Hva vi lærte i jakten på en østeuropeisk content-fabrikk

Hvorfor er det så spennende å avsløre hvor internettsøppelet kommer fra?

b
a

Troom Troom dukket opp på Youtube i 2015, og begynte som en helt normal DIY-kanal som gir deg inspirasjon til hobbyprosjekter. Rundt 2017 begynte imidlertid videoene brått å skifte karakter. De ble gradvis mer sketsjete og situasjonsbestemte, kulissene og klærne fikk sterkere, mer intense farger, og alt var sydd sammen av en Disney Channel-aktig amerikansk fortellerstemme som bare ble mer og mer masete.

Innholdet ble, helt enkelt, jævlig rart.

Ta for eksemepel i skrivende stund den sist publiserte videoen, Good Mermaid vs Bad Mermaid / 19 Funny and Awkward Moments, som viser hvordan du, som havfrue – forutsatt at hvis du blir forvandlet til et menneske med to ben – kan pranke mennesker.

Hvordan endte vi opp her? Hvilken fase av kapitalismen er dette?

BARN SER PÅ Youtube, og de ser sinnssykt mye. De er også de mest ukritiske brukerne av sidespalten, som anbefaler deg videoer som likner den du sitter og ser på. Jakten på disse seertallene har resultert i en videreutvikling av underholdningssjangeren traumatiserende surrealisme for barn, der kunstig intelligens spiller en sentral rolle.

Helt siden Youtube begynte å bruke algoritmer for å bestemme hvilke videoer som dukker opp i feeden til folk, har det blitt gjort forsøk på å cracke systemet – forstå hva koden prioriterer, så man kan utnytte den til størst mulig økonomisk gevinst. Men mest av alt handler det om å forstå hva seerne klikker på. Utover ENTUSIASTISKE TITLER I ALL CAPS!!! (EXPOSED!) elsker folk generelt thumbnails med sterke farger, røde ringer, forskrekkede ansiktsuttrykk, og – viser det seg – tannkrem, cola og limpistoler som brukes på ting de ikke skal brukes på, som regel en Iphone eller et ansikt.

LES OGSÅ: Fortnite vs. Apple vs. internett i sin nåværende form

Clickbait påvirker ikke bare hvordan ting publiseres, men også hvordan selve innholdet ser ut. En merkelig trend oppstod i 2016, da Frozen fortsatt var Disneys fremste produkt rettet mot barn. Plutselig dukket det opp mengder av hjemmelagde, barne-TV-aktige videoer der skuespillere kledde seg ut som Elsa, Spiderman og The Joker.

Spiderman & Elsavideoer ble i stor grad laget av opportunistiske youtubere med null budsjett. De ville komme seg inn på det allerede lukrative Youtube-markedet for barn, et marked som de siste årene hadde blitt mer og mer dominert av videoer som virket stadig mer off.

Titler som Mickey & Minnie Mouse Babies Missing Abducted Lethal Injection! Mickey Mouse Clubhouse Cartoon Full og Superheros Pregnant Soccer Balls Fidget Spinner Spiderman Joker Hulk Cartoon Funny Kids Videos Pranks var AI-genererte videoer som kom fra et nettverk av kanaler, med mål om å imitere innhold barn klikker på. Scenarioer, leker, regler, farger, former og brands puttes inn i et dataprogram, og smeltes sammen til en uleselig suppe. Videoene kom fra India, og har angivelig røtter helt tilbake til 90-tallet, da lavoppløselige rim- og regle-tegnefilmer ble masseprodusert og solgt på et glemt format kalt video-CD. De indiske mareritt-videoene tok etterhvert såpass overhånd at Youtube stengte nettverkene av kunstige kanaler.

Selv om videoene var laget av datamaskiner, og derfor tvilsomt prøvde å fortelle oss noe eller interagere med kulturen vår, hang et smått ubehagelig spørsmål igjen. Hvem er egentlig disse menneskene, som sitter i Sør-Asia og mater dataprogrammer med barnesanger, 3D-animasjoner og ordskyer? Hva tenker den digitale tidsalderens sweatshop-arbeidere om produktene de lager?

DIY & CRAFTS-KANALER er en av de andre store klikk-gullgruvene på Youtube. En av de største, BuzzFeed Nifty, viser deg hvordan du kan lage en fløyte av en gulrot, men også praktiske life hacks – videoer som viser deg hvordan du kutter frukt på smarte måter eller får mer plass på det lille kjøkkenet ditt.

Life hacks er avhengighetsskapende. Det gir deg en liten følelse av kontroll – en følelse som har økt i etterspørsel i en tid der det nyliberale og apatiske forholdet mellom enkeltmennesker og politikk gjør oss små og maktesløse i møte med både én, to og tre globale katastrofer. Den kolossale mengden journalistiske explainers (Here’s Why-artikler og -videoer) som dukket opp i samme periode mot slutten av 2010-tallet, fyller det samme behovet.

LES OGSÅ: Ernas fastfood-tweet og hva den avslører om Norge

Den store etterspørselen for life hacks resulterte etterhvert i en lang rekke knockoff-kanaler. 5-Minutes Crafts ble etterhvert større enn noen andre DIY-kanaler på Youtube, og – i likhet med animasjonsvideoene rettet mot barn – skilte den seg gradvis mer og mer fra sine konkurrenter på én bestemt måte: innholdets absurditet. En rask kikk på videoene publisert i det siste viser at du kan steke toast på et strykejern, teipe en sprøyte med tannkrem til tannbørsten din og … generelt putte tannkrem på det aller meste. Spesielt på ødelagte telefonskjermer.

I en Vox-artikkel explainer Renecca Jennings at absurditeten i disse populære DIY-kanalene er en markedsstrategi for å skille seg ut, ikke helt ulikt sånn reklamer holder på. Men reklamer er også tvunget til å ha en viss rasjonell forankring i virkelighet og fornuft, fordi målet er å selge et faktisk produkt. Absurd clickbait snakker det samme språket, men det føles mer ukomfortabelt fordi det ikke finnes en mening bak det hele, noe som leder deg til et produkt du trenger og finnes i den fysiske verden. Oppmerksomheten du gir videoen er målet i seg selv.

Vi må derfor bare pent akseptere at bisarre etterlikninger av maskinelt nettinnhold har gjort Tim & Eric lettfordøyelig og gammeldags. De har ingenting å måle seg med verstingene i sjangeren. Som Troom Troom.

REDDIT-BRUKERE MED fritids gikk forutsigbart nok straks i gang med å undersøke hvem som stod bak kanalen, og da subredditen r/analysingtroomtroom ble opprettet for et par år siden var det allerede liten tvil om at kanalen ikke var amerikansk. Vox klarte i nevnte sak fra 2018 å få tak i mannen med navnet nettsiden deres var registrert på. Eugene Miroshnykov holdt til i Odessa i Ukraina, men etter et par mails frem og tilbake byttet kontoen hans navn. Han sa det var for å skjule seg for folk som ble for nysgjerrige.

Nylig kom en Reddit-etterforsker til bunns i saken, da brukeren u/Neinson228 i sommer erklærte at han hadde klart å finne en av basene deres. Han hadde funnet et ukrainsk nettsted med jobbannonser og en rekke navn på skuespillere. Etter litt tråling på profilene deres på sosiale medier fant han instastories som viste noe som kunne se ut som Troom Troom-sets, og etterhvert bilder fra behind the scenes. Etter å ha kryssjekket landskapet i bakgrunnen av flere av bildene kunne han beregne seg frem til hvilken bygning de befant seg i.

Ved første øyekast ser bygningen ut som et luksushotell. Den har en triangulær form, store vindusfasader, mange etasjer og et tilsynelatende eksklusivt penthouse-område. Når man plotter inn de vedlagte koordinatene og besøker bygningen på Google Maps på egenhånd er imidlertid inntrykket noe annerledes. Betongen har falmet, airconditions er malplassert utover veggene og området rundt er preget av gamle biler og ubehandlet buskvekst.

På kartet står det at kunstgalleriet NT-Art Gallery holder til i bygningen, noe som ser ut til å stemme basert på et bilde fra nettsidene deres. Det står at galleriet har en samling på over tre tusen kunstverk, fra 1950 til i dag.

«Jesus Christ, what a time to be alive», er det en bruker som kommenterer.

PÅ SAMME MÅTE som det var oppsiktsvekkende å se Brennpunkt avsløre hvordan hvitevarene våre ender opp på søppeldynger i Nigeria og Gambia, blir vi forbløffet når vi innser hvilken rolle fattigere deler av verden spiller i vår egen bruk av internett. Den enkleste måten å forstå dette avstandsforholdet er om vi ser på det globale internettet som et eget, avgrenset område.

Internett har på noen måter begynt å se ut som en nasjon, med en egen kultur, egen type humor, lingo og krav til karisma og troverdighet. På samme måte som vi har en følelse av hvem som hører hjemme i et land, har vi også en formening om hvem som passer og ikke passer inn på internett. En 22 år gammel gamingstreamer med anti-kapitalistisk twitterkonto og en kroppsfrigjørende OnlyFans-sidehustle er online. Bestemoren din som legger igjen en pinlig feriehilsen hver gang du skifter profilbilde er offline.

LES OGSÅ: Vesten taper internett-hegemoniet

På internett er også suspension of disbelief (i hvilken grad man ignorerer kritisk tenkning for å leve seg inn i et fiktivt univers) annerledes enn i andre medier. Vi har andre krav til hva vi som seer velger å akseptere som virkelig. Når vi ser på Youtube har vi andre forventninger til tillitsbåndet mellom oss og skaper enn når vi ser på TV. Vloggere snakker direkte til oss, og vi kan respondere i kommentarfelt. Dette gjør at vi oppretter sterkere parasosiale forhold til de vi følger på nettet enn de vi ser i tradisjonelle medier. Vloggere er mer som venner.

Siden USA fant opp internett – og i tillegg har en generell tendens til å infisere absolutt alle aspekter av livene våre med kulturen deres – er det de som har skapt kulturen i Den Selvstendige Republikken Internett. Det er de som har satt standarden for hvordan det fiktive universet viser troverdighet. Kulturen på internett likner derfor svært mye på den amerikanske, både i språk, utseende, klesstil, væremåte og hvilke temaer som er på dagsorden. Etterhvert som Internett Landet har oppnådd selvstendighet har denne kulturen vokst fra sin opprinnelse, og endt opp som noe helt eget. Dette er grunnen til at det funker så dårlig å gjengi memes over en pils (blant annet), eller hvorfor det fungerte så dårlig da Late Show-verter i begynnelsen av koronapandemien sendte nedstrippede versjoner av showene sine hjemmefra.

Troom Troom prøver å skape en illusjon av å være fullstenig frakoblet den jordlige virkeligheten – de ønsker kun å eksistere i det globale, hypervirkelige internett-landet. Kanalen er i stor grad fortsatt et mysterium, men når vi begynner å dra teppet tilbake, og avslører at de hører til i et kunstgalleri i Europas nest fattigste land, brytes illusjonen.

Fordi Troom Troom viser deg skuespillere som dramatiserer, istedenfor nærbilder av limtuber og hender som teiper ting i fortfilm, uttrykker de en menneskelighet 5-Minute Crafts ikke gjør. Vi ser på skuespillerne at de ikke er fra USA, på hvordan munnene beveger seg, på ansiktsuttrykkene, ansiktstrekkene og klærne de bruker. 5-Minutes Crafts, på den andre siden, hører til på internett, fordi de lar være å vise hvordan de skiller seg fra den amerikanske internett-væremåten med å unngå å la mennesker fylle skjermen.

Det er Troom Trooms menneskelighet som gjør at de er vanskeligere å akseptere enn noen av de andre, rare DIY-kanalene. Ikke graden av absurditet.

DET VESTLIGE INTERNETT-hegemoniet står for fall. Strømmelister toppes av Sør-Korea, India og Latin-Amerika og TikTok slutter ikke akkurat å vokse det heller. Vi kan forby en app her og der, men vi kan ikke stoppe de fire milliardene av oss som ikke ennå har tilgang til internett, fra å bli influensere eller DIY-video-produsenter, og slik forandre den globale internett-kulturen i sitt bilde. Koreanske mukbangs, indiske The Joker-tiktoks og surrealistisk barne-TV fra Ukraina er bare starten.

 

Denne teksten stod først på trykk i september-utgaven av NATT&DAG.

Ingenting er gratis i livet. Bortsett fra å lese NATT&DAG.

Men det koster penger å lage NATT&DAG. Om du vil støtte journalistikken vår kan du donere 350 kr (eller mer) og få tilsendt vår minimalistiske sorte t-skjorte. Den kan du bruke til de fleste anledninger, for eksempel mens du står i kø på NAV etter å ha tatt en master på HF eller mens du møter noen fra finn.no for å selge verdisakene dine så du får råd til mat.

Den passer kanskje ikke til begravelser eller bryllup, men du tilhører jo generasjonen som hverken gifter seg eller har venner, så det går vel fint.

Velg din størrelse: Samtidig godtar du våre vilkår.
Ønsker du å donere et annet beløp (uten t-skjorte) kan du gjøre det direkte med Vipps. Velg «Send» og tast inn nummeret 586717 eller søk opp NATT&DAG.