Leïla Slimanis «I udyrets hage» maler et bilde av en sexavhengigs ensformige sinn

… men leseren forblir i hagen, skriver NATT&DAGs anmelder om Leïla Slimanis debutbok, som nå er oversatt til norsk.

b
a

Adèle har bare en tanke i hodet: sex. Det etablerte middelklasselivet kan ikke tilfredsstille denne pariserinnen, og utroskap etter utroskap forsvinner hun dypt ned i selvdestruksjonens grop. Hun er en absurd manifestasjon av miksen frigjort, fremmedgjort og flat. Selv har Slimani trukket paralleller mellom Adèle og tittelkarakteren i Flauberts Madame Bovary, og I udyrets hage er spekket med referanser til denne moderromanen. Er Adèle det tjueførste århundrets Emma Bovary? 

FRANSK-MAROKKANSKE Leïla Slimani har utgitt tre romaner, to sakprosabøker, vunnet franske Prix Goncourt og blitt utnevnt til Emmanuel Macrons personlige representant/rådgiver for Organisation internationale de la Francophonie. Slimani har en solid leserskare, gjennombruddsromanen Vuggesang er oversatt til snart 40 språk, og salgstallet nærmer seg millionen. Nå er også debuten, I udyrets hage, å lese i norsk språkdrakt.

Ikke all god litteratur selger. Mye av det som selger er ikke god litteratur. Med det sagt, Leïla Slimani tilhører nok ikke siste gruppe. Men som med så mange andre er ikke debuten høydepunktet.

Les også: På disse stedene kan du lese tekster som får tiden til å gå 

I udyrets hage skildrer Slimani det forvirrede og krevende sinnet til Adéle. Hun er journalist, gift med den vellykkede legen Richard, sammen har de en liten gutt. Og hun lengter vekk. Hun lengter etter sex: hard, brutal og farlig sex. Bokas åpningslinjer setter tonen: «Hun har holdt ut i en uke nå. I en uke har hun unnlatt å gi etter». Det varer aldri lenge. Kicket hun får av å forføre venner av ektemannen, ligge med sjefen på julebord eller følge etter fremmede menn på gata, er Adèles dop. Den kroppslige lengselen etter annen kropp er alltid nærværende.

Slimani skildrer ondskap, dumskap og totalt fravær av selvkontroll. Adèle ofrer alt for å få tilfredsstilt begjæret. I avisa dikter hun opp anonyme kilder og møter sjeldent opp, snart går hennes eneste vennskap i vasken. Hun hater sønnen for at han er en byrde. Når ektemannen havner på sykehuset etter en mopedkrasj, erstattes sjokket fort med lettelse over å få leiligheten alene til sine forlystelser.

I takt med Adèle økende desperasjon blir bildet av henne ensformig og krystallklart: Det hun føler er ikke utilfredshet eller nedstemthet. Hun er fylt av nummenhet, apati, angst og fremmedfølelse til seg selv så sterk at hun gjør alt hun kan for å føle: sulte seg, skade seg.

Skambeinet, som hun barberer omhyggelig hver dag, er fiolett. Det var hun som ba om det. […] Fem ganger, kanskje ti, løftet han beinet og slo inn kjønnet hennes med det spisse, knoklete kneet. I begynnelsen var han forsiktig. […] Og så fikk han sansen for det, da han så henne vri seg, da han hørte skrikene hennes som ikke lenger var menneskelige.

ADÈLES TOMHET og selvdestruksjon skildres godt. I begynnelsen kunne jeg, om enn på litt fandenivoldsk vis, ta meg i å forsvare Adèles samvittighetsløse oppførsel (forfriskende motstykke til den Omsorgsfulle Kvinnen?). Men idet Adèles flate ondskapsfullhet brettes ut, blir det tydelig at hun mangler dybde.

I et intervju med Morgenbladet sa Slimani at hun ville trekke leseren ut av komfortsonen, at det er essensielt at leseren ikke har det for behagelig. Men Adèles karakter er ikke provoserende, man kjenner ikke sterke motstridende følelser – hun er for flat og grunn til at leseren blir investert. Hun er utelukkende jævlig, og det blir rett og slett traurig.

Les også: Hvordan gikk vi fra å bruke internett til å bli brukt og utnyttet av det?

Historien er ikke ny. Likhetene mellom Adèle og Flauberts Emma Bovary er umiddelbare. Som Adèle er hun en ung kvinne som lengter etter spenning og romantikk. De er begge utilfredse med sine, sett utenfra, behagelige liv, og ledes inn i utskeielser som ender i selvdestruktivitet. Stilen hos Slimani er derimot ikke overbevisende nok til at sammenligningen går utover det. Adèle blir en blek modernisering av Emma.

Tredjepersonsperspektivet understreker skillet mellom leseren og karakterene. Tvilen hos leseren (fortelles alt? Er det Adèles egne tanker vi får servert?) illustrerer på snedig vis avstanden mellom karakterene, de som så åpenbart er fremmede for hverandre. Vi, som dem, kommer aldri helt nære.

MEN I LENGDEN blir det monotont. Det butter i språket, som er stakkato og nøkternt, og jeg tar meg i å savne krydderet. Altfor ofte begynner setningene på samme vis, med «hun sier», «hun gjør» eller lignende. Til å være snaue 200 sider lang, er den overraskende langtekkelig. Den enkle stilen blir tidvis også overforklarende – tilbake står lite tolkningsrom. I udyrets hage krever lenge lite av sin leser. 

Les også: The Cactus League skildrer forfall med humor 

Det er først når Richard avslører Adèle og hun slår seg til ro, at historien får et virkelig driv. Familien flytter til et stort herskapelig hus på landet hvor Richard tar jobb som landsbylege, igjen et nikk til Flaubert. Adèle holder avhengigheten i sjakk. Hun føler seg trygg under Richards strenge regler og oppsyn, kanskje bare den landlige erstatter for underkastelsen hun søkte i brutal sex i Paris. Uansett håper leseren det går bra.

Her har romanen et thriller-aktig driv. Vil hun klare å stå imot, vende seg til et liv i fred? Der de korte, konsise – riktignok også presise – setningene kler fortellingen, understreker de Adèles altoppslukende sexbegjær og desperasjon, hennes manglende selvkontroll, tankerekkenes korthet. Plutselig klaffer språket, enkelheten og beskrivelsene av Adèles samvittighetsløse valg. Synd at det kom så sent.

I udyrets hage maler et bilde av en sexavhengigs ensformige sinn. Men leseren forblir i hagen; her slipper ingen inn til noens inste grind. En kan nesten få på følelsen at Adèles grunnhet er et formmessig poeng, en lek med form. Dèt har hun i så fall til felles med Flauberts Madame Bovary, som visstnok, ifølge forfatteren selv, var et forsøk på å rendyrke det formmessige – temaet brydde han seg lite om. 

Ingenting er gratis i livet. Bortsett fra å lese NATT&DAG.

Men det koster penger å lage NATT&DAG. Om du vil støtte journalistikken vår kan du donere 350 kr (eller mer) og få tilsendt vår minimalistiske sorte t-skjorte. Den kan du bruke til de fleste anledninger, for eksempel mens du står i kø på NAV etter å ha tatt en master på HF eller mens du møter noen fra finn.no for å selge verdisakene dine så du får råd til mat.

Den passer kanskje ikke til begravelser eller bryllup, men du tilhører jo generasjonen som hverken gifter seg eller har venner, så det går vel fint.

Velg din størrelse: Samtidig godtar du våre vilkår.
Ønsker du å donere et annet beløp (uten t-skjorte) kan du gjøre det direkte med Vipps. Velg «Send» og tast inn nummeret 586717 eller søk opp NATT&DAG.