Ellen Andrea Wangs «Closeness» er tradisjonsbevisst uten å være fastgrodd

Det er ikke alltid det kommer noe godt ut av å være direkte inspirert av The Shape of Jazz To Come, men Closeness er svært vellykket.

b
a

For å konkludere bestillingsverket hennes til Nasjonal Jazzscene i august i fjor og den påfølgende norgesturneen med samme materiale, utgis Closeness nå som album. Den folkekjære Ellen Andrea Wang spiller kontrabass og synger med engelske Rob Luft på gitar, og svenske Jon Fält på trommer. Sistnevnte er en merittert improvisatør, utrolig etterspurt etter å ha glimret siden starten av totusentallet, blant annet i Bobo Stensons trio. Rob Luft er også en anerkjent virtuos av en jazzgitarist med egenskaper som til tider minner om personen som har inspirert nettopp Closeness: Charlie Haden.

Musikken er basert på Hadens estetikk og musikalske filosofi, der det enkle skal skinne. Til tross for at undertegnede ikke har dedikert seg til jazzlytting før litt ut i det forrige tiåret, hersker det liten tvil her om betydningen Charlie Haden, Ornette Coleman og Don Cherry har hatt for moderne, norsk jazz. 1959-albumet The Shape of Jazz to Come, der alle tre figurerer, slutter ikke å inspirere nye generasjoner med musikere.

Det er lett å føle på tyngden av albumtittelen, og ikke alle forsøkene på å la seg inspirere av den «organiserte disorganisasjonen» har vært like vellykket. Det er derimot denne.

LES OGSÅ: 38-åringen har hørt over 49 000 album: – Det er en slags pakt med djevelen

At kunstnerskapene knyttet til denne plata er bautaer for så mange av dagens jazzmusikere, gjør at det ikke alltid er lett å tyde nyskapningen eller originaliteten i det som i dag blir utgitt, i en sjanger der «alt» er nyskapende og originalt. Selv sier hun dette om plata: «Jeg har et ønske om å finne fram til det enkle i musikken, slik Haden gjorde. Roen i basspillet, og la tonene få synge. Det har vært godt å skrive musikk som får lov til å hvile litt fordi livet som musiker kan være heseblesende. Her er det musikk som puster.» «Lonely Woman», en cover fra nettopp The Shape of Jazz to Come, overbeviser om at trioen får til det de prøver på.

Åpningssporet «Erasmus» lurer oss inn i et romslig og rolig lydbilde, der enkeltnotene får skinne, før låta skeier ut i rå improvisasjon. Albumets sterkeste låter kommer når Wang lar musikken bli så «ute» som Hadens musikalske filosofi tilsier at den kan være, selv med en underliggende klarhet og tonenes tyngde. Det er et godt trekk av Wang å la gitaren ta plass, som på «Strange Flower», der Luft sin nevrotiske, men ømme spilling minner om John McLaughlin. På samme måte får Fält vist hvor sterk feel han har på trommer, enten grooven lengter etter trygghet i tittelsporet, eller kaver og kjemper som på «Lonely Woman».

Coveren av David Bowie og Pat Methenys «This Is Not America», viser innflytelsen Liberation Music Orchestra har hatt på Wang. Ikke minst er sporet relevant sett i lys til dagens protestbevegelser. Men hvor godt fungerer egentlig norsk jazz anno 2020 som protestmusikk? Det spørs, men det viser – også gjennom fremføringen av en tradisjonell spiritual (kristne sanger som reflekterte amerikanske slavers motgang, red.anm) som «Nobody Knows» – respekten Wang har for jazzens fundamenter som spirituell og politisk musikk.

Om denne platen antyder noe om lyden av den fremtidige jazzen, kan vi håpe den oppfordrer vår generasjon jazzmusikere til å delta i sin samtid, selv med bevissthet for sterk tradisjon.

Denne anmeldelsen stod først på trykk i oktoberutgaven av NATT&DAG.

LES OGSÅ: My Name is Nå. Best Akkurat Nå!