– Finansiering via skatt og lisens representerer fremtiden

Min umiddelbare reaksjon på forslagene om å vingeklippe rikskringkastingen er en akutt mistenksomhet mot den ideologisk motiverte nedbyggingen av felles goder, skriver Aksel Kielland.

b
a

Aksel Kielland
TV- og tegneseriekommentator for NATT&DAG

Sammenlignet med andre nasjoner har nordmenn relativt få grunner til å mistro statsmakten, og nettopp derfor klinger den sittende regjeringens mantra om «maktspredning» så hult når det kommer til velfungerende offentlige institusjoner. Og i Norge finner man få mer velfungerende og populære offentlige institusjoner enn NRK. Riktignok finnes det alltids ting å klage på, men alt i alt er rikskringkasteren en pålitelig bauta av relativt sober journalistikk og fornuftig programmering i en medieverden som de siste årene har blitt stadig hardere presset av endringer i forbrukervaner og finansieringsmodeller.

Når det nå i juni måned er duket for en ny blåblå stortingsmelding som skal redefinere NRKs samfunnsoppdrag og mandat, er det ikke nødvendigvis så mange som følger kulturminister Widveys resonnement om at statskanalens virksomhetsområde må begrenses. Personlig har jeg – som frilansskribent tilknyttet aviser i direkte og indirekte konkurranse med NRK – økonomisk interesse av at NRK legger ned nettavisdriften, og likevel er min umiddelbare reaksjon på forslagene om å vingeklippe rikskringkastingen en akutt mistenksomhet mot den ideologisk motiverte nedbyggingen av felles goder.

Blåblå besettelse av «maktspredning»

For selv om regjeringen kan ha rett i at tjenester som Yr.no og Ut.no ikke ligger innenfor rikskringkastingens kjerneoppgaver, er de blinde for det viktigste NRK tilbyr fellesskapet – nemlig en sone som er unntatt den komplekse og uoversiktelige reklameøkonomien som i dag gjennomsyrer de fleste deler av den norske offentligheten. Det mest påfallende med den blåblå besettelsen med «maktspredning» og «samarbeid med næringslivet» er jo at de nekter å innse at nordmenn er langt mer skeptiske til kommersielle aktørers påvirkning på journalistikken og medietilbudet enn de er til store offentlige institusjoner.

Den teknologiske utviklingen ga opphav til en forståelse om at man som forbruker ikke var avhengig av å betale for produkter.

Når man studerer dagens medielandskap og kulturnæring, er det vanskelig å trekke andre konklusjoner enn at finansiering via skatt og lisens representerer fremtiden. Den teknologiske utviklingen som fant sted fra midten av 90-tallet til midten av 00-tallet ga opphav til en forståelse om at man som forbruker ikke var avhengig av å betale for produkter og tjenester som tidligere hadde utgjort betydelige utgiftsposter og inntektskilder. Som et resultat av dette peker de store linjene i medie- og kulturøkonomien i dag mot tjenester som Spotify, Netflix og HBO, hvor man betaler for ubegrenset tilgang til store arkiver, snarere enn de faktiske sangene, filmene og tv-seriene man hører og ser.

Senkapitalistisk fetisjprodukt

Psykologisk sett flytter slike abonnementstjenester fokus vekk fra de faktiske produktene man betaler for og over på produktene man teoretisk sett kan betale for. HBO Nordic koster det samme i måneden enten man ser én episode av Game of Thrones eller åtte sesonger av Entourage, hvilket innebærer at det man i praksis kjøper når man betaler sine månedlige 79 kroner er det allestedsnærværende senkapitalistiske fetisjproduktet «valgfrihet». Problemet er bare at det hovedsakelig er store, internasjonale aktører som kan finansiere seg selv på denne måten, og at disse aktørene bidrar til å marginalisere den regionale medie- og kulturproduksjonen.

Nordmenn er langt mer skeptiske til kommersielle aktørers påvirkning på journalistikken og medietilbudet enn de er til store offentlige institusjoner.

Et annet problem er at slike abonnementstjenester ikke skaper nok psykologisk distanse mellom pengene man betaler og produktene og tjenestene man mottar. De skaper tilstrekkelig distanse til at man ikke sitter og vurderer hvor mye hver amerikanske underholdningsfilm man ser på Netflix faktisk koster en, men ikke nok til at man glemmer at man betaler for det man ser. Det er først når man organiserer finansieringen som skatt eller lisens at avstanden mellom betalingsakten og publikumsopplevelsen blir stor nok til at det blir plass til større samfunnsmessige vyer om allmennytte og kulturell bærekraft.

​Bakstreversk

Beslutninger man fatter i øyeblikket er som regel dummere og mer impulsbaserte enn beslutninger man fatter når man planlegger for fremtiden. Når man planlegger for fremtiden er det lettere å se det store bildet, hvilket innebærer at man er mer tilbøyelig til å forstå ringvirkningene av enkeltbeslutninger. Dersom regjeringen virkelig ville balansere NRKs makt og sikre konkurransedyktighet i mediesektoren, burde de fokusere på å utvikle nye modeller som understøtter andre medieaktører på en lignende måte.

Det er bakstreversk å skulle tvinge deler av NRKs virksomhet ut på det reklamefinansierte markedet.

Så langt er det Fritt Ord som har gjort mest for å veie opp for den negative effekten endringer i forbrukervaner og annonseinntekter har hatt på medietilbudet, men heller ikke Fritt Ords pengesekker er utømmelige. Det er absolutt på sin plass å diskutere NRKs rolle og mandat, men i og med at statskanalen i dag representerer den eneste fullt ut fungerende norske modellen for finansiering av medieproduksjon og journalistikk, er det bakstreversk å skulle tvinge deler av virksomheten ut på det reklamefinansierte markedet.

Dersom det faktisk er et problem for den norske offentligheten at NRK befinner seg i en særstilling på grunn av sin unike finansieringsmodell, er ikke svaret å underlegge deler av rikskringkastingens virksomhet de samme kommersielle betingelsene som andre norske medie- og kulturinstitusjoner, men å sikre disse institusjonene et økonomisk fundament etter samme modell som NRK.