Ester Martin Bergsmark: – Det finnes et undertrykket menneskelig behov for det skitne

Det vakre og snuskete er tett forbundet i Ester Martin Bergsmarks siste film
. Den kontrastfylte filmskaperen vil rive kjærligheten 
løs fra sine kjønnskategoriske lenker.

b
a

VIL HEN DUKKE OPP? Korrespondansen med filmskaper Ester Martin Bergsmark har vært hyggelig, men gått litt tregt. Mye tyder på at hen sjekker mailen sin kun én gang om dagen og svarer så kort som mulig. Den siste beskjeden var klar: «Vi möts vid Kornhamnstorg». Så her står vi, fotografen og jeg. Plassen befinner seg i Gamla Stan, Stockholm. Ved torgets ytterkant står vi og skuer nedover mot bussholdeplassen på den andre siden av det åpne området. Er Ester Martin en person som tar bussen? Det kan minne om en scene i en Hitchcock-film: På avstand følger vi nøye med på alle menneskene som beveger seg over torget, i håp om å få øye på den vi venter på.

Ester Martin er 31 år gammel, og et eksempel på at den kjønnsnøytrale «hen»-formen i hjemlandet Sverige har noe for seg. Hen ble født som gutt, føler seg langt på vei som jente, men identifiserer seg først og fremst som en transperson. I sin siste film Nånting måste gå sönder forsøker hen å løsrive individuell kjærlighet fra innskrenkende, seksuelle kategorier. Filmen handler om transpersonen Sebastian, som forelsker seg i heterofile Andreas. Forelskelsen gjengjeldes, men for Andreas er de nye følelsene forvirrende. Nånting måste gå sönder er like vanskelig å plassere som Sebastian: Den er Ester Martin Bergsmarks første fiksjonsfilm, men har en sterk forbindelse til regissørens virkelige liv.

I filmen spiller også forfatter Eli Levén en vesentlig rolle, ettersom Nånting måste gå sönder er basert på hens roman Du är rötterna som sover vid mina fötter och håller jorden på plats (2010). Ester Martin Bergsmarks forrige film Pojktanten (2012) var en dokumentar som handlet spesifikt om Levén og hens forhold til sin partner og elsker – Ester Martin selv. De spiller begge seg selv i Pojktanten, som ble belønnet med flere priser, blant annet Gøteborg filmfestivals nordiske filmpris.

JEG FORTSETTER Å SE etter Ester Martin på den vidåpne plassen, som jeg tror jeg har full oversikt over. Likevel overrasker hen ved å plutselig dukke opp rett bak oss.

Filmregissøren er høy og slank, med langt hår og runde briller. Hen er kledd i en lang shorts, sorte, fotballstrømpe-aktige strømper, sneakers og sort skinnjakke. «Hva med der?», sier hen med myk og aktsom stemme, og peker mot en kafé rett ved torget. Valget virker tilfeldig, men vi går dit.

Nånting måste gå sönder har en del til felles med din forrige film Pojktanten, selv om den var en dokumentar. Én ting er tematikken, men de er også litt like i blandingen av rå realisme og det langt mer poetiske?
– Jeg synes Pojktanten er mer drömsk. Jeg synes de har litt ulik form. Nånting måste gå sönder er mer lik Maggie vaknar på balkongen (2008), som jeg lagde før Pojktanten.

Men ser du på filmene dine som del av et større prosjekt? Du drøfter jo temaer som kjønn og identitet i både Nånting måste gå sönder og Pojktanten.
– Det er jeg enig i.

Ester Martin snakker rolig, på grensen til stillestående. Hen tar lange pauser; men ofte viser det seg at det ikke var en pause, hen var bare ferdig med å snakke. Filmskaperen tar en bit av en veldig liten kake og forsikrer meg om at hen «snart kommer i gang».

Fortell litt om hva som var nytt da du lagde Nånting måste gå sönder, da?
– Jeg begynte allerede i 2008 med en «førstudie» til Nånting måste gå sönder. Et viktig øyeblikk i filmen er nærbildet av ansiktet til Sebastian under en sexscene. Håret som dras bakover i slow motion, der ansiktet går fra smerte til nytelse. Filmen handler mer om smerte og nytelse enn om kjønn. De er to størrelser som kan ligge veldig nært hverandre. Jeg bygger filmer i sirkler – de beveger seg mellom destruktivitet og det livsbejaende. Det som har bragt frem mest latter i kinosalene er et brått klipp fra skjæring med kniv til en scene på sykehuset. Der går man fra smerte og destruktivitet til noe morsomt. Det er et bildemessig og eksistensielt kaos i filmen, hvor både livet og destruktiviteten hører hjemme – selv om det kanskje høres veldig bredt ut.

Filmen handler mer om smerte og nytelse enn om kjønn

Pojktanten er gjort mer som en prosessfilm, laget over tre år. Selv om den hadde et manus, vokste den frem mer organisk. Nånting måste gå sönder ble spilt inn over to år i 2011 til 2013, og hadde et tydeligere manuskript. I dokumentaren handlet det mer om å skulpturere frem filmen langsomt, i stedet for å ha en klar historie. Veve inn det som skal fortelles gjennom bilder veldig tidlig. Historien og bildene henger jo sammen i begge filmene, men de ser forskjellige ut. I Nånting måste gå sönder følger man hovedpersonene tett, og deres energi som partners in crime. Den føles mer som noe «i nuet».

SAGA BECKER, som spiller Sebastian i Nånting måste gå sönder, oppdaget en annonse der det ble etterlyst en person til å spille hovedrollen. Det ble opplyst at filmen skulle baseres på Eli Levéns bok. Becker hadde ikke lest romanen, men kjøpte den samme dag, og leste den ut på tre timer. Hun sendte øyeblikkelig et svar på annonsen – en e-post med beskjeden «Jeg er Sebastian».

– Det var hun som fant oss, etter at vi ikke hadde funnet noen som passet i rollen. Hun fortalte moren sin at hun skulle spille i en film, før hun i det hele tatt hadde vært på casting! Til vanlig jobber hun med markedsundersøkelser over telefon, forteller Ester Martin.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Naanting_V_web

Det er noe universelt over hovedkarakteren Sebastian. Det er interessant at ved å velge en skuespiller og rollefigur som er transperson, ender resultatet opp med å bli noe nøytralt de fleste kan speile seg i. Man kan kjenne igjen følelsene Sebastian opplever, uavhengig av om man er kvinne eller mann.
– Det er fint at du sier det. Jeg tror folk opplever det slik når de ser filmen, men det er vanskelig å forstå at den kan ha en slik effekt når man leser om den på forhånd.

Handler Nånting måste gå sönder mer om å fjerne seg fra all seksuell legning, i stedet for at man er nødt til å ta et valg? Selv har du jo valgt å ha to ulike, kjønnsbestemte navn.
– Jeg tenker at det fins en masse folk som for eksempel har foreldre fra ulike land, som føler at de er hybrider – at de er noe annet enn «svart» eller «hvit», eller knyttet til ett språk. Det finnes en kontrast mellom virkeligheten og hvordan vi ser på virkeligheten. Saga føler seg som en jente og velger å se ut som en jente, men hun vil ikke operere seg. For å bli akseptert er det mange som plasserer seg i kategorier som allerede finnes. Jeg vil gjerne åpne opp språket og bildene gjennom filmen, slik at man kommer nærmere sannheten.

Sannheten om hva som er ens egentlige identitet?
– Ja, men jeg vil også overskride identiteten. Nånting måste gå sönder handler indirekte om identitet, men først og fremst om kjærlighet – at Sebastian og Andreas møtes. I andre filmer om transpersoner er det ofte lange sekvenser med bilder av kropp. I filmen min er kroppen mindre kommentert, det spiller ingen rolle hvilken kropp man har. Iblant synes jeg den «streite verden» er altfor opptatt av hvem man er og hva man kaller seg. Det er mange ulike former innenfor LGBT (lesbian, gay, bisexual, transgender, red.anm.), mest for at «vanlige» heterofile skal forstå at det finnes forskjellige former. Den som er forvirret i filmen er jo først og fremst heterofile Andreas, som mister det han har tatt for gitt hele livet. Men han bestemmer seg for å lære å elske seg selv.

Iblant synes jeg den «streite verden» er altfor opptatt av hvem man er og hva man kaller seg

UNDER ARBEIDET MED sin første film Svälj (2006) fikk Ester Martin hjelp av Lukas Moodyson. De to filmskaperne deler muligens det rå blikket på menneskelig utenforskap, men Ester Martin nøler på spørsmålet om hvorvidt hen er inspirert av sin svenske medborger.

– Moodyson har en varme og følelse for karakterer og mennesker, men jeg synes iblant at filmene hans ikke er så visuelt interessante. Nå kommer han kanskje til å bli sint på meg!

Føler du at du er en del av et svensk filmmiljø, eller ser du på deg selv som en outsider?
– Har Sverige noe filmmiljø? Jeg opplever svenske filmskapere mest som individualister: Ruben Östund jobber for seg selv, Lukas Moodyson for seg selv, Lisa Aschan holder på med sitt, og så videre.

Når vi møtes i Stockholm, jobber Ester Martin i en kort periode med color grading i forbindelse med en musikkvideo. Den siste tiden har hen vært mye i utlandet og besøkt filmfestivaler, men til vanlig holder hen for det meste til i Berlin. Nånting måste gå sönder er likevel sterkt forankret i og spilt inn i Stockholm, og må – til tross for å ha blitt skrevet og klippet i Berlin – betegnes som en «svensk film».

Hva slags stemme ønsker du å ha som svensk filmskaper?
– Jeg forholder meg til svensk samtid, samtidig som jeg hater Skandinavia. Det er et elsk/hat-forhold. Jeg synes skandinavisk film er for distansert, den er for … grå-blå. Jeg vil ha mer kjøtt, svette og blod. Spying … kroppslig film.

Ser du på Sverige som et åpent og inkluderende land? Du er jo fra utkanten av Stockholm, men bor ikke i Sverige nå. Hvorfor flyttet du til Berlin?
– Berlin er mye mer åpent enn Skandinavia! Jeg tror det finnes en konsensuskultur, det finnes vel også i Norge? Jeg synes det er kreativt hemmende. Jeg flyttet til Berlin fordi jeg fikk dårlig selvtillit og ikke våget å gjøre film i Stockholm. «Sånn får man ikke gjøre, sånn får man ikke gjøre», var vanlig for meg å høre. Det tillates mer i Berlin. Når man ikke gjør film som er lik alle andres, er det dessuten vanskeligere å få god feedback. Mottar man tips om hvordan man skal lage en film, er det ofte et ønske om noe som allerede er gjort. Når jeg har jobbet utenfor Sverige føles det som om jeg lager film for en større verden. Men man vil jo også bli elsket der man skiter.

– Når man bor i Berlin kjennes Sverige som en «liten grej», en liten flue – selv om jeg liker Stockholm. Nånting måste gå sönder handler mye om Stockholm. Jeg er oppvokst her og har valgt innspillingssteder etter 30 års location-scouting! Visse situasjoner er selvopplevd. Jeg har selv gått rundt og blitt full på folköl. Samtidig er ikke byen i filmen den byen man er vant til å se. I Stockholm er man opptatt av å ha et hjem og å ha en viss materiell standard. Det er derfor Sebastian og Andreas stjeler den kitchen aid-maskinen. De skjærer hverandre med en kniv av et bestemt merke, som mange svensker kjøper til bruk i hjemmet. Gjenstandene er ladet med symboler – det handler om livskvalitet, hvem som får nyte og hvem som blir skamfull av å nyte.

I EN OPPSIKTSVEKKENDE og svært stilisert scene i filmen, ser vi en naken Sebastian bli urinert på i sakte film på en sexklubb. I likhet med scenen tidligere i filmen der han dras i håret mens han blir tatt bakfra, er det en viss form for nytelse i det smertefulle han oppsøker. Ester Martin forteller om en debatt som utspilte seg etter at hen hadde vist filmen i Italia, der en person påsto at enkelte bilder minnet om Caravaggio. Det er sannsynlig at han refererte til den estetiserte urineringsscenen. En annen tilskuer reagerte på Caravaggio-utsagnet med sinne, og det utartet seg til en debatt om barokk kunst, der Ester Martin selv sto fremme på scenen i stillhet.

Det handler om livskvalitet, hvem som får nyte og hvem som blir skamfull av å nyte.

Er man som transperson nødt til å søke seg mot det destruktive?

– Jeg tenker at det er det samme som å drikke kaffe. Machiatto betyr jo «stemplet» eller «flekket». Nytelse er noe som også handler om skam. Det finnes visse ting … ja, den fineste kaffen er vel en som katter har bæsjet ut, eller noe slikt? Poenget er at det finnes mye snusk i det som er fint også. Det er samme sak å bli tisset på i en sexklubb, som annen mer «akseptert» nytelse. Jeg tror det finnes et slags undertrykket menneskelig behov for det skitne og ekle, som ritualiseres – særlig i Skandinavia.

Du mener at det skitne i nytelsen blir pakket inn i en slags form og skjult?
– Ja. Samtidig er jeg selv en del av det. Jeg er veldig misunnelig på Sebastian fordi han kan leve fullt ut. Virkelig hengi seg til eventyr.

Hva gjør at du ikke klarer å oppføre deg mer radikalt? Hvorfor holder du tilbake?
– Jeg tror det handler om latskap. Jeg er for trygg til å ha et sånt liv. Det er mye lettere å ikke utsette seg for sånt. Men samtidig går det i perioder – jeg har gjort to personlige filmer, og da orker jeg ikke være så personlig hele tiden.

Kommer du noen gang til å flytte tilbake til Sverige?
– Jeg vet ikke, men det er bra å jobbe her iblant. I Berlin er det slik at jeg bare ruller en sigg … tar en øl … haha! Jeg vet ikke … Man er ute og fester en hel helg, og så trenger man tiden frem til onsdag eller torsdag før man er tilbake. Og så er det fest igjen. Det er herlig og inspirerende, men et annet liv. Det er skjönt i Berlin, men jeg er nok mer skandinav enn jeg vil erkjenne. Jeg liker natur og rutiner. Og jeg elsker å jobbe, derfor er det bra at jeg er i Stockholm av og til. Men det er også bra å bli lokket ut på eventyr.

Nånting måste gå sönder hadde kinopremiere 7. november. Les NATT&DAGs anmeldelse her