KOMMENTAR: – Astrid S representerer en form for ufarlig, kapitalismevennlig feminisme

Mye tyder på at vi har endt opp med et snevrere spillerom for kvinner i popmusikken. Om Astrid S «trenger» tid, et album eller flere hits er uvesentlig.

b
a

Viviana Vega, skribent og musiker (WHALESHARKATTACKS).

DET SKAL IKKE være lett å være kvinnelig musiker. Når kritikerne endelig har sluttet å stille spørsmål ved en ung kvinnelig artists integritet, talent og autentisitet, så skal man bli kritisert for å ikke pumpe ut nok støy.

I VG 25. januar klager anmelder Tor Martin Bøe over at Astrid S ennå ikke har gitt ut debutalbumet. Nylig besluttet hun også å avlyse alle konserter frem til sommeren for å jobbe fokusert fram mot det ventede albumslippet. Artistmanager Silje Larsen Borgan svarte med noen velplasserte ballespark i en kronikk, og vi kan konkludere med at det til tross for at det er noen haters der ute, så har kvinnene seiret over Den Slemme Kritikken.

Så hvorfor sitter jeg da igjen med denne ugne følelsen av at noe er galt? Hele mitt liv har jeg ønsket å se kvinner dominere hitlistene med selvskrevne låter, hvorfor føler jeg ikke for å applaudere Astrid S for hennes artistiske integritet?

TRENGER VI EGENTLIG flere Astrid S-hits? Er det gubbete av meg å spørre? Misforstå meg rett, jeg ønsker artister som Astrid S og Sigrid alt vel, og jeg stiller absolutt ikke spørsmål ved verken talentet deres, det harde arbeidet og aller minst suksessen. Det er kanskje tåpelig å bolke disse artistene sammen bare fordi de er unge kvinner, men de blir jo gjerne trukket frem som eksempler på at nå er det jentene som bestemmer. Likestillingen har seiret. Strømmetallene lyver ikke – markedet har talt, og de vil ha KVINNER!

Men etter å ha mislyktes i å skille mellom dem på musikk-quiz for n-te gang, så har jeg funnet ut av hva som plager meg: de representerer en form for ufarlig, kapitalismevennlig feminisme.

I et samfunn der alt er til salgs, har også feminisme blitt omsettelig. Det tydeligste eksemplet på dette er bruken av «Don’t Kill My Vibe» i Dnbs reklame for kampanjen #huninvesterer. Låta har blitt den type feminist-anthem kvinner kan høre på mens de løper på tredemølla, for å føle seg freshe når de senere gynger nedover gangen på stiletthæler på vei til styremøtet. Det lille ekstra dyttet som får influenseren til å tørke av seg sminken, ta en selfie og poste et bilde på Instagram under den modige hashtaggen #nomakeup.

Jeg anklager ikke Sigrid for å bevisst pushe en NHO-vennlig feminisme, og jeg klandrer heller ikke Aurora for at hun hylles som vår tids Björk, selv om Björk var hakket mindre bilreklamevennlig. For disse Gen Z-erne hadde aldri noe valg.

Mye tyder nemlig på at vi har endt opp med et snevrere spillerom for kvinner i popmusikken. Hvordan kunne det frie markedet fasilitere dette?

Les også: «Uncut Gems» er et eneste langt adrenalinrush

PÅ 80- og 90-tallet, under musikkanalen MTVs storhetsperiode, fantes det et mylder av kvinnelige forbilder i popmusikken man kunne velge mellom. Alt fra sjefen sjøl, Madonna, til rap-og r&b-gruppene TLC, Salt-N-Pepa og En Vogue, vokalister i band som The Cranberries, Roxette, Hole, androgyne Annie Lennox, kule Neneh Cherry, Linda Perry fra 4 Non Blondes med sin svære munn og rare bomse-flosshatt. Popmusik- ken var et fat du kunne forsyne deg av, og bruke til å mikse en passende identitet.

I 1999 ble det solgt flere plater enn noen- sinne. Det samme året ble fildelingstjenesten Napster lansert og panikken var snart et faktum. Det som fulgte var på mange måter en homogenisering av kvinnelige artister på MTV.

Jeg lider ikke under noen vrangforestilling om at 80- og 90-tallets musikkbransje var drevet av feministisk idealisme, men på denne tiden lønnet det seg å satse på både små og mellomstore artister, og man kunne investere i eksisterende talent uten å måtte forme en artist fra bunnen av. Man hadde råd til å ta risikoer, og la personlighet diktere image i større grad.

Men hvor skal pengene komme fra?

Når man ikke lenger kan tjene betydelige sum- mer på platesalg og millioner av strømminger, så må man diversifisere – hente inntekter fra andre bransjer, gjennom for eksempel sponsoravtaler, slik idretten har måttet gjøre. I tillegg holder det ikke bare å være flink til å synge og danse, for kravene til autentisitet har forandret seg – følelsen at vi har med en fabrikkert artist fyller oss med ubehag. I tillegg til å være ung, dyktig og talentfull, så skal kvinnelige artister i dag helst også være samfunnsbevisste og selvstendig tenkende.

Problemer oppstår når de blir for selvstendig tenkende eller frittalende, når de risikerer å fremmedgjøre målgruppa til Norrøna eller Obos. De kan gjerne ha integritet nok til å ville fokusere på å lage et godt og personlig album, men ikke mye integritet at de risikerer å falle ut av hitlistene. De skal være frie kvinner, men ikke så frie at de utfordrer dagens markedsorienterte status quo. Tverre kjerringer selger ikke vindjakker.

Les også: Her er vinnerne av Osloprisen 2019

TOR MARTIN BØE har tidligere vist, ehm, «sunn skepsis» til at Astrid S vant Årets spellemann i 2018, da han mente at «den legger et enormt press på en artist som ikke engang har gitt ut debutalbumet sitt». Nesten to år etter bestemmer han seg for å få litt fortgang i sakene og legge litt press selv. «Hvor vanskelig kan det være å spille inn ti låter, få det ut i verden og komme seg videre? Det blir i alle fall ikke lettere av å utsette det igjen og igjen».

Ja, hvor blir det av albumet, Astrid S? Nå er du 23 år, skynd deg før egga dine skrumper inn! Som svar på hvorfor det har tatt tid, og hvorfor Astrid S nylig har besluttet å avlyse alle konserter frem til sommeren for å jobbe med debutalbumet, svarer manager Halvor Marstrander at Astrid S ønsker at «albumet skal bli best mulig og musikalsk sett være noe hun kan stå inne for hundre prosent, som er henne».

Selv forstår jeg godt hvis Astrid S trenger en pust i bakken. Et raskt søk på Spotify viser at hun kanskje ikke ga ut et album i fjor, men til gjengjeld ni (!) singler, samt flere remixer. Det burde dessuten vært nesten rørende for et gubbehjerte at en ung musiker ønsker å rydde timeplanen for å jobbe med noe så uhipt og markedsmessig ulogisk som et fullengders album i 2020.

Men Tor Martin Bøe er ikke fornøyd med denne forklaringen. Målt opp mot markedsplanen til de andre revenue-genererende kvinnelige ledestjernene på Norges pophimmel, Sigrid og Aurora, så er Astrid S sin progresjon ikke god nok for Norges nye næringsorienterte kulturstrategi. I fjor melde VG at «prosjektet» Astrid S går i rødt (til tross for at initialene hennes er AS ;-)). Han avslutter innlegget med å skrive at hun trenger en hit. «Helst flere. Og hun trenger det snart».

FOR EN ÅRVÅKEN kvinnelig musiker som har rusla rundt blokka noen ganger, er denne formen for stresspåføring en gjenkjennelig felle som legges ut av menn. De står der med vidåpen dør til musikkbransjen, ferdigveltet patriarkat – det er bare for damene å gå rett inn. Hva er det dere venter på, egentlig? At neglelakken skal tørke?!

Hvis vi kvinner så mislykkes i å marsjere inn og feie opp all suksessen som mennene nå har gitt oss tilgang på, så fortjente vi kanskje ikke den Spellemannen? Og kanskje vi endelig slutter å klage om kjønnsbalansen i festival-lineups i samme slengen?

Til tross for Bøes misogyne undertoner lykkes han likevel i å tegne en ganske presis karikatur av kultursynet som råder i Norge anno 2020. Fokuset er verken integritet eller kvalitet, men profitt. Platebransjen har også for lengst lært at så lenge de skyver unge kvinners suksess foran seg, kan de avfeie kritikk av deres kalkulerte samlebåndsmusikk som anti-feministisk og usolidarisk.

Det er viktig å ikke la suksessen til disse artistene bli en sovepute, eller forveksle den med makt og reéll fremgang. Etter å ha hørt den ene Astrid S-klonen etter den andre under en demosession ved en norsk bransjefestival i fjor, ble det åpenbart for meg at denne nye arenaen for unge kvinnelige artister ikke kan være særlig romslig.

Da er det i grunn helt likegyldig hvorvidt Astrid S har kunstnerisk integritet eller ikke. Det blir til slutt bare nok et salgsargument.

Les også: De dummeste måtene å kaste bort flere millioner kroner på finn.no