Overdrevne karakterer og et absurd handlingsforløp poengterer hvor farlig religiøs overbevisning er i historien om den militant nyfrelste Veniamin

«Disippelen» ender opp med lite fornuftig å si.

b
a

3«Religion er roten til alt ondt». Hørt det før? Det er en spesielt frustrerende påstand – delvis på grunn av hvor utbredt denne tanken er, delvis på grunn av hvor lett det er å fraskrive seg ansvar for å ha sagt noe i det hele tatt. Det er jo en overdrivelse, må skjønne, den er ikke ment å tas bokstavelig – religion er så klart ikke roten til alt ondt.

Spørsmålet som forblir ubesvart er hvordan noe så ubestemmelig som «religion» kan forstås som roten til noe som helst.

Disippelen, basert på et teaterstykke av Marius von Mayenburg, har et premiss som den deler med slik generalisering: En essensialistisk forståelse av religion som et universelt fenomen, der man kan ta en hvilken som helst kultur og peke ut den spesifikt religiøse komponenten. Dermed kan dette opprinnelig tyske teaterstykket lett overføres til det russiske samfunnet, som i denne filmatiseringen, eller til det norske, som i Nationaltheatrets oppsetning av samme manus fra sist vår.edmikxr3

En slik overføring av samme narrativ mellom kulturelle kontekster er strengt tatt ikke mulig når målet er å snakke om et så komplekst og betinget sosialt fenomen som religiøs overbevisning. Allikevel, det er dette som er målet.

Historien som fortelles, om den militant nyfrelste tenåringen Veniamin, er tydelig polemisk. Overdrevne karakterer og et absurd handlingsforløp bidrar til å poengtere hvor farlig religiøs overbevisning er. Venia har ut av det blå blitt besatt av bibelen. Han skaper problemer på skolen sin ved å protestere høylytt mot den umoralske svømmeundervisningen og skolens ukristelige læreplan. Han blir gradvis mer radikal – løgner, antisemittisme og hevngjerrighet jobber i samspill med stakkarsliggjørende og patetiske episoder for å tegne Venia som en karikert kristenfundamentalist.

Han er ikke en troverdig karakter så mye som han er et middel for et stykke agitprop.

okbenqs4

Teknisk sett er det lite å utsette på Disippelen. Den er vakkert filmet, med et stemningsfullt lydspor, god rytme i handlingens fremgang og habilt skuespill. Man kan hevde at kunstnerisk kvalitet tar skade av en så åpenlys agenda, men det er mer interessant å vurdere filmen ut fra hva den har å si. Religionens plass i skole og samfunn er tross alt et veldig aktuelt tema.

Derfor er det synd at Disippelen baserer seg på en såpass reduktiv religionsforståelse.

Venias handlinger og overbevisninger ser ut til å komme fra ingensteds – som om de var plantet der av gud selv. Mangelen på noen sosial kontekst som kan utfylle radikaliseringen han gjennomgår, eller i det minste gjøre den troverdig, bidrar til å opprettholde vanlige fordommer om religiøsitet: At det fungerer som en parasitt eller et virus, en sykdom. Litt eksponering så er du smittet og forlater rasjonalitetens verden for aldri å vende tilbake igjen før siste rest av religiøsitet er drevet ut fra kropp og sinn.

Det er i seg selv en ganske virkelighetsfjern tro, og ved å spille på den ender Disippelen opp med lite fornuftig å si.

Premiere 20. januar.