Ulvers «Flowers of Evil» er nok et dypdykk i det umenneskelige i mennesket

Åttitallsreferanser og endetidsstemning på den riktige måten.

b
a

Helt siden Kristoffer Rygg allerede i første låt på demoen Vargnatt i 1993 brått skiftet fra kvekkende black metal-vokal til en merkelig falsett som egentlig ikke ligner noe annet (med et mulig unntak av falsetten Fenriz gjorde på Goatlord) har det vært tydelig at Ulver ikke er en gruppe som gjør det du forventer at de skal gjøre. Siden den tid har de vært innom utallige stilskifter, som har tatt form av både rene sjangerstudier og musikk som er bortimot umulig å klassifisere, og de har alltid gjort det på sin helt egen måte. Med opuset The Assassination of Julius Caesar fra 2017 lot de sitt alltid sterke øre for gode melodier utarte seg i form av rendyrket synthpop, og tok kanskje det største steget ut i tilgjengelig og lettlikt musikk de noensinne har gjort – selvsagt uten å miste seg selv på veien.

FLOWERS OF EVIL fortsetter i samme spor som Julius Caesar, men er akkurat forskjellig nok på alle måter til at det overhodet ikke føles som bandet har kjørt seg fast. Der den forrige platen gikk all in med massive refrenger og en glamorøs, glattpolert følelse, er det nå mørkere og dystrere.

Både åttitallsreferanser og endetidsstemning er veldig i tiden. Men Ulver gjør det på en måte som gjør at de skiller seg ut. I deres hender blir «Nordic Sad»-popmodellen, som har vært godt etablert helt siden Abba, formet til sitt mest ekstreme ytterpunkt, der alt er ufattelig dystert samtidig som det utvilsomt er popmusikk. Eksempelvis er den Lilya 4 Ever-inspirerte førstesingelen «Russian Doll» like hjerteskjærende som kildematerialet tilsier, samtidig som den er utrolig vakker og fengende.

Les også: Kristoffer Rygg om det nye Ulver-albumet og den evige nostalgien

INTERESSANT NOK ER fokuset på menneskelig ondskap og svakhet det nærmeste Ulver har kommet å tangere de tidlige black metal-årene sine rent tematisk, som jo er passende i år som debuten Bergtatt fyller 25. I likhet med mesterverket Nattens Madrigal, bandets siste rendyrkede black metal-plate, er interessen for det umenneskelige i mennesket svært sentral på Flowers of Evil. Den mektige og hypnotiske andresingelen «Little Boy» ser ut til å operere med den samme idéen om atombomben som et nytt syndefall som vi så i den mest omdiskuterte episoden av Twin Peaks: The Return. Mørket til tross er det nærmeste vi kommer heavy metal her den Killing Joke-aktige gitaren som ligger sentralt i høydepunktet «Machine Guns and Peacock Feathers».

Like tilstedeværende som den mørke tematikken er også de andre tilbakevendende elementene hos Ulver, nemlig ren og skjær musikkglede og utforskertrang. Ulver er et band som forstår linjene mellom disco og prog, at en god melodi bør presenteres på en spennende måte og at utstrakte instrumentalpartier er en ypperlig arena for både musikalsk og fysisk utfoldelse. Til syvende og sist er kjernen til Ulver at verden er jævlig, men musikk er herlig. Det er et budskap jeg kan stille meg bak.

 

Denne teksten ble først publisert i september-utgaven av NATT&DAG. I samme avis har Eirik Kjøs Usterud også intervjuet Ulver-frontmann Kristoffer Rygg om det aktuelle albumet. Vi kan forsikre om at anmeldelsen ble skrevet og levert før det i det hele tatt ble gjort en intervjuavtale, og at Eirik er Norges fjerde beste til å skille kunst fra kunstner.

[sc name=»donasjonsknapper artikkel hale»]