Lil Uzi Verts «Eternal Atake» låter som verdensrom-musikk

Etter laaaang ventetid er Lil Uzi Vert-albumet her, og selvfølgelig rapper han som om han Naruto-løper over Dødsstjernen med tårer strømmende ned ansiktet.

b
a

I begynnelsen var en ukjent rapper med et rart navn som spyttet et kjapt vers på starten av Young Thugs Slime Season 2. Allerede i 2015 var Young Thug-stilen i ferd med å skape en ny generasjon rappere, men det var ingenting som tilsa om Lil Uzi Vert kom til å være et navn vi fikk høre mer av eller ikke.

DE FØRSTE mixtapene hans pirret nysgjerrigheten, men mest fordi de lånte estetikken fra Scott Pilgrim-tegneseriene. Kombinasjonen lilla dreads og Marilyn Manson-skjorte i videoen til Migos-monsterhiten «Bad and Boujee» (2016) ga tilsvarende hint om at et noe interessant var i ferd med å skje.

SÅ SKJEDDE DET noe interessant. Gjennombruddslåten «XO Tour Llif3» (2017) – en vanvittig catchy, emosjonelt rå låt – sementerte Uzi som gallionsfigur for den nye emorap-bevegelsen, der den sørgmodige lyden til Future og Drake ble kombinert med eksentrisk internettrap og med estetiske elementer lånt fra det tidlige 2000-tallets emo-subkultur. Det påfølgende albumet Luv Is Rage 2 klarte like fullt ikke helt å sikre inntrykket av at Uzi var noe mer enn en døgnflue – utover hiten og et par andre snodige innslag, følte jeg ikke helt han klarte å lage noe utpreget minneverdig, enda så energisk, karismatisk og fargerik han var.

UZI BEGYNTE Å hinte om oppfølgeren Eternal Atake allerede i 2018. Tittelen var pussig – den eneste forklaringen han oppga var «Eternal means forever. Atake means to overtake» – og det første utkastet til cover var basert på logoen til UFO-selvmordskulten Heaven’s Gate. De neste årene var Eternal Atake-nytt et tilbakevendende innslag i nyhetssyklusen, med en rekke releasedatoer som ble annonsert, men ikke innfridd, vage hint om innhold og ikke minst mye rykter om trøbbel mellom Uzi og plateselskapet.

DET ER VANSKELIG å si hva som egentlig er sannheten her, ettersom denne typen promosyklus omtrent har blitt bransjestandard. Få ting Skaper mer hype enn en frisk blanding av juridiske og kunstneriske problemer, der artisten får iscenesette seg som både underdog i kamp mot industrien, og perfeksjonistisk kunstner. Det virker nesten litt for praktisk at Uzi, i likhet med eksempelvis Kanye West og Lil Wayne, tilfeldigvis får trøbbel med uheldig platekontrakt samtidig som han må følge opp en enorm suksess. Parallelt med Eternal Atake-ventetiden har det vært en tilsvarende voksende hype og stadig utsettelse av det kommende albumet til Playboi Carti, der det er like vrient å tolke hva situasjonen egentlig er.

Produsenten TM88, som har jobbet med Lil Uzi, peker på det for mange rappere tilbakevendende problemet leaks. Ifølge ham kan to-tre lekkasjer forflytte en utgivelsesdato så mye som åtte måneder

LES OGSÅ: Stort intervju: Cezinando er TILBAKE!

PERSONLIG SLANG jeg meg fullstendig om bord på hypen da det kom for en dag at Uzi jobbet med Working On Dying, et produsentkollektiv fra hans egen hjemby Philadelphia, som har skapt bølger i internettrap-sfæren gjennom mørke og merkelige produksjoner for eksentriske kulthelter som Bladee og Black Kray. Kombinasjonen av den poppete, mainstreamvennlige stilen til Uzi med denne særere grenen av emorap, virket potent i seg selv, og samtidig er potensialet for den samme typen undergrunn-til-mainstream-gjennombrudd som Live.Love.A$AP og Yeezus skapte for henholdsvis utsvevende og bråkete hjørner av Soundcloud en spennende tanke.

De tidlige singlene «Sanguine Paradise» og «That’s a Rack» bekreftet at kombinasjonen var potent.

Da trancerap-maktdemonstrasjonen «Futsal Shuffle 2020» kom på tampen av fjoråret hadde vi endelig et håndfast bevis på at Eternal Atake sannsynligvis kom til å gis ut – og faktisk innfri forventningene.

LES OGSÅ: Denne musikken er Best👏Akkurat👏Nå👏

AKKURAT SOM JEG hadde håpet viser Eternal Atake seg å være et av de mest sonisk fremoverlente albumene jeg har hørt av en mainstream rapper. Det virker som den notorisk lange ventetiden for platen, i hvert fall delvis, skyldes at hver enkelt lyd er håndplukket for å låte så futuristisk som overhodet mulig. Også i tråd med forventningene mine er mange av de beste lydene fra internettrap-avantgarden til stede – i en polert og høybudsjetts innpakning. «You Better Move» sampler det klassiske Windows 3D Pinball-spillet jeg spilte til døde som barn, med litt mer musikalitet og finesse enn da Spaceghostpurrp pepret NASA: The Mixtape med lyder fra samme spill i 2011.

«I’m Sorry» og «Celebration Station» bruker glassaktige, perkussive synther og pipende vokalsamples, som vekker assosiasjoner til både eurodance og J-pop. Fans av Yung Lean og Drain Gang kommer til å nikke anerkjennende. En annen avant-gardist, Chief Keef, bidrar med produksjon på «Chrome Heart Tags». Sammenlignet med hans tidlige produksjoner låter det mer profesjonelt, og nesten like eksentrisk. 

Tekstmessig handler albumet om at Lil Uzi Vert tjener mange penger, er glad i dyre biler og er VELDIG god til å ha sex.

Like viktig som hva han sier er det hvordan han sier det. Stemmen og flowen er fargerik og elastisk som anime-tegningene fra singelcoverne. Lil Uzi Vert har en intens følelse og inderlighet i både melodi og stemmebruk. Han rapper som om han Naruto-løper over Dødsstjernen med tårer strømmende ned ansiktet. Flere vers på platen er nærmest konstruert som innfløkte Tekken-comboer. 

Uzi kan snakke om absolutt hva han vil når han gjør det med så mye musikalitet og følelse som dette – det høres ut som det handler om liv og død uansett.

 

LES OGSÅ: «Miss Anthropocene» er en plate full av motsetninger og variasjon

I TILLEGG ER albumet uhyre godt strukturert. I begynnelsen kommer en serie kutt som blir stadig mørkere og hardere, før spenningen forløses med en sving inn i vakrere, mer poppete territorium. Mellom låtene får vi også en serie korte skits med et slags narrativ der Uzi bortføres av en UFO, med hint om at det kanskje er derfor det tok så lang tid å få gitt ut platen. Den emosjonelle kjernen kommer på slutten, i form av «P2», en direkte oppfølger til «XO Tour Llif3». Det er en passende avslutning på reisen som gjennombruddet begynte, og understreker hvor store kreative fremskritt Uzi har gjort siden den tid. Den lange prosessen har gjort ham til en ny artist som ikke holdes igjen av verken grenser eller tyngdekraft.

Dette er rap som føles som en tur i verdensrommet uten sikkerhetsbelte. Hvis Eternal Atake etablerer noen presedens kommer rap på 2020-tallet til å skli enda mer ut enn det gjorde forrige tiår, og jeg gleder meg.