L.U:N.As debut-EP går ikke i «finne seg sjæl»-fella

ANMELDELSE: Mon Anomi er et prosjekt som får gjort mye på bare seks låter.

b
a

Anomi – av gresk; lovløshet, normløshet. Når individet blir tvunget til å forlate troen og dens normer, og selv må søke svar. Begrepet ble gjort kjent av en viss fransk sosiolog, Émile Durkheim (han fant opp sosiologien), på 1800-tallet. Spol fram et par århundrer og den noe yngre, men også franske L.U:N.A (fra Chamonix, Frankrike, men oppvokst i Bergen, Norge) har på tre år sluppet ti singler og stått på flere scener, deriblant på Bylarm.

De tidlige singlene var preget av melodisk rap-vokal over poppete produksjon, ikke ulikt det mange andre norske rappere har utført i sine respektive karrierestarter det siste tiåret. L.U:N.As siste nyeste singler har derimot bikket mot et litt annet uttrykk. Hun tør å ta i større tema og gjøre dypere dykk ned i konseptene sine.

Disse dykkene, eksperimentene, kall det hva du vil, har kulminert i Mon Anomi, som er L.U:N.As første EP.

Mon Anomi forteller et litt skummelt og følelsesladet eventyr om å forsøke å finne egne svar, pakket inn i et mystisk og massivt lydbilde. Finner hun svarene hun er ute etter oppi all normløsheten?

EP-en åpner med kirkeklokker, uklar hvisking og grøssende skrik som dratt rett ut av en skrekkfilm. Vi får en videre utforskning av like store tanker i tekstene som det er store synther i produksjonen.

Et høydepunkt i så måte er «Paranoia i tåken», som handler om lengsel, anger og reinkarnasjon i tillegg til at den har skivas både fineste pianomelodi og feteste beat.

Mon Anomi er et prosjekt som får gjort mye på bare seks låter. Hver låt presenterer ulike stemninger og følelser, samtidig som helheten viser seg i et fast uttrykk L.U:N.A har funnet sikkerhet i.

LES OGSÅ: L.U:N.A: – Musikken min er en blanding mellom Twilight, Friends og Modern Family

Med slike «finne seg sjæl»-prosjekt har mange ferske artister en tendens til å rote seg bort i en fallgruve av intetsigende låter om barndommen. Det som gjør Mon Anomi spennende i sin søken er den tilsynelatende fraskrivelsen av standard pop-dramaturgi i noen av låtene, med en fullkommenhet i andre musikalske trekk som instrumenterings- og produksjonsvalg. Det er en kraft der i samsvaret mellom den mørke produksjonen og stemmen hennes. Følelsene i musikken presser seg gjennom akkordprogresjoner og basslinjer som minner om episke scener i store filmer.

Narrativet i melodiene kommer med flere overraskende trekk som igjen lander trygt i flere beatswitches og trommebrekk som restarter nakkenikkingen.

Uttrykket til L.U:N.A rommer mer enn de fleste andre pop-artister klarer å vise på sine første prosjekter.

Albumet er laget for store høyttalere og naboer som lar seg irritere. De store temaene – både lyrisk og musikalsk – hentes ned igjen i av pumpende rytmer ispedd hardtslående perkussive synther av den skumle typen. Kombinert med vag bergensk nynning kan det frike ut hvem som helst.

SE OGSÅ:

Psst! Denne anmeldelsen, og flere med den, kan leses i neste papirutgave av NATT&DAG.