Mennesket og maktene og stemmen til Adam Curtis

Adam Curtis lager som alltid stor dokumentarfilmkunst, selv om hans siste serie savner en tydeligere tese.

b
a

Litt tidligere i februar traff den britiske dokumentarfilmskaperen Adam Curtis’ siste serie, Can’t Get You Out of My Head: An Emotional History of the Modern World, internett. Dokuserien ble øyeblikkelig tatt på kornet av en bruker på filmanmelder-siden Letterboxd: «Avengers: Endgame for extremely online lefty Twitter shitposters».

Langdrygt, joda, og mest for blodfansen, jada.

Men Adam Curtis fortjener bedre enn å sammenlignes med verdens største filmfranchise. For egentlig er Can’t Get You Out of My Head det helt motsatte.

Adam Curtis er en (sannsynligvis) deprimert, og lynende intelligent fyr som sitter alene på et kontor på BBC uten at noen plager ham, og med ujevne mellomrom legger han en DVD med top notch samtiden-på-kornet-innhold på pulten til sjefen, nikker, og tar seg en ukes ferie før han starter på noe nytt.

Blant tidligere bragder er Century of the Self (2002), som handler om hvordan Freuds teorier om det underbevisste påvirket verden gjennom blant annet populærkultur og PR; Bitter Lake (2015), som retter fokuset mot vestens konflikt med islam og Hypernormalisation (2016), som undersøker hvordan skillet mellom fakta og fiksjon har blitt visket ut, og hva det har å gjøre med finansindustrien, tech-kapitalismen, Donald Trump og hullet som ble igjen etter Sovjetunionen.

Den nye serien bygger videre på alle disse prosjektene, og gaper over enda mer. Curtis studieobjekt er hele den moderne verden. Ikke mindre.

Derfor er det også litt vanskelig å få tak på hva den egentlig handler om.

Can’t Get You Out of My Head: An Emotional History of the Modern World handler ikke om følelser eller emosjoner, selv om tittelen kan lure en til å tro det. Kanskje kan temaet heller oppsummeres med det det eldgamle filosofiske spørsmålet: hvordan i h*******ete havnet vi her?

 

Curtis ser med mistenksomme øyne på dagens vestlige samfunn, hvis fremvekst av depresjon, angst, og apati-fremkallende medisiner mot disse, liksom åpenbart ikke er i stand til å produsere mening. Fyller man ut bildet med maktesløse politikere, og en overvåkningsteknologisk revolusjon som har løpt løpsk, ser det mørkt ut.

Det er i den forstand serien er en «emotional history».

Serien handler om hvordan samfunnet vårt av i dag kom til: som følge av en lang rekke tilfeldige hendelser, som menneskene har håndtert i tur og orden, hver gang like irrasjonelt. Det er nemlig ikke mulig å forholde seg rasjonelt til en verden som er så preget av kaos og uforutsigbarhet.

LES OGSÅ: Project90 vil sette klubb-Norge på kartet, én samleplate om gangen

NOE AV DET Curtis er innom i forsøket på å forklare dagens samfunn: Ku Klux Klan, Black Panthers (den antirasistiske amerikanske bevegelsen hvis mest voldelige medlemmer viste seg å være sivilpoliti, som ofte ikke visste om hverandre), tyske venstreradikale terrorister på terrortrening i Midtøsten sammen med Hitler-elskende palestinere, antidepressiva, CIA, illuminati, Putin, Brexit, overvåkningsteknologi og klimavitenskap.

I tillegg dykker Curtis dypere i temaer som har glimret med sitt fravær i de andre filmene hans. Herunder Kinas vei fra Mao til overvåkningskapitalismens spydspiss, avkoloniseringens innvirkning på politikk i vesten, og hva James Bond-serien forteller om Storbritannias lenge døende imperium. Og ikke minst 2pac, og hvorfor han er kroneksempelet på at den radikale politikken mistet fotfeste mot slutten av 90-tallet.

Curtis har satt seg godt inn i alle temaene. Argumentasjonen hans fremstår aldri som tatt ut av løse luften, selv om forklaringene hans og årsakssammenhengene i blant kan framstå litt søkte.

Curtis er både intellektuelt og filmteknisk fullt i stand til å sette et utall fenomener i sammenheng med hverandre. Det gjør han på måter som er overraskende, klartenkte og lynende intelligente. Sakte sirkler han seg inn mot svaret på det store spørsmålet som har hjemsøkt så mange land: hvorfor har dagens samfunn så store feil og og mangler? For det stemmer jo ikke overens med opplysningsidealet man lærer på skolen, der fremskrittet og demokratiet liksom kommer av seg selv, om vi bare forholder oss til verden på en rasjonell måte.

Rasjonalisme lovet gull og grønne skoger, men ga oss i stedet verdenskriger, klimakatastrofer, økt ulikhet, triste mennesker, døende lokalsamfunn og en verden der demokratiet aldri helt festet seg – tross periodevis optimisme i forbindelse med fallende murer og farge-revolusjoner i tidligere diktaturer som egentlig bare byttet ut én elite med en annen.

Denne mistroiskheten mot rasjonalisme gir gjenklang i tidsånden. Det er ingen lenger som egentlig tror at verden er iferd med å bli et bedre sted, eller at neste generasjon skal få det bedre enn den forrige.

Hvorfor er det slik?

Et irrasjonelt menneske i en kaotisk verden

I Curtis øyne har mennesker aldri har vært rasjonelle vesener. Vi er rett og slett ikke i stand til å handle rasjonelt hele tiden.

Iblant, joda. Men stort sett er det andre ting som driver oss. Det har en viktig analytisk konsekvens: erkjennelsen av at samfunnet er bygget på en løgn. Alt snakk om rasjonalitet, fri vilje og liberalisme er egentlig uttrykk for helt andre ting: underliggende drifter, ønske om makt, eller ren og skjær håpløshet.

Vi mennesker ser derfor ikke klart. «All human beings live in a made-up dream world», konstaterer Curtis.

Dette utnytter samfunnets eliter til sin fordel – eller som Curtis gjerne omtaler dem som, med et anstrøk av både konspirasjonsteori-snakk og cliffhanger-sans: «the hidden system of power».

Kulturrevolusjonen

Som kroneksempel på et store hendelser i historien er påvirket av mektige individer som drives av irrasjonelle drifter trekker Curtis frem Maos kone Jiang Qing. Qing var sentral i den såkalte kulturrevolusjonen i Maos Kina (1966-1976), som del av den såkalte firerbanden.

Kulturrevolusjonen tok sikte på å ta et oppgjør med Kinas eliter, og gi folket den virkelig makten; så og si fullbyrde revolusjonen fra 20 år tidligere. Tragisk nok endte det i flere millioner døde i det som var å regne som et terrorregime av den franske revolusjonens  merke iblandet en autoritetsforakt á la vestlige 68-ere. For eksempel tvang elever lærerne sine til å gå i prosesjoner på gata og synge at de hatet seg selv. 

Curtis poeng er at Jiang Qing, som hadde en mislykket karriere som skuespiller bak seg, og som heller aldri helt ble tatt inn i varmen i det kommunistiske partiets elite, hadde sine egne, personlige motiver bak kulturrevolusjonen. Ikke ønsket hun å skape et nytt Kina, eller å ta hånd om politiske trusler i eget parti. Det hun ønsker, ifølge Curtis, var hevn over alle dem som hadde stått i veien for henne, om det så var de politiske elitene på 50 og 60-tallet, eller kultureliten i Shanghai på 30-tallet som ikke likte scenekunsten hennes.

Jiang Qing var altså ikke rasjonell. I stedet var hun drevet av en underliggende drift.

Lærdommen er klar: Tilfeldigheter i enkeltmenneskers liv gir enorme ringvirkninger i verdenshistorien!

Men en slik analyse er ikke uten svakheter. Én innvending er at selv om Jiang Qing godt kan ha vært drevet av en hamsunsk blodets hvisken og benpipernes bøn, så var Mao drevet av noe helt annet. For ham var det nemlig rasjonelt å sette i gang en kulturrevolusjon, i den forstand at det var en de facto utrensking av alle andre med makt i landet.

Uten demokratiske valg er den eneste måten å bytte ut de politiske elitene voldsbruk. Kina var et diktatur, med Mao på toppen, noe som gjorde han hatt til enhver tid var i livsfare.

Diktaturer har en tendens til å være styrt av paranoide skikkelser, og det er ikke uten grunn.

Curtis virker delvis klar over dette, og avslutter Jiang Qing-sekvensen med å konkludere med at hun ble offer for Maos maktspill. Men fokuset hans – på den følelsesstyrte Jiang Qing, kontra den (gitt forutsetningene) rasjonelle Mao – virker mer å løpe ærender for Curtis verdenssyn (mennesket som irrasjonelt), enn en ærlig forklaring på hva som faktisk skjedde.

Akkurat denne historien synes å hinte til at mennesket så visst er rasjonelt, og lett å spå adferden til, i alle fall i spørsmål om liv og død, men at å faktisk gjøre valget er kun de mektiges privilegium.

LES OGSÅ: Ukas high five: Christa viser hvor man kan drikke lettøl i Oslo

Denne dobbeltkommunikasjonen er ikke nødvendigvis en svakhet når man bedømmer filmserien som en filmserie og ikke som en argumentasjonsrekke. Den gir nemlig filmene noe annet, som er en vel så god kvalitet som analytisk klarhet: de blir gode utgangspunkter for diskusjoner, videre tanker, nysgjerrighet og studier.

Dessuten er Adam Curtis en stødig regissør av Adam Curtis-filmer. Han evner å holde seeren engasjert og fokusert, selv om det noen ganger er mest fordi han er så stilsikker, ikke fordi man følger argumentasjonsrekkene. 

Stemmen hans, videoklippene han har valgt ut (hvor hver eneste shot er et kunstverk!) og ikke minst de vante formuleringene hans – Adam Curtis-ismene – som han gjentar om og om igjen, og som sammen med videomaterialet og den litt skumle, snikende eksperimentelle musikken i bakgrunnen får en hypnotisk effekt. Det føles ikke ut som serien noen gang kommer til å stoppe, og det føles som den har vart for alltid.

Slik sett er den en helt spesiell overensstemmelse mellom innholdet og formen. Curtis vet at det ikke er nok å appellere til fornuften alene.

2Pac og politikken

Men hvordan fungerer makten hvis den ikke må nøye seg med å appellere til fornuft? Den virker gjennom kulturen.

Adam Curtis er en ideenes mann. Der andre ville fokusert på stormaktspolitiske spill eller økonomiske forutsetninger, fokuserer Curtis ofte på kulturen. Et funn er at stadig flere av samfunnets motsetninger blir dyttet inn i den kulturelle sfæren, noe som gjør at de ikke kommer til syne i politikken eller samfunnslivet som før.

Dermed er det ikke slik at makt virker gjennom kulturen, at det vi ser på TV-en lurer oss til å være lydige samfunnsborgere, men heller at kulturen fungerer som en slags svamp. En svamp som kan bli uendelig stor og avleder all effektiv kritikk mot det bestående.

Et tydelig eksempel finner Curtis i historien om 2Pac. 2Pacs mor, Afeni Shakur, var revolusjonært medlem av Black Panthers, mens 2Pac selv var en gangsterrapper – riktignok med stort sosialt engasjement – som til slutt ble skutt og drept og det uten at noen vet hvem som gjorde det eller hvorfor. Mens mor var en politisk aktivist, var sønn en politisk artist. Det representerer for Curtis et skritt tilbake. For de mektige er ikke kritisk musikk truende annet enn på overfladisk plan.

Curtis konstaterer: «… in the future, the violence, and the anger, would be played out in the artificial world of culture».

I den virkelige verden, forstått som der makten holder hus, endrer ingenting seg på grunn av en sag.

En kulturmann

En av grunnene til at mennesket ikke kan forventes å handle rasjonelt er at det i de fleste tilfeller er umulig å spå fremtiden, og dermed vite hvilke konsekvenser valgene våre vil få. Noe av det han liker best å trekke frem som argument for dette er vestens innblanding i Midtøsten, der grupper vestlige land har støttet og til og med hyllet, etter få tiår har endt som det vi i dag definerer som terrororganisasjoner og hovedfiender.

For Curtis er denne verden bare kaos. Kultur er en måte å ordne den på.

At verden liksom er kaos handler ikke bare om at mennesket ble desillusjonert først av to verdenskriger, atombombens tilblivelse og etter hvert kommunismens fall (Sovjet var meningsgivende både for den tilhengere og dens motstandere). Det handler også om blotte fakta: vitenskapelige funn om hvordan klimaet virker, kaosteori  i fysikken og i økonomien et gradvis frislipp fra og med 70-tallet. Det handler også om de gamle systemenes sammenbrudd. 68-er-bevegelsen, den fremvoksende aksepten for ulike kjønnsidentiteter, internett, urbanisering, globalisering, viruspandemier, valgresultater, og et multikulturelt samfunn der flere og flere grupper forventer å bli hørt, sett, og få sine erfaringer anerkjent.

Ting har blitt mer kaotisk.

Fra før hadde psykologien avslørt det samme: også på innsiden av oss mennesker hersker kaoset. Vi oppfører oss nesten aldri rasjonelt. Det underbevisste styrer oss. Vi gjør dumme ting hele tiden.

De to verdenskrigene satte i manges øyne punktum for troen på fremskritt, det rasjonelle mennesket og alt det gode som skal skje. Fra og med da var det bare én viktig ting: å hindre at det skjer igjen.

I denne avvisningen av kulturen som betydningsfull, tross åpenbar kjærlighet for den, ligger det en dobbelthet som kanskje også kan forklare hvorfor filmene til Curtis er så melankolske. Curtis velger alltid lengtende musikk, enten det er gamle hits eller eksistensiell ambient. Arkivklippene er ofte hentet fra reklamefilmer, eller uteliv, eller fordums demonstrasjoner, arrangert av politisk radikal ungdom. Det er glansbilder over det som var.

I en meningsløs verden gir kultur folk mening, og det er tydelig at det også gjelder for Curtis.

Men kan kulturen være mer enn ren eskapisme? Her kommer en av de store innvendingene mot Curtis’ prosjekt: om verden virkelig er så kaotisk, uoversiktlig og full av overraskelser som Curtis skal ha det til, hvordan er det da mulig å fortelle en sann historie om den på bare åtte timer?

Enda vanskeligere blir det for Curtis når han ikke legger til grunn en teori om hvordan mennesket og samfunnet er, men i stedet legger til grunn en følelse: en følelse av nihilistisk, pessimistisk maktesløshet, og at alt bare er jævlig.

Følgende er ikke egentlig ment flåsete: er ikke det litt typisk for en gammel mann som savner (ute)livet på 70- og 80-tallet? Følelsen av at verden har løpt fra en?

Kanskje er post-verdenskrig-samfunnet en gammel mann.

Ikke perfekt

De seks episodene i  Can’t Get You Out of My Head er en gave til psyken i disse siste koronaukene før våren bryter løs. Men den er ikke perfekt. Tidvis tar en seg i å savne en tydeligere retning, og konklusjonene til slutt blir for tannløse.

Curtis går sjeldent lenger enn å hinte om hva vi bør mene. Men til gjengjeld gir han små hint hele tiden. Derfor er det så irriterende at han ikke gjør ting mer konkret. Kanskje er det det som gir filmene hans et visst anstrøk av konspirasjonsteori: han bare sier det, liksom. Så er det opp til oss hva vi gjør med den informasjonen.

Skal man peke på én svakhet ved Can’t Get You Out of My Head, er det nettopp dette. Samfunnskritikken blir litt for trygg, akkurat ikke forpliktende nok. Hvis kulturen speiler tidsånden, hva speiler tidsånden?

Til en viss grad er dette en kritikk som er avhengig av smak, behag og eget verdensbilde. Men den litt manglende forankringen gjør også at historien mister fokus. Curtis prosjekt er mer ambisiøst enn noen gang før, men tesen hans er svakere enn tidligere.

For den som er fortrolig med Curtis fra før, er det lite nytt på det analytiske planet. På mange måter er filmen en videreutvikling av Hypernormalisation, men de sentrale poengene fra den gangen er vannet ut. Det hadde kanskje gitt mer mening om det var omvendt.

Men det hadde ikke vært en svakhet om ikke Hypernormalisation allerede hadde vært laget. Dette er like fullt 10/10 tenke-underholdning.

Oppsummeringen i siste episode er betegnende for den litt utydelige vinklingen. Curtis forsøker å kaste noen optimistiske vannskvetter på dette pessimismens bål som snart har brent i åtte timer ved å si at fremtiden vil være annerledes enn nåtiden. Lærdommen er, sier han, og siterer David Graeber, mannen bak uttrykket «bullshit jobs», er at den skjulte sannheten er at verden er noe vi har laget oss, og at vi like lett kan lage den annerledes.

Litt tannløst, og etter åtte timer med jammer og pessimisme fremstår det som lite overbevisende.

En trygg hånd

I 2021 har Curtis’ filmer blitt en trygg hånd å holde i for de av oss som synes samfunnet bærer galt av sted. Muligens er Curtis for opptatt av narrativisering og kulturens forklarende kraft til å klare å nærme seg den «virkelige verdenen» der makt og politikk regjerer. Sånn sett er Curtis-filmene kanskje ikke så ulike angstdempende medisiner (som Curtis hater): de hjelper på symptomet maktesløshet, men de gir oss ikke noen verktøy for å løse det.

Men i likhet med medisinene funker det. Det er deilig, man vil ha mer.

Bare én til.

LES OGSÅ: Foreningen Tryggere ruspolitikk anmelder rusreformen