«Monos» prøver å være et slag i magen, men feiler

Det er ikke godt å si hva slags mørke Monos vil belyse.

b
a

Denne anmeldelsen stod først på trykk i marsnummeret av NATT&DAG.

For norsk ungdom som er lydigere, mindre kriminelle og har bedre forhold til foreldrene sine enn noensinne, kan prematur selvstendighet og full frihet virke skremmende.

Den paramilitære ungdomsgruppen Monos lever oppe i de colombianske Andesfjellene, tvunget til å finne ut av hvordan man styrer et lite samfunn på egenhånd. De har tatt en amerikansk kvinne til fange og ledes av en voksen general som kommer innom basen med jevne mellomrom.

Filmen er en blanding av mange bra ting. Den koregraferte disiplinen fra Beau Travail, umodenheten fra Lord of The Flies og jungeldypet fra Apocalypse Now (selv om referansene av og til blir så overtydelige at man dras ut av filmen). Med slående locations, vakre utsnitt og oppslukende lyddesign tar den oss umiddelbart inn i den maskuline, ensomme og klaustrofobiske verdenen til de militante tenåringene. Det gjennomgående fuktige været hjelper heller ikke på stemningen for oss som sist opplevde slike forhold i 6. klasse på «utedag».

Bordet er altså dekket for en saftig studie i farlig gruppementalitet. Hva slags menneskelig mørke er det Monos klarer å belyse? Ikke lett å si.

Les også: Ikke gi «Fjols til fjells» oppmerksomhet, da slutter den aldri

Konteksten i handlingen, spesielt den politiske, forblir uklar. Dette er antakelig ment for å åpne opp filmen, gjøre den mer universell, OG opphøye historien til et slags eventyr, så den slipper å ende opp som enda et spesifikt historisk drama. Men mangelen på informasjon blir i stedet et irritasjonsmoment. Den holdes tilbake for oss tilsynelatende uten god nok grunn – fremfor å være mysteriet som holder filmen i gang. Hvorfor gjør ungdommene det de gjør? Kan kidnappingen av amerikaneren rettferdiggjøres? Vel, uten å få innsyn i det store bildet er det umulig for publikum å avgjøre.

Derfor, til tross for en rekke slående, vakre bilder fra fuktige fjell og tett Amazonas-jungel, kule fortellerideer og en viss opprørsk tidsånd, klarer ikke Monos å formidle noe særlig. Den bruker lang tid på å vise oss uvilkårlige aggressive utbrudd, utemmet sexkultur og interne rettssystem. Men hele tiden lurer man på hvorfor.

En rolig middelklasseoppvekst kan kanskje gi en illusjon om at de onde kreftene som får andre til å drepe ikke finnes i en selv. Monos prøver å være et dette slaget i magen – en herzogsk påminner om at naturen er ekstrem og at vi er en del av den – men den mangler kjøttet på beina som trengs for å måle seg med sine filmhistoriske forbilder.

Les også: Cezinando anmelder dyr: – Jeg har et godt forhold til padder og frosker