Hei, Dag Johan Haugerud

Vi ringte landets beste regissør for å slå av en prat.

b
a

Forfatter, filmskaper og bibliotekar Dag Johan Haugerud har hatt et godt år, kan vi anta etter fjorårets Barn snart har gått seiersrunden sin. Den har vunnet en rekke priser både i utland og innland, ikke minst NATT&DAGs egen Oslopris for Årets Beste Film.

Allerede før adrenalinet til den norske middelklassen har lagt seg etter å ha blitt tatt på kornet, er han tilbake med en ny film, Lyset fra sjokoladefabrikken. Det er en kort langfilm som han selv har beskrevet som en dekonstruert musikal. Vi likte den også, vi.

Har du en fin dag?
– Den er okei, jeg er litt forkjøla.

Hva arbeider du med nå, ny film eller?
– Jeg gjør noen sånne ting knytta til Barn og Lyset fra sjokoladefabrikken, men jeg prøver å jobbe som vanlig. Som bibliotekar og med å skrive.

Du fremstår ganske norsk, i likhet med filmene dine.
– Jaha?

Rolig, kanskje litt konfliktsky, men ikke så nevrotisk, nødvendigvis … Er du komfortabel i norskheten din?
– Åh, vanskelig spørsmål. Jeg kan merke det når jeg er ute og reiser med filmer og snakker med folk. De ser på meg som en ganske typisk skandinav. Det er ikke noe jeg prøver å verken forsterke eller jobbe imot. At jeg er norsk, det er liksom, ja … Jeg vet egentlig ikke hva det betyr, hvis man skal bryte begrepet opp i småbiter.

Les også: «Barn» er den eneste nominerte til Årets Beste Film

Barn ble godt mottatt i Italia, der de etter ryktene skal ha kjent seg igjen i den.
– De kjente igjen hvordan ting fungerte på skolen, hvordan sånt ville blitt behandlet. Det var lærere som uttalte seg om dette.

Jeg så Fellinis Roma her om dagen, og der er italienerne i alle fall litt annerledes enn karakterene i dine filmer.
– Haha, ja det vil jeg tro. Jeg tror de synes Barn har lavt temperament. De syntes det var så påtakelig at de var så rolige, i den filmen. De tenker nok det skulle vært sterkere sinne, sterkere uttrykk for frustrasjon. Det har jeg fått mange spørsmål om, om det er typisk for nordmenn og skandinaver. Jeg tror vi er opptatte av å oppføre oss bra og dannet, og ikke bryte ut i sinne.

Mye underliggende frustrasjon er det uansett, også i Lyset fra sjokoladefabrikken. Språket kladder, folk snakker forbi hverandre og misforstår og blir misforstått både i klartekst og underliggende mening. Føler du deg ofte misforstått?
– Nei, men jeg synes det alltid er vanskelig å uttrykke meg så presist at det jeg sier vil bli forstått på akkurat den måten jeg ønsker at det skal bli forstått på. Av deg, for eksempel, i denne samtalen. Jeg vet jo ikke om du oppfatter situasjonen akkurat som jeg ønsker at du skal. Det tenker jeg er noe alle sliter med hele tiden. Det finnes alltid en mulighet for misforståelse i enhver kommunikasjon. Når jeg observerer andre som kommuniserer, så tenker jeg ofte at «okei, han tror nå at det var det som ble sagt, men det var jo ikke det han egentlig mente», hvis du skjønner.

Det var en eller annen som sa at det vakreste språket finnes i jussen, litt fordi det handler om å gjøre ting så tydelig som mulig. Men rettssaker finnes vel for en grunn.
– Det er tydelig språk, men det har også sine mangler. Det vil aldri kunne forutse alle gråsonene som finnes i mennesket. Det er helt umulig. Hvis jeg snakker med noen, formidler noe i klartekst, og spør om bekreftelse på om de skjønte hva jeg mente, kan jeg likevel se at det er mye som skjer i blikket til den jeg snakker med, som vitner om at det kanskje ikke var like klart likevel, men at det er umulig for hun eller han å svare noe annet.

Les også: «iHuman» vil ha oss til å ta debatten om kunstig intelligens. Men hvilken debatt?

Filmene dine har en rolig og ren stil som gir rom for alle de små detaljene i for eksempel kroppsspråket. Er du en perfeksjonist når det kommer til foto? Er du redd for håndholdt kamera?
– Hehehe. Jeg kan absolutt forholde meg til håndholdt kamera, for eksempel, jeg må bare vite hvordan jeg skal bruke det. Valg av kameraplassering og bevegelser handler om hva jeg vil fortelle. Nå har jeg ikke brukt håndholdt nok til å skjønne hva det er godt for, hvis du skjønner. Hvordan det kan fungere best. Jeg må egentlig utforske det mer. Jeg tror jeg bare har brukt det én eller to ganger.

Hvordan var det?
– Det er en ganske fri idé, at noen bare tar kameraet på skulderen og filmer i vei, liksom. Jeg gjorde det i Barn også, men jeg er usikker på om vi endte opp med å bruke det, jeg tror ikke det. Men det å si til fotografen at de bare skal følge med på situasjonen, da tenker jeg det kan bli upresist og fortelle dårlig, i verste fall. Da blir det en slump, om det fungerer eller ikke. Og det interesserer meg ikke så mye, merker jeg.

Hva synes du om Pusher, for eksempel?
– Den synes jeg er bra, for der føles det som det blir brukt gjennomtenkt. Men det interesserer meg ikke å begynne å filme med et kamera bare for å se hva som dukker opp. Man må ha en plan med hvordan man filmer ting.

Hva med mobilkameraet, er du glad i å bruke det?
– Det kan jeg gjerne bruke. Men jeg filmer ikke noe selv, jeg har alltid med en fotograf-

Jeg mente på fritiden!
– Jeg bruker det til å ta stillbilder hele tiden, men jeg bruker det aldri til å ta video, egentlig.

Har du en regissør du vender tilbake til hvis du mister troen på filmen?
– Som en trøst, for å holde motet oppe? Nei, det kan jeg vel ikke si. Da blir det en slags flukt, i så fall. Jeg kan gå tilbake til noen filmer som jeg er veldig glad i, ikke på grunn av motløshet, men heller fordi jeg har lyst til å se dem igjen. Ikke for å få tilbake troen på noe. Nei. Jeg har det ikke sånn at jeg driver og mister troen på kunsten, heller.

Ikke?
– Jeg kan synes det er kjempevanskelig å få til ting, selvfølgelig. Og jeg kan oppsøke ting for å bli inspirert, for å se at man kan gjøre det slik og slik, men ikke for å få tilbake troen på det. Det tror ikke jeg kan si, nei.

Det må være deilig, å alltid ha troen på kunsten.
– Det er vel sånn at hvis man ser mange dårlige filmer eller leser mange dårlige bøker etter hverandre, så blir man motløs. Da må man kanskje gjøre noe helt annet, gå en tur, eller noe. Det går jo i puljer og perioder.

Det krever ikke mer enn én film for meg, ass.
– Det krever ikke mer enn ÉN film for at du skal bli motløs?

Nei, noen ganger, hvis den er dårlig nok.
– Da er du kanskje mye motløs, da?

Ja, jeg må innrømme det.
– Haha. Tenker du at dette bare gjelder norsk film, eller filmer generelt?

Det er verst hvis det er en film som har fått mye ros eller er en del av en kanon som jeg ikke ser poenget med.
– Ting virker på forskjellige måter på forskjellige stadier i livet. Jeg har opplevd å se filmer som har truffet meg som en kule i panna, liksom, også har jeg sett dem igjen noen år etter, og ikke helt forstått hvorfor jeg reagerte sånn. Og det er noe jeg synes er bra med sånne type kunstopplevelser, at det ikke alltid er så lett å forklare hva det er som funker og hvorfor.

Les også: «The Plot Against America» er ikke er så gripende som den kunne og burde ha vært