Februarutgavens musikkanmeldelser: Fra best til verst

Juni Habel – Carvings

Dette her er norsk kvalitetsmusikk tvers gjennom. Juni Habels andre album er mangefasettert hviske-tiskemusikk fylt til randen av en detaljrikdom andre bare kan drømme om å plante i det lavmælte og klimprende. Carvings er et genuint berikende stykke søndagsmusikk, helt oppe i sjiktet med Nick Drake og den typen folk. En strålende forvaltning av arven etter americana og folkemusikk. 

Martin Hazy – Askebegeret

Bergensaren Martin Hazy si karriere var i limbo da Dårlig Vane sakka ned medan han fekk i gong solokarriera. Da NMG-rapparen slapp «Tar Kvelden» i 2020 kom han ut av ingenmannslandet. Ein kunne ha frykta at hitpotensialet allereie var brukt, men i fjor fjerna han all tvil med EP-en Ut Av Huset. Der beviste han seg som ein pissbra rappar. 

Martin Hazy lagar musikk med eit formåll: du skal kjenne deg skamfet når du høyrer på det. Vi får difor grove klubblåtar med masse feite basslinjer og moderniserte utgåver av den hiphopen vi elskar Bergen for, fylt med køddne linjer på same nivå som tidligare høgdepunkt: «Den ræven der har blitt større, baby sa fuck no kroppspress». Dei gjer oss oss heilt Lil Jon på tidleg 2000-talet. Jævlig crunk. 

Han er der oppe med den nye EPen Askebegeret også. Dei ni spora viser at loddefjordingen fortsatt blir betre og har meir musikk å pushe. Låtane handlar ikkje om noko djupt, men noko høgt, som «Eg har det/Høydeskrekk», der han er så høg at han får høgdeskrekk.

Hazy jobbar hardare enn deg. Han har dyrare dop enn deg. Han har farligare gjeng. Og av og til, ja faktisk ganske ofte, lagar han anthems som brødfør det som ifølge tekstane er eit heilt enormt rusmiddelforbruk.

Tøyen Holding – Tøyen Holding 3

Det er gått noen måneder siden Mest Seff og Fredfades fyrte løs mot hele den norske rapscenen. Dagens hiphop oser av tekstlig middel- mådighet, mente de, og beatsa har alle lært seg å lage på YouTube!

Nå er endelig dommens time kommet. Tøyen Holdings tredje album er her. Hvor jævla mye bedre er de selv?

Svaret? Tøyen Holding er fortsatt helt rå i sin nisje. De sampler bra, de sam- pler riktig, og skriver tekster som er like sprengkreative som referansetunge og morsomme. Nok en gang flekser de med sitt særegne falkeblikk på samfunnet og egen keg livsstil.

Som med TH1 og TH2 er antall punchlines så mange at det er ryddigst å glem- me lista. Ingen nevnt, ingen glemt.

Musikalsk har de på tredjeskiva pusha seg mer inn i et elektronisk landskap enn tidligere og lager nå til og med triphop på «Holder meg våken», sammen med Mooger.

Det klart svakeste punktet er faktisk Lars Vaulars elendige innhopp i «Gjestespalten». Det er synd å si det, men der er flowen nesten utilgivelig slapp og stro- fene venstrehåndsarbeid – spesielt når det kommer innlemmet i Tøyen Holdings verden av små og fiffige genistreker. En annen etablert rapper, Ivan Ave, leverer derimot på skyhøyt nivå som sitt norsk- talende alter-ego Ivar Strå. Hans Vinje- rap var et av høydepunktene på både TH1 og TH2. Han er det igjen på TH3.

Tuvaband – New Orders

Tuvaband har blandet presseskrivet med søknaden til Kulturråddirektoratet med formuleringen «resultatet er en akkumulasjon av alt hun har lært fra arbeidet med tidligere utgitt musikk, sammen med utforskning av nye elementer». Heldigvis lar redaksjonen seg ikke pille på nesen av eventuelle praksisstudenter med kommunikasjonsfordypning fra Høgskolen Westerdahlsiania. Albumet låter gromt, skarpt og stappfult av sjel – med klare symptomer på at Norge endelig kan få sin egne Sinéad O’Connor. 

Lars Vaular – Vintage Velour

Lars Vaular har levert prosjekt på prosjekt sidan 2007, kor alle saman har vore nyskapande og grensesprengande. Han kunne rappe om ting ingen andre torde å nemne frå starta av karriera, og har sidan eksperimentert med ei lang rekke sjangrar. 

Difor er det litt skuffande å få ei kjensle av at dette er eit typisk Lars Vaular-album. Vi får danselåtar som han har produsert ei rekke av, balladar som har blitt ein del av hans nisje og sangar med knallharde politiske bodskap. Det har alltid vore ein del av styrken til Lars Vaular at han switchar opp alt kvar gong, motsatt av kva han har gjort denne gongen. Litt trist. 

Det kan ha noko å gjere med at han verkar å vere i feriemodus, på godt og vondt. Berre høyr låta «Kun legender i min kalender», som osar av solseng-på-Granca-med-ungane-stemning. 

Det er ingenting som er direkte dårleg her, men fleire låter slit med svake konsept målt opp mot alt frå 1001 Hjem til Loading…. På lik linje har danselåtane jamnt over bra produksjon, men låtar som «Kroppsspråk» og legendariske «Rett opp og ned» gav heile Noreg kraftig nakkesleng. Det gjer ikkje desse. Sjefen må tilbake på jobb. 

Tilbake akkurat slik han er med «Vi går opp». Det har blitt sagt mykje at Lars aldri kan bli gate igjen, men denne låten beviser faktisk det stikk motsatte. Hiphop har mykje bra motstandsmusikk med rike bodskap, men ikkje fullt så mykje musikk me kan bruke til å argumentere mot ein konservativ kuk. Låta «Vi går opp» er blitt slagordet for rusreform i mi verd. 

Fuck NNPF. 

Arif – Å drukne en fisk

Å drukne en fisk er Arif på ein form for pop/rap/poprap/klubb som kan være hans forsøk på å svare til Karpe sitt astronomiske 2022. Det er sju spor, dei er for så vidt rike, forskjellige frå kvarandre og leverer nye oppkledningar av det Arif har gjort best tidlegare. Før har Arif sine forsøk på å gå utanom rein hiphop gått bra, no er det noko økonomiske tankesett der som heng igjen og ulmar i bakgrunnen. Pop. Hver gang vi møtes. Og den slags :(

«Hellig» er i alle fall låt nr. 1 for TV2-nordmenn. Den er sikkert viktig for Arif som kunstnar, men det var nok «Malaika» på forrige album også, og den var trass alt skamfeit. Arif har alltid vore best som rappar. La oss håpe Hver gang vi møtes-fansen – som han dedikerte heile marknadsåret 2022 til – oppdagar dette. Mannen fortener nemleg å vere Phil T. Rich på ekte for det nivået han har holdt fram til no. Kjøp merch for faen.

Det er ellers sympomatisk for 2023 at det er gjesteverset fra unge Siyabång på «Venner & Fiender» som er det beste verset i norsk hiphop om dagen. Slik Musti dominerte på Arif i Waanderland i 2019, er det her Siyabång som dominerer. 

Nag – Human Coward Coyote 

Selv har Stavanger-bandet sagt om seg selv at de ikke er som alle andre. At «de ikke er post-noe som helst». At de ikke er «atmosfærisk». At de ikke er «blackened et eller annet». At de ikke har «gått på growle-kurs». Istedet er de «mannevond metall» og «primitiv råskap». Vi er enige i primitivt! 

Revolt – All Things Bloom pt. 2

Et slags nikk til 2000-tallsrocken: Generisk, digitalt, forvirrende og helt ålreit.  

Mac DeMarco – Five Easy Hot Dogs 

Den døsige slacker-rockstjerna er sliten og trett. Livet som indiehipsternes Jack Johnson har tært på ham. Nå har han sluttet å synge på sangene sine (som om musikken hans ikke kunne bli latere…). Jaja. Endelig har hovedpersonen selv skjønt det!  Mac DeMarco har alltid vært best som bakgrunnsmusikk. 

Staut  – Le Me Henge i Fred

Hva i helvete gjør en gjeng med gamle 40-åringer på MGP-junior???

Tre Små Kinesere – Nærbilda av oss

Skift navn.