FOTO: TONJE THILESEN

En ekte sellout

Norge fortjener en så kunstnerisk ambisiøs popartist som Metteson.

Det finnes et par gode ting som kommer fra fra Moss. Elektroniske nøkkelkort er en av dem. Den utstoppede kjendis-papegøyen Gunnar er en annen. En tredje, og muligens det beste ut i fra alle disse eksemplene, er artisten Metteson.

Lindmo oppsummerte det godt da Sverre Breivik, som han egentlig heter, besøkte lineærdronningen i fjor høst: Her har vi å gjøre med en fyr med estetisk sans

For Metteson ser unektelig sjukt fet ut. Om han så er utstyrt med høye hæler, en lærbody eller en meterlang sjøstjerne-hatt. Og det høres unektelig sjukt bra ut, når han drar inn et slags gospelkor og modulerer skamløst sånn cirka halvveis ut i låta “Under Your Shirt”. Det er noe herlig, befriende frekt over det hele. 

Metteson utstråler ambisjon og vilje. Og selvfølgelig skulle han lanseres for et norsk publikum på Lindmo. Ikke etter, men rett før en samlet musikkbransje fikk æren av å krone han som “vinner” av by:Larm. Vanligvis er det musikkjournalister og bookingansvarlige som er først ute med å peke ut hva som er det neste store innen norsk musikk, og ikke gullrekka. Med Metteson var ikke det så viktig. 

At Metteson har bakgrunn som teaterskuespiller forklarer noe av uttrykket. Han er utdannet fra Statens Teaterhøgskole, og har spilt i stykker som “Spelemann på taket”, “Hamlet” og “Angels In America”. Musikken er uten tvil teatralsk. Det er følelser, historiefortelling og tilstedeværelse – både innspilt og live. På scenen under konserter tar band og korister koreografi og rollen som backupdansere – og lys, rom og instrumenter tas i bruk som scenografi. 

Da han først debuterte, var anmeldere tidlig ute med å sammenligne Metteson med Nils Bech. Forøvrig også en fantastisk artist. Men utover en hang til teatralske elementer, og det faktum at begge artister – som homofile menn – utvider mannsrollen i sitt kunstnerskap, er det ikke mange så mange likheter. 

Metteson har uttalt at han henter inspirasjon fra Celine Dion, Toni Braxton og Whitney Houston. Smørsangere fra 80- og 90-tallet med stor stemmeprakt og patostunge powerballader. “Come Cry” høres ut som Løvenes Konge. Andre ganger får man følelsen av at dette kunne sklidd rett inn i Melodi Grand Prix, før det hele bryter ut i Robyn-aktige “grine på dansegulvet”-lydlandskap. Det er eklektisk. Metteson vrir og vender på forventninger. Det burde ikke funke så bra som det gjør. 

Før var det å selge ut et skjellsord som ble brukt om aktører som fridde bredt til et publikum for å oppnå kommersiell suksess. Det var gjerne ensbetydende med tap  av kunstnerisk integritet. Musikken som toppet hitlister var dårlig. Artister med kredible håp måtte passe seg for fengende hooks. Merkevareavtaler og reklamejobber var ekkelt. 

Nå er det derimot lenge siden det har vært relevant å trekke skillelinjer mellom det kommersielle og det kredible. Det er noe spennende med fenomener, med det som blir stort. Med det som vil opp og frem. 

Metteson solgte ut Sentrum Scene et halvår etter by:Larm, kun utstyrt med et par utgitte singler. Den konserten var en stor kunstnerisk opplevelse. 

Metteson spiller på Slottsfjell onsdag 13. juli.

X