Kevzta

Kevzta: – Jeg tror absolutt musikk kan gjøre en forskjell

Melafestivalen henter navn fra hele verden til lille Norge. Men festivalen henter også fram små, uetablerte norske artister, og plasserer dem på en større scene. En av disse er soul og r&b-artist – og gladgutt! – Kevzta, eller Kevin Mbugua som han «egentlig» heter. Til nå har han bare utgitt to singler, men han har også jobbet som både danser og koreograf, blant annet for Nico & Vinz da de turnerte med Usher i USA. Og han lover at han har mye mer å komme med.

Kevzta, du kaller deg sanger, låtskriver, produsent, danser og korreograf! Er du en kontrollfreak, som må bestemme og gjøre alt selv?
– Jeg er jo fortsatt i startfasen som artist, så da blir det fort at jeg gjør mye selv. Men jeg vil gjerne jobbe med flere folk, altså.

Har du koreografien på konsertene dine også?  Eller blir det for mye å danse selv mens du synger?
– Neida, litt dansing blir det alltid. Ikke hele tiden da, men noen ganger må man jo bare danse?

Ja. Hvis du måtte velge mellom dansing og synging, hva hadde du valgt? Hva ville du mistet, stemmen eller beina?
– Det er et veldig vanskelig spørsmål. De to tingene går jo hånd i hånd. For min del er det kombinasjonen som gjør meg hel. Jeg tror ikke jeg hadde begynt å synge hvis ikke jeg danset. Men jeg er ikke lenger en danser på den måten jeg var før. Folk kommer ikke for å se meg danse lenger. Jeg går for å være fulltidssanger. Men i det å være artist, for meg, så er dansingen en del av helheten. Jeg har drevet med skuespill også. Jeg håper tiden kan vise hva som egentlig bor i meg.

Hvordan var det å jobbe med Nico & Vinz?
– Det var morsomt og lærerikt, og veldig motiverende for meg som artist. Og Usher har jo vært et av mine store idoler helt fra jeg var liten. Det var stort. Der har du en artist som både synger og danser, og som skaper et helhetlig uttrykk av det. Jeg sier ikke at jeg vil være ham, men jeg ser meg selv som en sånn type artist, hvor de tingene går sammen. Jeg har jo brukt mer tid på å danse enn å synge opp igjennom.

Etter å ha vært danser på fulltid i flere år var det en kneskade som tvang Kevzta til å begynne å synge. Først i kor, via gruppa Moving Thoughts, og så som soloartist. Det var omtrent fem år siden, og det begynte helt fra scratch, med open mic-kvelder og det som verre er.

– Nå begynner det å løsne. Jeg har fått spilt noen konserter, vært og spilt på en festival i Slovakia blant annet. Jeg har begynt å spille inn en EP med band nå. Jeg har ganske faste musikere, men jeg er jo soloartist.

Hvordan vil du beskrive musikken din?
– En blanding av mange forskjellige stiler. Jeg liker å eksperimentere og være alt det jeg føler jeg kan være. Funk, soul og pop, blandet med mine afrikanske røtter. Jeg elsker afrikanske rytmer. Jeg føler at jeg som artist er ekte mot meg selv ved å bruke det. Samtidig er det mange andre som har inspirert meg, siden jeg er oppvokst i Norge. Jeg hører jo på alt, jeg hører på rock, på alt.

Når man vokser opp og lever et annet sted enn der man har røtter fra, får man fort et særegent musikalsk uttrykk?
– Ja, jeg hører mye på og blir inspirert av reggae, r&b, musikk fra Sør-Afrika, Vest-Afrika, salsa, bachata, og hiphop.

Hva tenker du om den afrikansk-inspirerte hiphopen som er blitt veldig populært nå, som for eksempel Drake kjører på med?
– Jeg har egentlig ventet på at det skulle skje. Det har bare vært et spørsmål om tid. Jeg tror det er fordi rytmene er så… du vil bevege på deg når du hører det, og flere og flere DJs spiller det ute. Det er veldig gøy å få være med på.

Hva blir du inspirert av utenfor musikken da?
– Jeg skriver mye om ting jeg opplever i livet mitt, personlige ting. Men det er også viktig for meg å være, jeg liker ikke å kalle det politisk, men i hvert fall samfunnsbevisst.

Ja, på nettsiden din står det at du har et bevisst engasjement i menneskelige og sosiale problemer. Kan du gi noen eksempler på dette?
– På den første singelen min, «Leo Ni Leo», så prøver jeg å ta opp et tema som jeg føler er veldig utbredt i alle typer samfunn, nemlig at vi dømmer hverandre veldig fort. Det er alt fra hva vi tror på til hvor man kommer fra og hvordan man kler seg. Folk antar at man er en sånn type person hvis du kler deg på en spesifikk måte, for eksempel. Man er alltid så rask til å dømme. Det jeg prøver å si med den sangen er at uansett forskjeller og uenigheter, så er det viktig med forståelse for at folk er forskjellig. Folk vil leve forskjellig. Leo ni leo betyr «i dag er i dag». Man må ikke tro at noen andre skal utgjøre en forskjell, man må gjøre det selv. Jeg tror min måte å bidra på er å bruke det jeg har som person, og kunsten min, til å utgjøre en forskjell.

Du har tro på at musikk kan skape forandring?
– Jeg tror musikk er noe av det som kan utgjøre størst forskjell. Folk søker til musikk på veldig mange måter og av mange grunner: Hvis du er lei deg kan du høre på en sang både for å gråte og for å føle deg bedre. Du kan høre en sang og bli overveldet av hvor poetisk den er. Uansett generasjon kan man høre en sang og gjenkjenne skjønnheten i den. Så ja, jeg tror absolutt musikk kan gjøre en forskjell. Pluss at det er mange steder i verden hvor man har regler for hvilken musikk man kan høre på.

Melafestivalen blir ofte omtalt som en festival for «world»-musikk. Hva synes du om denne betegnelsen? Er ikke all musikk «world»?
– Jeg har alltid lurt på hva det betyr.

Er det litt rasistisk?
– Jeg tror ikke det er rasisme, jeg tror mer at det handler om at man ikke tar seg tid til å gå inn i det og finne ut hva det faktisk er. Man bare putter alt som er ukjent i en stor samlebetegnelse. Verden generelt har mye historie å lære fra steder hvor typisk «world music» kommer fra. Det er mye derfra som ikke har kommet ut til resten av verden. Og hvordan har egentlig vestlig musikk blitt som det har blitt? Jeg er i hvert fall veldig glad for å få muligheten til å spille på og bidra til Mela-festivalen. Det er mange artister jeg beundrer som har spilt der før.​