Bjarne Melgaard med VR-utstilling: – Folk har vært uinteresserte i den VR-greia

Til tross å være «den minst teknisk orienterte kunstneren i Norge» tar han deg med inn i en ny, virtuell verden av DMT, dark web og klubbmusikk.

b
a

I norsk kunstsammenheng kan det gå langt mellom nye formater og materialer. De fleste gallerier og institusjoner holder seg trygt og tradisjonelt til enten maleri, foto, tegning eller skulptur. Selv om verden rundt oss er i ruvende teknologisk utvikling, ser man ironisk nok få spor av utviklingen i det tilsynelatende progressive kunstfeltet.

Årsaken er selvfølgelig sammensatt. En faktor kan være penger: maleriet er og har siden etterkrigstiden vært det mest attraktive salgsobjektet i kunstmarkedet. Satt på spissen er også kunstnere til dels rituelle og litt late dyr. Når de først har funnet «greia» si, stopper det ofte der. Kunstmarkedet har på toppen av dette en hang til å trademarke, og misliker ofte kunstnere som «vingler» og uventet går for langt unna sporet sitt. Yes kids, kunstbransjen suger. Selvsensur, feig tilpasning, nepotisme og taktikkeri er like mye til stede her som alle andre steder, og kanskje noe av årsaken til at mye kunst er kjedelig og blodfattig.

I lys av denne sørgelige fortellingen, er det befriende å se kunstnere, særlig malere med lang fartstid i gamet, ta steget inn i ny teknologi. Kunstnere som tør å eksperimentere, som går ut av kunstnerrollen. Kunstnere som aviser klamme myter og romantisk nostalgi om hva det vil si å være kunstner i dag. Melgaard er en av disse. Han gjør som han alltid har gjort, og driter i hva kolleger og andre har å si om saken. Det siste prosjektet hans inkluderer VR-teknologi og simulerer Bjarnes fantasifulle ide om et trippy landskap bestående av drugs, musikk og hans smått ikoniske Lightbulb man, og blekkspruten Octo.

Les også: 6 eksempler på at kunst ikke påvirker politikk

Så, du jobber på et VR-prosjekt til en utstilling på Astrup Fearnley. Fortell.
– Det var først meningen at prosjektet skulle vises på Astrup Fearnley, men det ble endring i planene, så første stopp blir Julia Stoschek i Berlin. Julia Stoschek er kanskje Europas største samler av nye kunstmedier. Utstillingen gikk fra å være veldig ambisiøs, store samarbeid og greier, til at jeg stilte meg selv spørsmålet: okei, er poenget nå å gjøre sånne store, dundrende installasjoner, liksom? Trenger vi å se mer ting? Der ligger noe av grunntanken. Jeg ville ha presentasjonen enkel og low key. Det er bare et par masker, og noe å sitte på.

– Jeg har gjort mange store kompliserte installasjoner, og kanskje kan all den materialiteten være noe man skjuler seg bak? Det kan fort bli så mye at man til slutt ikke klarer å gjøre seg opp en mening om noen ting. 

Når man tar på seg VR-brillene forsvinner jo også den ytre verden.
– Nettopp! Derfor er det selvmotsigende at man skal presentere alt dette i en stor, voldsom installasjonsidé.

Ja, det kan fort bli overkill, for intenst. Hvor i prosessen dukket dette opp, dette ubehaget som fikk deg til å endre retning?
– Det skjedde vel for cirka tre måneder siden.

Hvor lenge har du jobbet på prosjektet?
– Siden i fjor sommer. Jeg har reist frem og tilbake mellom London og Oslo. Det er interessant å forholde meg til nye medier. Den revolusjonen der kommer uansett, så hvorfor ikke forholde seg til den, i stedet for å sitte og krampeholde på at det er maling og skulptur … at det er det som er kunst, liksom.

Det er visuell kultur alt sammen, i en eller annen forstand.
– Det er også visuell informasjon, alt sammen.

Det er kult av deg som maler å gi deg i kast med nye medier. I kontrast til Julia Stoschek og samlere som tør å samle på nye kunstmedier, er mitt inntrykk at Norge er bakstreversk på den fronten. Det er få som samler på det, og få gallerier og institusjoner tør å satse ordentlig på det.
– Man skal holde seg til et visst format, og en viss standard, liksom.

Kollegaene dine, mer konservative malere, hvordan ser de på deg? Som en utbryter?
– For å være helt ærlig så synes jeg folk har vært uinteresserte i den VR-greia. Men jeg har jo ikke så mange sånne kunstnervenner, heller. Mediene har vært interessert, men ikke mange kunstnere. Kanskje det er fordi jeg ikke er verdens mest sosiale type. Så er jo dette helt nytt. De prøver å navigere rundt i dette digitale landskapet de selv befinner seg i. De prøver å finne ut hvor de står i dette.

 Hvordan har arbeidsprosessen vært?
– Det er et digitalt verk med mange teknologiske fasiliteter jeg har måttet forholde meg til, men selve prosessen har på en måte vært like improvisert for meg som å male et bilde. Jeg nærmet meg verket gjennom et manuskript. Det var lettere å skrive et narrativ, og jobbe ut i fra det. Så lagde vi et moodboard. Det ble veldig bokstavelig. Og da tar staben på Acute Art opp den tråden, og lager for eksempel Lightbulb Man (en gjenganger i Melgaards kunstnerskap som er et slags portrett av ham selv, journ. anm.) som tripper, som røyker no vape med DMT. Der er rundt 15-20 stykker der som jobber med prosjektet.

 Jeg så bilde av at de var her i atelieret ditt. Har du ikke det tekniske utstyret her?
– Jo, her! Hvis du ser der, og der (Bjarne peker i retning av noen bokser og ledninger i taket), der har man kunnet sende VR. Jeg kan bruke briller for å se hva de gjør, og så facetimer eller skyper vi.

Hvordan er det du har lagt opp VR-filmene? For de som ikke er kjent med dette formatet, kan man sammenligne det med vanlig film eller animasjonsfilm?
– Forskjellen blir at du kan se alt i et panorama, ikke sant. Hvis du først ser på en figur, vil du også kunne gå bak figuren. Det de også har gjort, er at hvis du har en figur som har blank overflate, så vil du kunne se din egen skygge i speilingen.

Er det meningen å kunne «ta» på ting, taktilitet og så videre?
– Motsetningen med alt dette er at jeg kanskje er den minst teknisk orienterte kunstneren i Norge. Jeg syntes det var veldig tungvint. Jeg sa at hvis man skal navigere i det her, kan man ikke da bare styre det med noen enkle hodebevegelser?

– Alle nye medier har et bristepunkt som man må være veldig oppmerksom på. Folk orker ikke å sitte i en time og se på noe. Jeg tenkte det skulle være mye action også, så man gidder å bli sittende.

Det blir ikke noe norsk føling i fjæra, liksom.
– Nei, ha ha.

Les også: Nakne damer i sort-hvitt er ikke kunst. DETTE er kunst!

Men hvordan endte du opp i den tematiske verdenen, med drugs? Så du den abstrakte weirdnessen til kunst sammenfallende med universet til drugs?
– Nei, jeg har vært opptatt av den nye forskningen – i tillegg til den  nye tilnærmingen – til psykedelia. For eksempel mikrodosering. Hvis du går på sånne chatterom, så er det mange som snakker om DMT-trippen som noe de angrer på.

Hm, jeg har ikke lest mye om anger …
– De føler de har blitt skutt ut i et mørke. De har på en måte opplevd at det er ingenting. Hvor godt dokumentert det er vet jeg ikke, men det var vært en sånn psykonaut-depresjonsbølge …

 Jeg har lest om folk som har følt på en stor intethet, men som etter en DMT-tripp har kommet tilbake og kjent på en stor livsgnist fordi de har kjent på døden, og det har ført til at de elsker livet.
– Det var de erfaringene jeg tok utgangspunkt i, også. Dette kan være et verktøy for oss til å potensielt tenke klarere i den verden vi lever i. Jeg tror de substansene kan være behjelpelige.

 Jeg vet også at man har avskrevet at psykedelia i seg selv kan gi en evig badtrip, at man risikere å ødelegges for livet. En badtripp kan være skrekkinngytende, ja, du kan være nær døden og noie som faen, du kan sitte der og skjelve i ti timer, helt jævlig selvfølgelig, men så er det ferdig, og du får egentlig ingen varige mén. De uheldige det har skjedd med, som har endt opp på diverse psykiatriske, har ofte hatt en eller annen diagnose som har utløst for eksempel en psykose. Det kan du også få av å røyke en joint, eller gjennom alkohol, så det er ikke nødvendigvis noe som er utelukkende knyttet til psykedelia. Uansett. Det er en deilig og endelig avvisning av den skumle badtrippen som de har lurt oss med i alle år. Man kan heller flippe det rundt, heller si at badtrippen kanskje var bra for deg.
– Akkurat det du sier om at badtrippen, at de for mange er noe av det beste som har skjedd dem, alle disse nyansene, det er det jeg prøver å si noe om. Men det handler også om at jeg tok utgangspunkt i Lightbulb Man som hovedkarakter. Her er han animert og liksom en hacker. Han har en Tor-browser han går inn på darkweb på, og sånn.

 Okay, er han en slags voyeur, eller er han aktør?
– Ja, han går rundt og … det er veldig animert, da.

 Men jeg tenkte på denne skikkelsen, Lightbulb Man, titter han på verden eller er han aktør i verdenen?
– Han er begge deler. I VR-en er han aktiv i mange forskjellige ting.

 Jeg har også lest trip reports og sånt, og det er jævlig gøy. Det er nesten litteratur, små eventyr, fabler. På papiret burde det passe godt til å oversettes inn i billedkunst eller film. Man har vel bare sett et knippe halvgode eksempler av tripping på film. Du har selvfølgelig Enter the Void av Gaspar Noé. Det er kanskje vanskelig å skape fordi det er så internt og subjektivt.
– Jeg tror ikke jeg vil rekonstruere en trip, liksom, for det er noe  personlig, avhengig av de forskjellige personene som opplever den. Jeg ville heller ta ideen om «det trippy», og det trippy landskapet.

 Hvor lange blir filmene?
– De blir 20 minutter.

 Er det musikk?
– Ja. Det er Romina Cohn, hun har jo samarbeidet mye med Felix da Housecat. DJ Hell, Gigolo Records. Det er litt mimring fra min side, da.

 Er ikke det lov, da?
–Jo. Jeg er jo litt fan av DJ Hell og Gigolo Records.

 Digga det jeg også, var kult det, spesielt i starten da hele den nye scenen og musikken kom.
– Men Romina Cohn har jeg jobbet med flere ganger. Hun gjorde den ene singelen med Felix da Housecat som het «I Just Want to Be A Lesbian», også gjorde hun en annen som het «Queer». Nå har hun gitt ut et eller annet som heter «Let Me Know» eller noe sånt. Det er litt gammeldags techno, da. Man skal kanskje ikke prøve å virke så moderne heller, da. Skjønner du?

 Ja, bra å holde litt på bremsen. Hadde kanskje blitt litt too much med det aller siste av overprodusert eksperimentell elektronisk musikk og hightech VR-teknologi. Fint med litt motvekt som balanserer det hele. Tidlig klubbmusikk à la Gigolo har jo også mer groove i seg, det er mer bounce, og ikke så overdigitalisert og clean.
– Også har hun en veldig spesiell stemme, det blir veldig fint.

 Har det hun synger om noe relevans til hva som skjer i filmen?
– Hun har fått tilsendt alt materialet, og så har hun laget et soundtrack, en tolkning. Det har vært prosessen i hele arbeidet, at folk har fått sett alt underveis. «Nå har dere disse visuelle referansene, gjør hva dere vil». Jeg går vekk fra den tradisjonelle kunstnerrollen, der jeg har kontroll på alt.

 Det handler vel også om tillit, å gi folk kunstnerisk frihet.
– Jeg synes samarbeid blir best når man lar den andre parten gjøre det de har lyst til. Jeg har alltid hatt den approachen.

 Jeg tenker at hvis man overregisserer ting, blir samarbeidspartnerne mer som assistenter, som utfører din visjon. Det er nesten to forskjellige ting. Men, uten å avsløre for mye, angående Lightbulb Man: mye av kunsten din er jo på et vis selvbiografisk. Er det selvbiografiske elementer her?
– Det er ikke noe selvbiografisk i det.

 Det er ikke noe der som du har sett eller opplevd?
– Nei. Det er helt fiktivt. Jeg synes også det er det som er mest interessant. Jeg synes egentlig det selvbiografiske er ganske uinteressant. Jeg tror jeg alltid har mislikt virkeligheten. Jeg har aldri vært opptatt av det autentiske, det genuine. Jeg har vært mer opptatt av fiksjonen, liksom. Å fortelle en bra historie.

Kommer det av en idé om at du er innforstått med at du vet veldig lite når alt kommer til alt? Hvorfor vi er her, tingene rundt oss … I så måte er kunsten et bra og riktig sted å være. Heter den noe, denne verdenen du har laget?
– Nei, men verket heter My Trip.

… Camus sa at selvmordet er det eneste eksistensielle spørsmålet vi har. Ikke sant? Og nå tenker jeg liksom, hva kan man gjøre for å pushe den tanken. Ikke sant? VR-en handler mye om den problematikken der, hvor går man etter en sånn innsikt. Sånne ting.

 Jeg trodde du var ferdig med døden?
– Ja. Ha ha!

 Men den er der ennå?
– Man kan liksom aldri unngå den, da.

 Sant nok. Men tilbake til tripping, har du en bra LSD-story?
– Jeg holder på godbitene selv! Haha. Men det var én LSD-trip som tok meg tilbake til 70-tallets sex-verden. Hvor alt var sånn 70-talls-glitrende, glamorøst, Studio 54 …

Les også: 72 timer i Portugal-modellen med caps og joggesko

Mens du hadde lukkede øyne?
– Jeg var i koma, tror jeg, haha.

Var det en fin verden?
– Fantastisk! Jeg har hatt fantastiske LSD-tripper.

 Tilbake til Lightbulb Man og verket ditt. Er det noe sex involvert?
– Hm? Jeg må tenke litt … Hmm … Nei.

 Alt er hintet og subtilt?
– Ja. Jeg tror det syntetiske har tatt over for det seksuelle.

 Er ikke det veldig pervertert, da? Det syntetiske.
– Haha, jo. Men det er viktig at ting har en litt pervers side.

 Jeg synes også kunst som er pervertert på et eller annet vis ofte er fantastisk, uansett kategori.
– Man kan jo si at Lightbulb Man blir penetrert gjennom hullene sine av Oktos som går gjennom ham, som gir ham vapen han kan røyke på, sånne ting. Du kan si det at han bare består av hull.

 Over til noe helt annet. Du med din anarkistiske bakgrunn, og ditt anarkistiske galleri på 90-tallet, og disse Tiqqun-(anonymt kollektiv av revolusjonære aktivister i Frankrike, journ. anm)joggedressene dine … Stemte du ved valget?
– Det har jeg ingen kommentar til, ha ha!

Du slipper ikke unna.
– Hehe, jeg orker ikke noe av det. 

Du trenger ikke si hva du stemmer, men stemmer du?
– Ja.

Er det noe du har begynt med den siste tiden?
– Ja. Jeg har ikke stemt hjemme i Norge før, for jeg har ikke bodd her. 

Stemte du som ung?
– Ja.

Hva er filosofien din bak det å stemme?
– At det er viktig å stemme. Det er en av de få innflytelsesmåtene vi har igjen i samfunnet vårt. Hvor reell den er til slutt kan man begynne å lure på, da.

Folk legger kanskje litt vel mye følelser, krefter og mening i å putte en papirlapp i postkassa hvert fjerde år.
– Ja. Skal vi si det sånn, da?

Vi sier det sånn.