«My Agenda» tyder på at hyperpop allerede har mistet sin vitalitet

Problemet med å kopiere 100 gecs er at spastisk sjangerhopping krever musikalsk ekspertise. Hvis ikke tipper det over i å være ren gimmick.

b
a

En musikksjanger slutter nesten alltid å være vital og spennende når den går fra å være en løs tendens der en liten kjerne av artister utforsker lignende idéer til å være en etablert oppskrift og estetikk det går an å etterligne. Dette skjedde fort med både industrial, black metal og post-rock, for å nevne noen få. Jeg skal ikke avskrive Dorian Electra som et totalt uoriginal kopist ettersom jeg ikke kjenner hens tidligere katalog og vil tro du må være en relativt seriøs aktør for at Charli XCX skal ta deg med på turné, men My Agenda virker som et solid bevis på at sjangeren som inntil nylig ble kalt «bubblegum bass» og nå tydeligvis heter «hyperpop» har nådd et lignende veiskille.

Den soniske paletten her er påtrengende trance-synther som plutselig bryter ut i aggressive dubstep-drops og industriell rockegitar, trap-trommer blandet med metallisk perkusjon, billig midi og vokal som kauker gjennom hundre lag autotune og pitchshifter, ofte i vagt rap-aktige fraseringer. Dette var tilfeldigvis også den soniske paletten til albumet 100 gecs slapp i fjor. Faktisk medvirker gecs-halvdel Dylan Brady på en del av låtene, og har tilsynelatende blitt bedt om å gjøre nøyaktig det samme som han gjør i sin egen gruppe.

LES OGSÅ: Dorian Electra: – Edgyhet og humor kan være kraftige politiske virkemidler

Problemet er at å kopiere 100 gecs er som å kopiere Mr. Bungle: spastisk sjangerhopping og ekstrem usmakelighet krever mye musikalsk ekspertise å utføre uten at det tipper over i ren gimmick og tull. For 100 gecs virker det som kjerneverdiene deres er å lage fengende men uforutsigbare låter, genuin kjærlighet for utskjelte sjangre og ikke minst å få hverandre til å le. For Dorian Electra virker målet hovedsakelig å bli tweetet om.

Rent musikalsk er den største forskjellen at dette låter som det er mer inspirert av Marilyn Manson. Den konseptuelle ryggraden er skråblikk på maskulinitetens krise i det tjueførste århundret, men dette utføres omtrent like overfladisk som Mansons religionskritikk, og virker egentlig som det bare er nok et lag av staffasje for å øke potensialet for å gå viralt.

Til syvende og sist er My Agenda mer en serie påfunn enn en samling låter. Bare tracklisten i seg selv røper dette: å lage låter som heter «M’Lady» og «Edgelord (feat. Rebecca Black)» er egentlig mer shitposting enn faktisk musikk. Det er ganske underholdende og sporadisk inspirert – Village People-cameoen i tittelkuttet er både genuint uventet og veldig morsom – men alt i alt holder det ikke. Denne typen halvironisk lek med nu metal, EDM og så videre har det vært veldig, veldig mye av de siste årene, og det trenger både mer originalitet og bedre låtskriving enn man finner her for at det skal skille seg ut i mengden.

 

Denne anmeldelsen stod først på trykk i novemberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: Ultraflex er klare med soundtrack til neste norske OL