NATT&DAGs anmelder: – Anniken Jørgensens debutroman er ikke engang provoserende svak

Jeg har aldri tidligere lest kjærlighetsskildringer som får meg til å vegre meg for intimitet i all overskuelig fremtid, skriver NATT&DAGs anmelder om Anniken Jørgensens debutroman. 

b
a

«Jeg skjønner ikke hvorfor vi skal leve, om det skal gjøre så vondt.»

– Nathalie, 24 år.

Nathalie på 24 år dumper kjæresten «Michel» (de som vet de vet!) i forargelse over at han fortsatt elsker henne. Fem måneder tidligere begikk hun generaltabbe nummer én og insisterte på å drikke rødvin sammen, til tross for hans alkoholproblem. Nå er han tilbake på kjøret, pisser i sengen, og elsker henne fremdeles (ja, det er på ekte dette som er vinklingen, jeg vet faen meg ikke hvem som dumper hvem, men virker som henne, fuck denne romanen).

VANLIGVIS FINNER MAN en eller annen form for resonans i en skjønnlitterær tekst som har blitt utsatt for møysommelig redigering, stadige utkast og grundig lesning – enten det gjelder svake debutromaner eller litterære mesterverk; noe møter en i lesningen. Anniken Jørgensens debutroman Og så kom regnet, hvis en slik sjangerbetegnelse overhodet gir mening i denne sammenhengen, er ikke engang provoserende svak. 

Dagene til Nathalie fylles av pillemisbruk, kjærlighetssorg og panikkanfall. At Michel ikke legger ut noen røpende detaljer på Instagram, gjør ikke saken bedre. Vi følger Nathalie mens hun, ved hjelp av en psykolog, forsøker å stable livet på beina igjen. Hun sliter med å venne seg til tanken på at hun er et menneske som går til psykolog, og tenker at det vanligvis er slike som Utøya-terroristen som oppsøker hjelp. Tilværelsen blir heldigvis bedre. Nathalie møter en mørk, eldre kjekkas kalt Tobias, som har markerte magemuskler. Dessverre møter hun Michel igjen og alt kollapser, helt til hun plutselig får svar fra ham på fyllemeldingene fra romanens innledning. Han savner henne også.

OG SÅ KOM REGNET forsøker seg på noen nokså spenstige sjangergrep, fra klassisk fortellende tekst i den undervurderte sjangeren skolestil, via små instagrampoetiske snippets og hele veien til spektakulære indre dialoger mellom hovedpersonen og angsten etter et ublidt møte med nattens fyllemeldinger til eksen. Jeg lar meg nesten begeistre av motet – det er ikke mange norske romanforfattere som eksperimenterer med form i tilsvarende grad og i like raske vendinger.

«Hvis dette er tilhørighet, vil jeg for min del helst være alene resten av livet.»

Det er ikke nødvendigvis interessant at noen lider, føler angst og smerte. Det er språket, den litterære forskjønnelsen – gjerne underliggjøringen – som hever disse gjenkjennelige menneskelige erfaringene fra simple konstateringer. Når Jørgensen forsøker å invitere leseren inn i en skildring av panikkangst på vei til en bursdagsfeiring, en tilstand mange har følt på kroppen og som kan være grusomt å oppleve, brytes det brått av helt banale observasjoner knyttet til egen stil og fremtoning: «Jeg liker å se litt maskulin ut, en type fransk maskulin, kald og utilnærmelig. De er flere som har spurt om jeg er lesbisk, men jeg er bare redd. Og sliten». 

Det er nærmest umulig å ta et i utgangspunktet alvorlig tema seriøst etter å ha lest noe slikt. Ikke bare er det svakt på både språk og komposisjonsnivå – det bagatelliserer også et av bokens sentrale temaer. 

KVALITETEN PÅ PROSAEN, billedspråket som skal gjøre alvoret levende for leseren, tydeliggjøre og kontekstualisere det, er enda verre. Jeg har aldri tidligere lest kjærlighetsskildringer som får meg til å vegre meg for intimitet i all overskuelig fremtid: «Den sorte T-skjorten som stryker uanstrengt mot kroppen hans og får være så nær han. Jeg vil være så nær han. Alt beveger seg i en slags nostalgisk sakte film». Det er ikke ofte man utvikler en usunn skepsis til eget klesskap av å lese forsøk på å formidle menneskelig intimitet.

Nærmest alle forsøk på skildre følelsene Nathalie nærer til sine platte medmennesker er tilsvarende pinlige, fremmede på et vis, men noen av dem fremstår også skremmende umenneskelige i sin klønete språkdrakt. Refleksjon over de fæle tingene som har skjedd i hovedpersonens liv, blant annet tapet av moren, som ender i den tragiske konklusjonen at man «står uten fast grunn under føttene», er mer banale enn det gjennomsnittsmennesket lirer av seg i skammekroken på SFO. Så også når hovedpersonen søker tilhørighet i «fuckethet» og kontakt med omverden: «Tenk om det ikke fins (sic!) noen andre som er det? Like føkka som meg. Skal jeg være alene resten av livet da?». Nathalie finner heldigvis sin «føkka» kis igjen. Kjærligheten har muligens overvunnet psykisk lidelse. Hvis dette er tilhørighet, vil jeg for min del helst være alene resten av livet. For tross alt, hvis gutter med kjærlighetssorg er det vakreste i hele verden, kan ingenting matche en fullblods eremitt.

Denne anmeldelsen stod først på trykk i NATT&DAGs september-utgave