Foto: Rasmus Hungnes

Midt i hyperhvitøyet

Det som åpenlyst kommer til å bli sett tilbake på som årets utstilling – for det ser lite sannsynlig ut at noe vil komme til å se bedre eller klarere ut enn Lykourgos Porfyris’ soloutstilling «The Hyper Whites» på BOA – er laget av en blind kunstner.

0,

_<

Altså, det som skjedde var at Nimbus, katt med knekt pote, trasket over tastaturet. Beskjeden han, iført stilfull gipsbandasje, tråkket ut og inn i eksistensen, låter, som du har sett, som følger: «Null, komma, linjeskift, linjeskift, understrek, mindre enn, linjeskift.» Det dine øyne ser over, er faktisk den originale inntastingen til Nimbus, katteorakelet i Nordmarka.

Jo mer jeg mediterer over denne kryptiske skrift, dess dypere fremstår den. Det å iaktta Nimbus’ tegnsammensetting er å stirre inn i dypet; å komme ansikt til ansikt med tomrommet; å la seg minnes om at opphavet til det hele er kaos, renspikket kaos. Kan det virkelig tenkes at det er en profeti Nimbus har kanalisert med sin gipsbandasjerte pote? Og i så fall: Hvordan skal en tolke slik en forunderlig potomantisk forkynnelse? Og, av tilsvarende viktighet: Hva er signifikansen til SvambeBob FirKant?

Fremsyn, men først: et tilbakeblikk

Første gang mine øyeballer fikk kastet og hvilt sine blikk på blikkfanget som er Lykourgos Porfyris’ kunstnerskap, var under «Avgangsutstillingen» til masterkullet ved Kunstakademiet, KHIO. Jeg trodde knapt mine egne øyne (ei heller ører) der jeg stod i overlyssalen på Kunstnernes Hus og måpte, underkjeve og nedre øyelokk i gølvet: Her fikk jeg, lille meg, i ett eneste enestående og slående øyeblikk, innsikt i og innblikk i hvordan en (litt) yngre – jeg er jo blant de tidlige millennials – «generasjon» kunstnere tok og tar tak i (og fillerister, så å si) konspiratorisk høyrevridd banalitet – pre-QAnon, for dette hendte våren 2017 – tilsynelatende inspirert av og som reaksjon mot nymotens (og noe eldre) fenomener som: Youtube, Ancient Aliens, Erich Von Danikens aluminiumsfoliehattdokumentarer (f.x. Chariots Of The Gods og Dawn Of The Gods Of Atlantis) og Alex Emerick Jones’ reaksjonære paranoiakanal «InfoWars», som har bidratt flittig til å gi alt mulig som muligens kan kalles «konspirasjonsteori» dårlig rykte.

Kunstner Lykourgos Porfyris. Foto: Rasmus Hungnes

Porfyris’ masterverk, Cthulian Prophecies tok form av en altertavle med malerier, tre i tallet, spekket med referanser til popkultur, Hilma af Klint og Paul Laffoleys okkult-alkymistiske diagrammatiske «abstraksjon» og estetikken i nyreligiøs (og som oftest kapitalist(u)realistisk (og altfor ofte bent fram høyreekstrem)) propaganda. 

Sidestilt med disste cthuliske saliggjorte infoplansjer var en vlog, for å si det på gammeldagsk (som den tidlige millennialen jeg engang er), der Porfyris forkynte den cthuliske trosretning sannhet. Vi fikk her høre De glade budskap, så som Dem omhandlende 8. og 9. profet, SvampeBob og Patrick Stjerne, som kom hit ned til vår arme jord for å vise oss hvordan dårskap kan ødelegge patriarkalske samfunnsstrukturer, og 11. profet, Peppa Gris, som kom for å lære oss å være ulydige mot våre foreldre og foresatte.

Og vips så var vi tilbake til SvampeBob FirKant. Men først: «Hvilket Peppa Gris-album liker du best?  Debuten My First Album eller den vanskelige andreplata, Peppa’s Adventures: The Album

«Definitivt Peppa’s Adventures, uten tvil!» svarer Porfyris. «Andreskiva er mer moden, har bedre produksjon og bedre komposisjon. Enkelte vil nok hevde at det første albumet var mer spontant osv., hvilket ikke stemmer: Det ble jo sluppet av et plateselskap som ikke lar artistene uttrykke seg «fritt».»

Og så, tilbake igjen, igjen, til SvampeBob: Her står jeg, omsluttet av det stummende mørket som fyller det innerste gallerirommet på BOA, rommet der mockumentary-videoene om den politiske hatgruppen «The Hyper White Power Institute» til daglig vises. Et intervju med ideologen «The White Wolf» projiseres som fanken på hvitveggen, og på en skjerm vises dokumentasjon av hyperhvit-instituttets aksjonisme mot hvit ultranasjonalisme. I sistnevnte utføres hærverk mot svenske nynazistflagg; det kastes propagandaflyere mot det greske forhenværende fascistpartiet, men nå den kriminelle organisasjonen «Gyllent daggry», som vokste kraftig i tiden etter at finanskrisen startet i 2008; graffiti males i mulm og mørke hvor hovedbudskapet er: «Hvite: hvitheten deres er ikke hvit nok.» Har jeg nevnt at Lykourgos Porfyris er albino? Uansett: «Hvite nordmenn, som kaller dere de hviteste av de hvite: Ta en titt i speilet og tenk om igjen.»

The Hyper White Power Institute Activism, videostill, 2020-22

Her er vi, etter stengetid, videoprojektor og skjerm er avslått. Gjennom kamerasøkeren ser jeg intet. Men når blitsen (den store) går av, blendes jeg av lyset som reflekteres fra det blanke arket som Porfyris’ pigmentfrie hud utgjør: det perfekte lerret for tatoveringskunst. Og der, på hennes høyre skulder, står den mest briljante SvampeBob-tatovering jeg ser for meg at jeg noensinne vil kunne se for meg, og i mitt mørke sinn formuleres spørsmålet: «Hva er signifikansen til SvampeBob?!»

Blikket på rumpeballen

For øyeblikket kommuniserer vi over IG-DM. Undertegnede skriver, mens Lykourgos – stort sett – svarer med talemeldinger. Som du kommer til å se i avsnittene som følger, så snart undertegnede som katten går langt nok rundt den varme grøten til å komme til akkurat dét poenget, er Porfyris, som så mange med albinisme, synshemmet, hvilket gjør det xtra upraktisk å tazte når han trasker på åpen gate. Trass dette maler hun – godt, og godt er det. «Why not?», påpeker kunstneren, hvis personlige pronomener er både «han« og «hun«.

Han begynte først å male for å tilfredsstille savnet etter estetikken i spill som f.eks. «Street Fighter EX Plus α» mens hennes PlayStation (én) var på reparasjon. Senere lærte han å bruke papir og blyant, pappir og blyant, pensel og lerret til å etterlikne måten folk med typisk synsfunksjon ser – for å komme inn på det tradisjonelt teknisk orienterte kunstakademiet i Aten. 

Hun forteller om opptaksprøven, der kandidatene ble satt til å male en – gresk, ser jeg for meg – statue. En av sensorene spurte hva i heiteste huleste det var han malte?! Porfyris’ blikk hadde tolket det visuelle bruddet ved skulpturens hofteområde som en håndduk rundt livet, men ved nærmere inspeksjon – svært nære blikk må ofte til når en er synshemmet – fant den unge kunstnerspiren ut at beina til statuen var knuste. Deretter gikk hun først frem og tilbake mellom motiv og lerret for å hente og notere den visuelle informasjonen, men endte til slutt opp med å plassere seg bak statuen og male en studie av rumpeballene for å unngå å forstyrre de andre – tilsynelatende frontal-orienterte – kandidatenes synsfelter.

Foto: Rasmus Hungnes

Etterhvert har maleriet til Porfyris utviklet seg til å handle om formidling av det konseptuelle – og i følge undertegnede, visjonære – heller enn å emulere «korrekt» (eller korrigert) syn, men nok om teknikken. Den er på plass, og som det blir sagt i første del av Cthulian Prophecies, «this can convince even the unconvinced. Prophecy number one: The Coming Out», . La oss på dette punktet i teksten nok en gang returnere til den sentrale problemstillingen, nemlig SvampeBob – jeg har så lyst til å skrive Immanuel – FirKant:

«Hvorfor jeg liker SvampeBob så godt? Jo, nå skal du høre. Jeg er skikkelig glad i SvampeBob fordi han alltid overpresterer. Han eier ikke et sarkastisk ben i kroppen; alt han gir seg ut på, gjør han på ramme alvor og totalt blottet for ironisk distanse. Han utfører oppgavene sine – spiller rollene han blir gitt – med en enorm ansvarsfølelse, du vet: Han pumper opp sine kroppsdeler med sykkelpumpe for oppfylle mannsrollen; som arbeidstaker flipper han altfor mange burgere eller boner gulvet så skinnende rent at ingen kan traversere det uten å skli og slå seg.

«Når en er vitne til SvampeBobs overprestering og arbeidsmoral, tenker en: Nei nei nei! Ikke vær slik en god arbeidskar, SvampeBob! Serien er en slags didaktikk rundt ansvarsfølelse. Du ser med ett klart at, hutte meg tu! SvampeBob har blitt et offer. Det blir åpenbart at Herr Krabbe søker å utnytte SvampeBob, ikke sant. Og SvampeBob utfører arbeidsoppgavene sine for godt. Når han blir satt til å gjøre repeterende oppgaver, blir han for effektiv. Han gjør en for god jobb, så han feiler som arbeidstaker. Eller, sett fra et annet perspektiv: han lykkes.

«Så som tilskuer ser du at Herr Krabbe prøver å utnytte SvampeBob. Og arbeideren SvampeBob overpresterer, noe som tilfredsstiller sjefen/arbeidsgiveren/kapitalisten Herr Krabbes griskhet. Og du bare, å nei!!! Du sympatiserer med og syns synd på SvampeBob, men han blir så effektiv at han skaper problemer i systemet. Det er inspirerende, for jeg gjør det samme – ikke at jeg skaper problemer for systemet, dessverre, men jeg overspiller ofte rollefigurene i verkene mine, hacker dem, hakker dem i biter, hakk hakk, knuser skallet for å synliggjøre den irrasjonelle eggehviten i systemet og bringe bedritne stereotypier inn i rampelyset. Vet du hva jeg mener? Yeah.»

Yeah!

Er du blind, eller?!?!

«Null, komma, linjeskift, linjeskift» – tegnene katten hamret frem med sitt gipsede ben resonnerer så det ljomer i alle hulrom i mitt sinn – «en tredjedel enten skeptical, annoyed, undecided, uneasy, hesitant– eller sideways look. Devious or guilty-emotikon, linjeskift.» Jeg slår opp «orakelben» på Wikipedia: «Benene som ble brukt kunne imidlertid komme fra de fleste alminnelig utbredte dyr (også fra kveg og aper), men aldri fra katt eller hund.»

Stopp en halv. Hva er det som hender? Eller poter: Har katten, gjennom prosessen med å lege sine frakturer på metakarpalben tre og fire, skapt rifter i tid-rom-kontinuumet og blitt klarsynt? Small eller medium, sjamkatt? Synsk?

Foto: Rasmus Hungnes

«Er du blind?» spør jeg, og den Aten-fødte, Oslo-baserte kunstneren Lykourgos Porfyris forteller om den ugjennomskinnelige, opake prosessen med å bli diagnostisert som synshemmet eller blind, og selv har jeg i skrivende stund nettopp kastet vekk en to–tre timer på å innse at jeg kanskje ikke hadde skrudd på mikrofonen på det aktuelle punktet i samtalen; jeg prøver å overdøve det evinnelige indre kakofoniske ekkoet av stemmer fra fortiden, fjern og nær, som stadig vekk samler assossiasjonstalekoret for på nytt å informere om hvorfor nevrodivergente, som undertegnede (hyperkinetisk forstyrrelse, baby!), er udugelige og av nedsatt verdi; jeg prøver å overdøve den internaliserte funkofobien ved å tenke rasjonelle tanker om et eller annet med at funksjonshemming er relativt til samfunnets struktur, at verden åpenbart er styrt av onde krefter (bevis: den pågående kapitalistiske apokalypsen med sine pandemier, tørke, flod, krig, hungersnød etc.) og at alle har sin funksjon – eller, ved nærmere ettertanke, rett til å fungere – i et fungerende menneskesamfunn, samtidig som jeg dømmer tankeprosessen, som går (fortere og fortere, rundt og rundt, som på en NASCAR-racerbane, i ring, oval, lik det eggeformede tallet: 0,

_<

) for fullt i nervesystem, psyke et cetera, nord og ned (hva i all verden betyr dette uttrykket uansett?) og tar meg selv i å tenke at tankene jeg tenker er blodharry, søkte, tilgjort positive, men de viser seg jo ved gjentatte intellektuelle inspeksjoner å holde vann, og det korte svaret er at ja, Porfyris er blind, og det er til dels nettopp på grunn av det at hun er blind at han er den hun er og at han er i stand til å lage den viktige og intellektuelt og sensorisk tilfredsstillende og dyptloddende kunsten hun lager.

Jeg vet at jeg stilte et oppfølgingsspørsmål – det vil si, jeg tror at jeg gjorde det. Så jeg hopper – igjen – gjennom timene med opptak, frem og tilbake mellom alskens historier og anekdoter og spekulasjoner om kognitive bias i det fascistoide og rasistiske sinnet, om spådomskunst, om hypnose, spirituelle medium, nekromantikk, manipulasjon, selvbedrag, funkofobi, ABBs stadig slappere nazimarkedsføringshilsener, politivold, væpnede overfall, trangsynte alt-right-kunstnere, det «politiske partiet» Alliansen, generelt mye snakk om hvordan høyreekstreme og sentrumsmoderate, fanget som de er i senkapitalistrealismens såkalte «liberale» tankefengsel, lurer seg selv trill rundt og skylder på «de andre» mens samfunn og biotop kollapser, et cetera. Men jeg finner det ikke. Stilte jeg ikke spørsmålet: «Hvordan er det å ha en usynlig funksjonshemming når du er blind?»

Interview with The White Wolf (serie).

Til ettersyn

«Jeg tror kanskje at du ikke gjorde det», svarer Lykourgos noen dager senere – utfyllende. Men jeg er sikker på at du, kjære leser, skjønner greien, og i det minste spurte jeg om dette: «Du har ca. 0.5 nanosekund til å velge din neste inkarnasjon. Arbeiderbie eller arbeidsmaur?»

Innen halvnanosekundet er omme, svarer Porfyris: «Arbeidsmaur!» En håndfull engelskspråklige ordspill om WASPs og «Jordan vet hvordan» Beep Peeperson og tanter og antifascistisk aksjon utspiller seg, vi kommer inn på B-en i LGBTQIA+ pluss P-en – i/o Pan – og jeg kommer dertil til å tenke på det urgamle Mario Bros Ordspråk: «Gå til A$AP Ant og A$AP Rocky – «Mario Cart», du late, se på deres veier og bli vis: Uh, uh. Uh, yeah. Uh, uh. AR, AR, AR. Yeah, yeah. Yeah, yeah. DJ Nick Exclusive. I’m geekin’, I’m wildin’, I’m trippin’. That .40 be talking, I be limping.» 

Historiene om å bli diskriminert – og siktet mot med pistol – av atenpolisen, analysen av håndleddsvinkelen i Breiviks stadig mindre selvsikre nazihilsing, kritikken av fascistmote – mellom anna, for å etter gammel skikk sitere Kine Hellebust, førr Det Hainnle Om Å Leve – må spares til en annen anledning. Inntil da, husk dette: Hadde ikke Nimbus knekt labben, ville vi kan hende aldri ha mottatt visdommen i hans profeti: «Null komma linjeskift linjeskift understrek mindre enn linjeskift.» 

Altså: Dette tilgjorte positive synet på potebruddet er selvsagt humbug – eller er det det?! Uansett er det som teller akkurat nå at nettopp du slipper det du har i hendene, potene, tankene og/eller blikket, springer over til BOA og ser årets garantert beste utstilling, «The Hyper Whites» av Lykourgos Porfyris, med dine egne øyne – gjør det i dag (eller i morgen), gjør det nå, før det er for sent!

– Lykourgos Porfyris er aktuell med separatutstillingen «The Hyper Whites»BOA i Kvadraturen i Oslo fram til 13. juni 2022, FNs dag for oppmerksomhet om albinisme. 

– Porfyris’ verk «#CulturalTourism», som berører kvikk lunsj, black metal og gangbangs i skauen, kan sees som del av utstillingen «Jeg Kaller Det Kunst» på Nasjonalmuseet 11. juni–11. September 2022 (omtalt som «tidenes mønstring av samtidskunst i Norge»). 

– 2. juli, mens du er på sommerferie i Hellas, gjennomfører Porfyris performancen «POPSHOTS» med prosjektet POP Tektonism på Communitism i Aten. Eventet er kuratert av Bataria, et skeivt, uavhengig forlag.

– Porfyris jobber også med et kommende album av det nye prosjektet Lucia BETA og et tilknyttet samarbeid med koreograf Roza Moshtaghi. Detaljene er hemmelighetsstemplet inntil videre… Spenningen stiger!

X