersialiseringsangst?
Kritikkens problem
Det er bred enighet om at kulturjournalistikken trenger fornying. De fleste avisene kutter i kultursidene og en rapport fra Kritikerlaget viser at andelen anmeldelser publisert de siste 15 årene er radikalt minkende. Etter vår mening trenger kulturjournalistikken mer drama, intriger og bråk. Ting føles ofte gammelt, intrikat eller teknisk. Kanskje er kulturjournalisten for opptatt av å være en elevert folkeopplyser, heller enn en engasjerende kulturfortolker. Men uansett: Hvorfor skal det være så kjedelig å lese om kunstnerne, forfatterne, artistene, danserne og skuespillerne som tross alt ofte er eksentriske karakterer?
Kanskje er det to ting. Kulturjournalistene tror alle mennesker er like dem selv, og mister sin egentlige funksjon av syne: De skal være underholdere som gir vittige analyser, som har tid og evne til å gi absurde eller meningsfulle tolkninger av kulturen som omgir oss, de skal være lekne og uhøytidelige. Ikke gravalvorlige «eksperter» som dessverre ikke nådde videre i sin universitetskarriere, men som likevel (eller kanskje nettopp derfor) er fanatisk opptatt av etterrettelige og plausible tolkninger.
Det oppblåste selvbildet
Nå er ikke alt bare mørkt, selv om mye peker feil vei. Lauvestads og Chois meningsutveksling er forankra i to rapporter som viser at kulturjournalistikken faller. Den ene er foreløpig upublisert fra Universitetet i Bergen, den andre ble publisert av kritikerlaget i desember. Begge viser at kulturen dekkes mindre, men at mindre aviser, som Klassekampen og Morgenbladet, har tatt over den brede kulturdekningen. Kulturen går altså fra de store riksdekkende tabloidene, til mer spesialiserte nisjeaviser.
I et essay som problematiserer kulturklassens digitale forfallsfortelling i Vinduet, gir redaktør Ola Innset en mulig forklaring på hvorfor kulturjournalistikken faller. I overgangen til digitale aviser, får avisredaksjonene plutselig et helt nytt innblikk i data og lesertall, skriver han. «Innsiktene fra de digitale verktøyene har utvilsomt ført til endringer i mediebildet, men det skyldes ikke nødvendigvis at «folk flest» har blitt mindre interessert i dyptgående forfatterintervjuer og anmeldelser av nye diktsamlinger – snarere har det framkommet at de neppe var så veldig interessert i dette i utgangspunktet.»
Dekningen av kulturfeltet virket lenge mye viktigere for folk enn den reelt sett var, mener han og skriver om kulturklassen: «Vi som trodde vi var premissleverandører for hele samfunnet, og så var vi bare en statsstøttet subkultur med oppblåst selvbilde.»
Man skal selvsagt ikke kimse av virkningen av et oppblåst selvbilde. Men når bløffen er avslørt, og kulturjournalistikken må gå videre – hva skal man gjøre? Lengte tilbake til en fortid da en perfekt synergi mellom forlag, ungdom, tidsskrifter og den levende offentligheten skapte forfattere som Jon Fosse, som Vagant-redaktør Audun Lindholm drømmer seg tilbake til i Klassekampen post-nobelprisen? Eller må man pushe videre, til et ukjent farvann, hvor man finner en form som folk faktisk leser, og hvor man, muligens, gjør kulturjournalistikken relevant for et bredere publikum for første gang?
Pinlig høye lesertall
Et vittig eksempel på ledende kulturjournalisters uvilje til endring, selv om alle piler peker nedover, har vi sett i debatten etter at NRK begynte å trille terning på kulturanmeldelsene sine. Det ble ramaskrik fra den etablerte kritikerstanden, og høylytt protest fra NRK-kritikerne selv.
Preben Jordal, leder for kritikerlaget, tidligere redaktør for Vinduet og en prominent litteraturanmelder, var ikke imponert. Nå i januar gikk NRK ut med tall som viser at de har fått 22 % flere lesere under 30 år etter at de gikk over på terningkastet, og at ingenting tilsier at leserne bare kikker på terningkastet og beveger seg videre, som var den store frykten.
«Har selve kritikken blitt bedre?» spør Jordal ironisk på Twitter med en lenke til saken hvor prosjektleder Rune Håkonsen uttaler seg. På spørsmål om den har blitt verre, svarer han at den er «akkurat som før». Kritikerlagets leder synes altså bare det er synd at NRK har fått flere lesere på anmeldelsene sine!
Bernhard Beinhard og andre veteraner
Noen ganger kan det virke som om det er pinlig for kulturjournalister og anmeldere å bli lest. De begrunner det gjerne med at de ikke vil være markedsføringsagenter! Journalistikken, kommentarene og anmeldelsene er jo uavhengige – det er for guds skyld ikke noe kritikerne og journalistene gjør for å holde bokoffentligheten i live ved at forlagene kan selge bøker, for eksempel.
Bernhard «Beinhard» Ellefsen skrev en elegi over kritikkens endelige fall da det ble annonsert at NRK tvang gjennom overgangen til terningen. Hans påstand var at terningen er autoritær: «Terningen lukker derimot samtalen, den hevder å være fasiten. Med terningen ryker dialogen, og kritikeren tar selv begge sider av bordet,» skriver Bernhard Beinhard.
Marta Norheim, som nå har meldt overgang fra NRK til Morgenbladet i protest mot terningen, spør i et intervju med Morgenbladet om ikke teksten kan trekke inn lesere: «Terningen har vært her siden 1950-tallet – kan vi ikke finne på noe annet? Kan vi suge folk inn i teksten med tekst?» Også Preben Jordal har klokketro på teksten, men mener tekstene må blir bedre for å få høyere lesertall: «Jeg tror det ofte leses lite fordi tekstene ikke er riktig løst. Jeg har tro på at leserne vil ha kvalitet. Så hadde man satset på kvalitet over hele fjølen, også innen kulturkritikk, ville man sett at det ble lest.»
Mange kritikere mener altså at terningen burde være overflødig, fordi de har klokketro på at teksten og språket alene engasjerer. Men nå er det jo Bernhard Beinhard, Marta Norheim, Preben Jordal og deres likesinnede som har holdt hånden på de gjeveste kritikerstillingene mens lesertallene har falt. Hvorfor har disse tre, som alle er knallgode, skarpe kritikere, ikke lykkes i å finne teksten, språket, kvaliteten som gir lesere og som skaper en engasjert debatt som forhøyer ordskiftet, slik de drømmer om?
Konflikter og drama – deilig!
De sliter kanskje fordi det er litt vanskelige tider for seriøs kulturjournalistikk. Og, kanskje, fordi de ikke har språket til å trenge gjennom lydmuren.
Så hva med Subjekt? De trenger åpenbart gjennom lydmuren. Har de funnet formelen? Tja! Når Danby Choi skryter av at de har funnet en måte å booste sin kulturdekning på, er det ikke fordi de har eksepsjonelle anmeldere som sanker lesere, eller usedvanlig spisse kulturanalyser som folk bare må få med seg. Det er ikke kulturanmelderiet som driver Subjekts suksess! Overhodet ikke, her er det helt på jevne. Det er, som Lauvestad påpeker, det økende fokuset på kommentarer og nyhetssaker som treffer avisens lavpannede woke-linje.
Vi, kulturjournalistikkens horer
Danby Choi har uansett helt rett i at vi trenger en radikal fornying av kulturjournalistikken, selv om han i minkende grad klarer å stå for den selv. Vi trenger en kulturjournalistikk uten aversjon mot lesere, klikk og digitale vaner som så mange av bautaene i faget direkte eller implisitt forfekter.
Hva med en kulturjournalistikk og en kritikk som tar på alvor at de aller fleste konsumerer kultur på et enormt bredt spekter av plattformer. En kulturjournalistikk som klarer å sammenføye trender og bevegelser mellom disse flatene. Kulturjournalister og kritikere som klarer å se sitt eget felt med et skråblikk, og løfte frem betydningsfulle, morsomme, eksepsjonelt dårlige eller gode hendelser og utgivelser fra dette feltet, slik at den bredere kulturoffentligheten får det med seg.
I NATT&DAG gir vi faen om bransjen, artister, regissører eller forfattere føler seg misforstått. De må gjerne bli rasende, skrive aggressive Facebook-poster eller mails. Eller de kan gjenbruke terningkastene våre og radbrekke tekstene på leting etter et slående sitat som kan selge noen hundre ekstra billetter eller eksemplarer. Det spiller ingen rolle.
Vi skriver først og fremst kritikk fordi skribentene våre blir inspirert av kulturen som omgir oss, og fordi det er betydningsfullt å finne gode og engasjerende formuleringer på ekstatiske, grufulle eller intetsigende opplevelser.
Og vi syns det er gøy å kaste oss inn i den støyete muren av kronikker, meninger, reklame og kulturkrig – rett og slett fordi hvis vi klarer å få noen tusen lesere inn på en anmeldelse eller spissformulert kommentar, så har vi sørget for at disse leserne umiddelbart må ta stilling til noe som de kanskje ikke hadde tenkt over fra før. Om vi må selge sjelen vår på aldri så mange måter for å komme dit, så gjør vi det gladelig.