Drego & Beno har en beskjed: Detroit er tilbake

Drego & Benos «Sorry for the Autotune» gjør klart en gang for alle at Detroit igjen er å regne med som hiphop-by.

b
a

FOR OSS SOM brukte 2000-tallet på to ting, nemlig å vokse opp og å høre på Eminem og D12, føltes Detroit som en hiphopens hjemby i nesten like stor grad som New York og Los Angeles. Så gikk det noen år. Vi innså at Eminem hadde falt av lasset omtrent akkurat da vi begynte å høre på ham og at Detroit egentlig var tidligere techno-hovedstad med bilfabrikk, nå en fraflyttet ubetydelighet. Om det i det hele tatt var noen igjen i Detroit i så drev de i alle fall ikke med rap. 

Men i løpet av årene jeg tok innover meg dette – til lydsporet av OFWGKTA, Action Bronson og overambisiøse Madlib-prosjekter – både spirte og grodde det i byens rapscene. Artister som Doughboyz Cashout, Tee Grizzley og BandGang Lonnie Bands lagde distinkt Detroit-musikk, men den var helt annerledes enn soundtracket til 8 Mile

FØRSTE GANG jeg hørte Drego & Beno var ca. 5 sekunder etter at fingeren min trykket på en link på Instagram-profilen til Ohgeesy fra LA-gruppa Shoreline Mafia. Jeg mistenkte aldri at de kom fra Detroit. Og det var ikke rart. Drego & Benos sound minner om det man har hørt fra California-artister. Ikke på en funky LA-måte – mer på en bass-fokusert, choppy Bay Area-måte. Litt ala Too $hort og den arven der: fotspor som blant annet YG (jada, fra LA) og SOB x RBE tråkker i – om enn på hver sin måte. En sound som også holdes i hevd av rappere i hakket sløvere tilstand som Drakeo the Ruler, 03 Greedo. Og nevnte Shoreline Mafia.

Koblingen er langt fra tilfeldig. Siden 90-tallet har deler av Detroits scene latt seg inspirere av det californiske. Bare hør Eastside Chedda Boyz’ «Oh Boy» fra 2000 og spol så frem tolv år til Doughboyz Cashouts «Da Mob» (2012). Sistnevnte Doughboyz ga året etter ut en mixtape sammen med YG. 

I DAG ER Drego & Beno bare en av mange spennende artister fra byen. I tillegg til de allerede nevnte fortjener 42 Dugg sin første (?) omtale på norsk avispapir. I likhet med Drego & Beno rapper han som om stemmen hans var en hund, jagende etter beaten som om d var sin egen hale. Alltid bittelitt off-beat, ikke helt ulikt SOB x RBE. Babyface Ray, også fra Detroit, er på samme greia. Cali/Detroit-rap er offisielt en ting. 

Noe av det beste med Drego & Beno er at de gjør noe av det beste innen rap: De rapper frem og tilbake. Å høre en Drego & Beno-låt er som å høre to gode kompiser ta en øl. De skryter, avbryter hverandre, forteller historier og setter i gang felles prosjekter som det sikkert aldri blir noe av. Både Drego og Beno er gode til å variere stemmebruken. De roper, hvisker og de gjør til stemmene sine. Det skaper en podcast-aktig (!) følelse av å få en sniktitt inn til et sted man egentlig ikke hører hjemme.

DEN STERKESTE enkeltlåta er den aller første, den steinharde gangsta-låta «Fake OG». Mot slutten får jommen sosiologen og borgerrettsforkjemperen W.E.B. Du Bois en shout out også. Men dette er mer enn en samling enkeltlåter, noe som dessverre kanskje også er utgivelsens svakhet. Sorry for the Auto Tune mangler en standout. Med «Recipe 2» og «Slatt Season» har Drego & Beno tidligere vist at det er noe de fullt er i stand til. Så hvorfor ingen slike låter her? Når 2019 snart går over i 2020 er det kanskje vanskelig å skille seg ut uten en enkeltlåt som gjør nettopp det. Og det er synd, for Sorry for the Auto Tune er bunnsolid som helhetlig prosjekt.

PS: Tittelen på albumet er en beklagelse for forrige album, Meet us in Outer Space, som utløste fanbase-outrage pga. autotune-bruk. Alt med dette er tullete, og jeg velger å overse det.

LES OGSÅ: Smil & Gift møter P3s påtroppende musikksjef Ida Eline Tangen