Pop på jazzens premisser

Musikken til Juno er blitt karakterisert som «jazzisfisert poptimisme». Hva er det?

b
a

I  flere anmeldelser av debutalbumet til Juno fikk vi lese om en rekke begreper som «jazzifisering» og «poptimisme». Greier de selv å komme på noen bedre ord?

Hva vil du si at dere spiller? Demokratisert jazz? Elitistisk pop?
– Det vet jeg ikke, haha. Vi tenker jo kanskje at dette er pop på jazzens premisser.

Kvintetten, bestående av Thea Ellingsen Grant og Malin Ødegård på vokal, Mona Krogstad på saksofon, Georgia Wartel Collins på kontrabass og Ingvald Vassbø på trommer, ga i januar ut debutalbumet Young Star, produsert av Kristoffer Lo. På et par år har bandet rukket å spille konserter både her til lands og ute i resten av Europa. Gode indikatorer på at man er «fremadstormende», altså.

– Vi har tenkt framover med musikken.

De er en av disse unge, ferdigutdannede jazzgruppene som insisterer på at jazzen har en plass i popkulturen, som inviterer til komplisert improv via hiphop-liknende hooks og popmelodier. Vi møtte Thea i forkant av Bylarm, med håp om å få vite litt mer om deres egen opplevelse av musikken.

Dere er et band som først og fremst trives live. Hvordan er det å lage et album der dere gir såpass stor plass til lydmanipulasjon og andre pop-produksjonstriks?
– Vi har lært veldig mye i prosessen med å spille inn albumet. Vi har tenkt framover med musikken, særlig etter å ha fått innblikk i hvordan vi kan benytte oss mer av studioet. Vi har tidligere bare har hatt en live-approach. Å jobbe sammen med Kristoffer gjorde at vi brukte studioet mer som et instrument. Det var vel han som tok oss med i en pop-retning, når vi tidligere bare hadde spilt inn live-versjoner uten noe særlig pålegg.

Les også: Brakkesyke 2020 er online-festivalen som holder konsert-Norge åpent

Han er definitivt glad i sitt pålegg. Påvirker den elektroniske delen av plata hvordan dere spiller sammen live?
– Vi har jo blitt inspirert av det lydbildet som er på plata, og prøver å gjenskape deler av det. Vi bruker flere pedaler, for eksempel, men vi har alltid ment at det ikke nødvendigvis må låte som i studio når vi spiller live. Det er to litt forskjellige ting. Samtidig har vi merget det mer enn før. Det blir noe annerledes og videreutviklet på Bylarm enn sånn vi har vært på tidligere konserter. Vi har hatt to konserter knyttet til plateslippet hvor vi har gjort ting på denne nye måten. Dette blir første gangen i Oslo.

Hva med publikummet, hvordan er mottagelsen på et sted som Revolver, kontra en jazzklubb?
– Jeg føler at vi har blitt veldig godt mottatt uansett hvor vi har spilt. Forskjellen er kanskje i når man prater med folk i etterkant av konserten. Hvis vi spiller på en jazzklubb, så sier de kanskje «så kult at dere har med popelementer», mens vi når vi spiller på en annan scene kan får vi høre at det er kult vi har med jazzelementer.

Det er lett å oppleve publikum som mer kresne enn artistene selv. Har jazzscenen, i løpet av de siste årene, i større grad åpnet opp for den type sjangerlek som vi ser på Young Star?

– Vi blir påvirket av mange sjangre, men jeg tror ikke vi ville vært mer ensporede om vi hadde holdt på for mange år siden. Jeg har ikke tenkt at det først og fremst er i tida at vi har fått det soundet vi har fått, men mer at vi er musikere som kommer fra forskjellig bakgrunn. Noen har hørt på frijazz «hele livet» mens andre har vokst opp med hiphop.

Les også: Korona-care package: Fullspekket Best Akkurat Nå-spilleliste!