«Med lyset slukket» mangler karisma

Debutalbumet til Eirik Aas er et eksempel på hvordan et overprodusert album kan ende opp mindre autentisk, og blottlegge artistens fravær av karakter.

b
a

I VINTER HAVNET jeg litt vilkårlig på Landmark, hvor Eirik Aas introduserte nytt materiale som nå har endt i debutalbumet Med lyset slukket – en tittel med soveromsrap-garanti. Hesterapperens soloprosjekt har, som et resultat av samarbeid med hovedprodusent Vetle Junker (Verdensrommet), Even Kjelby (Great News), Thomas Wesenlund Wahl (Hasta, Cezinando) og Martin Gowland endt i en fusjon av rap, pop, jazz og indie.

Les også: Mustis «Qoyskayga» er personlig og breialt

Gjennom albumet akkompagneres Eirik Aas av alskens akustiske instrumenter, inkludert saksofon, strykere, gitar samt behagelige synth-pads; et lydbilde som gir rom for for eksperimentering og sjangerlek, spesielt for en rapper. Etter å ha hørt gjennom hele Med lyset slukket, tas jeg imidlertid tilbake til Landmark, og følelsen jeg satt igjen med etter konserten. Hvorfor blir jeg ikke revet med? Er det fyllesyken? Lavt blodsukker? Hjerneslag? Er det noe som mangler i fremførelsen? Eller er det fordi jeg ikke er fra Bergen?

DET ER FØRST på nest siste låt, Dag og natt, at Aas selv avslører hva som er galt, med innrømmelsene: «eg e litt kjedelig til vanlig» og «eg trenger noe mer». Dette understøttes av feature-låtene Aldri og Nesten der, hvor Aas assisteres av henholdsvis L:U:N:A og Verdensrommet.

Eirik Aas føyer seg i rekken av norske artister som har forlatt en stor og bra rapgruppe til fordel for et soloprosjekt, hvor vedkommende deretter ofte tenderer mot popsjangeren gjennom personlige historier som strekker seg utover et typisk 16-bars-vers (som Linni, Store P, Emir og OnklP).

PERSONLIGE HISTORIER til tross, føles det til tider som om både tekst og fremførelse mangler karisma, hvor eksempelvis tomme repetisjoner brukes uten mål og mening, som om det bare er noe man har hørt andre artister gjøre for å opphøye et budskap (og dessuten siden man slipper å skrive så mange ord).

Det høres ut som taffel-rap, om det er lov å bruke ord som ikke finnes ennå. 

Les også: «Miss Anthropocene» er en plate full av motsetninger og variasjon

DET KAN HENDE dette er et resultat av at det akustiske lydbildet får vokalen til å fremstå nesten mekanisk i forhold. Mens synthene forvrenges i hytt og pine, føles det som om vokalen er litt for kontrollert til at det er rom for affeksjon. Noe som er litt irriterende for vanlige mennesker med følelser å høre på. «Stopper opp», en godt mottatt singel med Great News på feature, er kanskje albumets høydepunkt idet Aas modulerer sin ellers dyssende vokal, i et flowskifte som harmonerer med den drømmende synthen. Den samme variasjonen finner man i «Daggry», som også er hørverdig.

Utover dette føles Med lyset slukket som et eksempel på hvordan et overprodusert album kan ende opp mindre autentisk, og blottlegge artistens fravær av karakter.

Les også: «Et godt stup i et grunt vann» er et overflødighetshorn av idéer, kitschy kvantesprang og forbløffende vidd