Okay Kayas nye album er bra, men spriker for mye

Helt Okay!

b
a

Watch This Liquid Pour Itself fortoner seg som en terapitime hvor Kaya Wilkins selv både er pasient og terapeut. Med vann og annen væske (svette, mensen) som gjennomgående metaforer for angst, formidler Okay Kaya først og fremst til seg selv – dernest til andre som eventuelt gidder å høre på – en fortelling som gir assosiasjoner til en kontrollert, men splittet personlighet. Først og fremst fordi albumet består av så mange dualiteter, der Kaya blant annet utnytter sitt brede stemmeregister til overraskende vekslinger mellom lys og dyp vokal som gjør det vanskelig å høre at disse lydene kommer fra samme menneske.

SOM PÅ SITT forrige album, holder hun fast på kontrasten mellom den ironiske lystigheten i melodien og de melankolske, depressive tekstene som fremføres med en ofte naiv, drømmende vokal. På «Helsevesen», som er eneste norske innslag, høres hun ut som kjærlighetsbarnet til Øystein Sunde og Julee Cruise, idet hun formidler sine mest trivielle tanker som om det skulle vært profetier: «Jeg har blødd igjennom hele min blå pysjamas / faen heller jeg håper det går av i vask».

I tillegg til det med mensen bekrefter Okay Kaya at hun er blant oss vanlige dødelige ved å dra nytte av relaterbare meme-formater: «you don’t love me at my guttural sounds, you don’t deserve me at my guttural sounds».

Hun viser også selvironi og ærlighet gjennom one-liners som «on my way to the nearest AA-meeting» og «sex with me is mediocre».

LES OGSÅ: Okay Kaya annonserer nytt album med singel og medfølgende ski-video fra Japansk vulkan

I SAMSVAR MED den splittede personligheten, er albumet i det hele tatt preget av sjangerskifter, som for å representere de abrupte skiftene i sinnsstemningene hennes. Der «Insert Generic Name», i tråd med sangtittelen selv, kunne vært en hvilken som helst generisk poplåt, beveger «Psych Ward» seg i retning rock og gir assosiasjoner til Angel Olsen som er representert av samme plateselskap. På den disco-inspirerte «Mother Nature’s Bitch» introduserer Kaya Wilkins sitt eget mood med en klisjéaktig, amerikansk programleder-stemme: «everybody / please give a warm welcome to / this current mood».

Selv om det til tider gjennom lyttingen er fristende å lengte etter et mer fullstendig album og en større sjangermessig begrensning godtar man sakte, men sikkert at sjangerskiftene, og de ironiske lagene som følger med, har en eller annen form for terapeutisk funksjon.

LES OGSÅ: «Uncut Gems» er et eneste langt adrenalinrush