FOTO: ULVAR GANSUM

Varm melk med honning og tårer

FOR DE AV oss som tilbrakte våre stusselige tenår på helvetessiden Tumblr vekker kanskje denne tittelen assosiasjoner til en viss ihjel-delt poesisamling ved navn Milk and Honey. Forfatter Rupi Kaur (en slags kanadisk Trygve Skaug) traff våre pubertale hjerter med dikt som «if you were born with / the weakness to fall / you were born with / the strength to rise» og «and here you are living / despite it all». Som det meste ungdommer (særlig kvinnelige, but I digress) liker, ble disse diktene stadig latterliggjort. Og kanskje rettmessig – flere av tekstene er ganske overfladiske, generelle og overdramatiske. Det var vel også grunnen til at misforståtte tenåringshjerner svelget dem hele.

Teaterforestillingen Varm melk med honning har dog ingenting med Rupi Kaur å gjøre. Og her er det virkelig ingen plass til latterliggjøring, for dette er et vakkert, sårt og svært sjarmerende stykke arbeid.

FOTO: Andrea Therese.

ETTER EN FUKTIG kveld på byen og klinings på do, våkner Oda (Vilde Moberg) og Ronja (Maiken Schjøll Frisch) opp sammen i sistnevntes seng. Begge er slitne, bakfulle, og usikre på hva som faktisk skjedde kvelden før. Etter noen hysteriske samtaler faller brikkene snart på plass, og Oda, som alltid har identifisert seg som hetero, er fullstendig i sjokk. Har hun hatt jentesex (eller bare sex, som Ronja rettmessig påpeker at det heter)? Hva betyr det? Hun har jo alltid likt menn, hvordan endte hun opp her? Hvorfor trives hun så innmari godt i Ronjas selskap? Hvorfor vil hun bli der? Kan det være noe mer enn litt tilfeldig klinings? Er det kanskje dette som kalles … kjærlighet?

Dersom denne forestillingen hadde handlet om et heterofilt forhold hadde den vært litt mindre interessant – og det er jo også noe av poenget. Å gi plass til skildringen av et forhold mellom to kvinner, med alle kjærlighetens opp- og nedturer. Historier om «mann møter kvinne» har blitt fortalt igjen og igjen, men historier om «mann møter mann» og «kvinne møter kvinne» og «ikke-binær møter transmann og aseksuell kvinne» er det fortsatt plass til mye mer av – uansett hva sinte Facebook-troll vil få deg til å tro.

Å dele fortellinger om ikke-heterofile forhold er viktig både for å se deres unike utfordringer, og for å se hvordan selve kjærligheten er lik uansett kjønn og legning: Alt er love. For selv om Oda og Ronja begge er damer, er forholdet deres helt alminnelig. Selvfølgelig.

VEL, FORHOLDET FØLES ikke alminnelig for dem, men det er vel noe som går igjen i de fleste lidenskapelige romanser. Følelsen av at man opplever noe ingen har opplevd før, at man kjenner emosjoner ingen andre kan relatere til – som ingen noensinne har skildret riktig. Marianne spør sin partner om nettopp dette i det franske periodedramaet Portrett av en kvinne i flammer: «Vous pensez que tous les amants ont le sentiment d’inventer quelque chose?» – eller, for de av dere som brukte fransktimen på å ta igjen tapt søvn; «Føler alle elskere at de finner opp noe?» Samt kommer den iboende frykten for at man aldri vil finne en slik connection igjen med noen andre, slik (enda en) Marianne uttrykker det til sin partner i Normal People: «It doesn’t feel like this with other people.» Så er det forståelsen av at disse følelsene uansett ikke vil føles helt likt med en eventuell ny partner – «You taught me a secret language I can’t speak with anyone else», som ms. Swift synger det.

Alle disse følelsene ser vi i forholdet til Oda og Ronja. Og tre eksempler på rappen tyder på at dette ikke er så uvanlig som det kanskje føles når man selv står i det – det er helt alminnelig. Kjærligheten mellom Oda og Ronja er like romantisk, varm, vanskelig, konfliktfylt og vanlig som heterofile forhold. Likevel er det på noen vis svært annerledes, nettopp fordi det er et lesbisk forhold, og Oda og Ronja må ta stilling til situasjoner som heterofile par ikke må ofre en tanke. Om de ønsker barn må de gjøre mer enn å være sløve med prevensjonen. Muligheten deres til å gifte seg er knapt 13 år gammel her til lands. Ute i offentligheten blir de stirret på, snakket om, bedt for – kanskje til og med spyttet på.

FOTO: Andrea Therese.

FORESTILLINGENS PREMIERE VAR 24. april, to dager før den lesbiske synlighetsdagen, passende nok. Som kjent var det 21. april i år 50 år siden homofili ble avkriminalisert i Norge. Denne loven gjaldt kun sex mellom menn – sex mellom kvinner var ikke en del av diskusjonen. Dette er mye av grunnen til behovet for en egen merkedag for lesbiske. Også i dag blir lesbiske usynliggjort og (på den andre siden av skalaen) fetisjisert, og kvinners seksualitet blir ofte ignorert eller oversett – noe det såkalte orgasmegapet tydelig viser. Disse faktorene gjør det ekstra godt å se et teaterstykke om lesbisk kjærlighet som er skikkelig bra.

Etter publikums reaksjoner å dømme, føles det helt åpenbart at et slikt teaterstykke burde eksistert på norske scener tidligere. Det høres ut som hver eneste publikummer i det lille, trekantede teateret på SALT blir rørt av det de ser. Både gråt og latter sitter løst – voksne damer som sitter foran oss ler hjertelig av overgangsalder-vitser, og unge par ved siden av holder hender mens de snufser seg gjennom hele slutten.

NOE AV DET som gjør at Varm melk med honning fungerer så godt, er at de stoler på publikum. Det er raske skift og flytende overganger, og det hoppes mellom faktiske og forestilte hendelser og samtaler. De stoler på at publikum er smarte og våkne nok til å følge med, og det bør jo strengt tatt være mulig å holde konsentrasjonen såpass i skarve 1,5 time – selv for TikTok-generasjonen.

Selv om enkelte ikke-naturalistiske (men teatertypiske) grep som elementer av dans og fjerde vegg-brudd forekommer (og fungerer!), oppleves selve historien som svært virkelighetsnær og realistisk. Flere situasjoner minner om kjærlighetssituasjoner vi selv har sett LHBTQ+-venner stå i. Odas følelser av panikk og forvirring når hun innser at hun faktisk liker en kvinne oppleves som svært gjenkjennelige for en åndsfrende som selv er både bifil og bekymret.

Spillet er over det hele svært godt og naturlig, men noen replikker blir noe teatralt levert. Disse øyeblikkene varer ikke sjenerende lenge – og kanskje man kan argumentere med at hvis det er én gang man må få lov til å være litt dramatisk, så er det når man står på en scene og snakker om den forbanna kjærligheten. Vi tåler de mer svulstige replikkene fordi karakterene selv er klare over pompøsheten i det. Tidlig i stykket lirer Ronja (hvis skuespiller også er manusforfatteren) av seg en tirade hvor hun filosoferer rundt hva som er «greia» med denne kjærligheten. Den kunne lett blitt klein, men avvæpnes når hun avbryter egen monolog med en lattermild «Hva er det jeg snakker om, egentlig?» og går tilbake til vanlig spill.

FOTO: Andrea Therese.

SÅ SNART FORESTILLINGEN er over, høres et kollektivt snufsegisp fra hvert hode i salen. Vi tørker tårer, vi ler av vår egen evne til å bli rørt, vi klapper så skuespillerne må ta tre runder bukking. Den lille saltpyramiden nede ved brygga er fylt med både fysisk og emosjonell varme etter cirka 1,5 time med kjærlighet, konflikt, sjarm, humor og … vridde nakker. Ja, greit å nevne, kanskje: Små deler av forestillingen finner sted i midtgangen, så vær forberedt på å vri litt på hodet. Små hint av kink dagen derpå er denne forestillingen sådan verdt.

Originalt hadde Varm melk med honning kun tre spilledatoer, men på grunn av popularitet har SALT fylt på med flere. I tillegg har forestillingen blitt plukket opp av Teater Innlandets Politisk korrekt-festival og Den Nationale Scene i Bergen, begge i september. De er også i samtale med andre scener og events. De medvirkende forteller oss at de håper forestillingen vil få et langt liv – og det gjør jammen vi også.

Varm melk med honning spiller på SALT 25. og 31. mai og 1., 12. og 24. juni – sistnevnte i anledning PRIDE.

X