Sea Change: – Jeg har ingen problemer med å si at jeg elsker Kylie Minogue

Norske Sea Change slår et slag for guilty pleasures. Selv har hun Tarkovskij på hjernen.

b
a

– Er det fleinsopp?

Ellen W. Sunde, bedre kjent under artistnavnet Sea Change, vipper opp hatten til en sopp med joggeskoen og titter nysgjerrig under. Ekebergparken drukner i sollys. Rundt omkring tripper pensjonister som fjellgeiter opp skråningen.

– Jeg har noen venner som både er glad i både det ene og det andre, sier hun forklarende, etter å ha avkreftet soppens potensielle hallusinogene innhold.

– … men jeg driver ikke med det der.

Sunde retter kjapt på solbrillene, smiler skjevt, og spretter videre oppover berget mellom slanke furustammer, før hun snur seg og fleiper:

– Jeg er penest når jeg svetter.

Melodisk malstrøm
Det har ikke skortet på hverken grandiose referanser eller beskrivelser når ymse musikkanmeldere har gått Sundes harmoniske lo-fi-komposisjoner i sømmene. Hun opptrådte for første gang som Sea Change i 2012, og har siden den gang lansert et knippe solide låter som vitner om at hun er, som man ville skrevet i britiske romaner i sober Jane Austen-stil «on the cusp of something grand». Og med rette.

I dag er det nærmest gitt at en ung, talentfull og ikke minst kvinnelig musiker gjerne blir sammenlignet med andre unge, talentfulle kvinnelige musikere. 26 år gamle Sunde har følgelig blitt assosiert med Vespertine-perioden til Björk (av magasinet Clash, i forbindelse med Sundes’ konsert på festivalen The Great Escape), i tillegg til Purity Rings spektrale uttrykk – videre til Fever Ray, Lykke Li og Robyn.

Det er allikevel noe ganske unikt med Sunde. For selv om hennes musikalske medsøstre er lett å trekke frem som ankerpunkter er det muligens Arthur Russell, Cashmere Cat og James Blake – den evig lakoniske rytteren – som minner undertegnede mest om Sundes lydbilde, selv om hun nok har en anelse mer positiv livsanskuelse sammenlignet med Blakes misantropiske ralling.

Guilty pleasures
Sunde selv er Usher-fan på sin hals.

– Climax! utbryter hun og slår ut med armene på Ekebergrestauranten.

– Jeg vet det er litt guilty pleasure, men altså, er det mulig å synge så fint? Den falsetten hans … , Sunde rister på hodet.

– Herregud.

Den lubne amerikanske turisten på nabobordet ser skeptisk bort på Sunde over et lass med reker, men hun enser ingenting og fortsetter:

– Jeg så faktisk «She’s All That» her om dagen, og der er han jo med.

Ja, som the black best friend-alibiet?

– Ja, han var en slags high school-DJ. Og Freddie Prince Jr. har for øvrig hovedrollen og han giftet seg jo med Buffy (Sarah Michelle Gellar, journ. anm). Så da måtte jeg se litt på Buffy samme kveld også, hehe, sier Sunde, før hun fortsetter i samme åndedrett:

– Jeg synes for øvrig det er helt innafor med guilty pleasures, og vil si at vi nesten har kommet så langt at de ikke er guilty lenger. Jeg har ingen problemer med å si at jeg for eksempel elsker Kylie Minogues «Can’t Get You Out of My Head», sier hun.

Lavmælte greier
Kredibiliteten til Sunde står uansett fjellstøtt. Hun gikk musikklinja på videregående og trakterer flere intrikate instrumenter. Da hun var yngre hadde hun en forkjærlighet for mindre akustiske instrumenter og på den nye låten «Bridges» spiller hun blant annet på en kalimba, et afrikansk tommelpiano, som ifølge Sunde selv «alltid blir fint, nesten uansett». Hun har allikevel valgt å legge miniatyrinstrumentene litt på hylla. Stemmen er nå hennes primære uttrykkskilde og hun gjør flere klare grep på det nye låtmaterialet. Ved å bevisst legge toneleiet lavt oppnår Sunde en nærmest vibrerende hviskende effekt, full av klang og patos.

– Jeg synes det ligger mye intensitet i å holde ting lavmælt, sier hun.

Sunde vokste opp i Flekkefjord og kan avkrefte at hun hadde en spesielt kunstnerisk oppfostring. Hun var riktignok nestleder i Fjellparkfestivalen (Norges lengstlevende musikkfestival, journ.anm.) i et par år, men flyttet etter hvert til Oslo og studerte noen vilkårlige fag. Men musikken var alltid der i bakhodet. I Oslo ble religionshistorie og mulig India-tur forkastet, for plutselig skjønte hun at nå, nå måtte hun få ut fingeren. Nå var det bare å gjøre dette.

– Det tok jo litt tid, for man er jo så redd for å vise frem det man har laget. Men en høst låste jeg meg inn på rommet mitt og bestemte meg, sier hun.

Navnet Sea Change kom naturlig. Sea change betegner en endring i havstrømningene og kan bety så mangt, fra personlig metamorfose til generell endring. Betegnelsen dukket først opp i Shakespeares skuespill The Tempest og har blant annet gitt navnet til en Ernest Hemingway-novelle og Becks sagnomsuste album fra 2002. For Sunde selv handler det egentlig bare om å slippe taket. Hun vil ikke utdype mer enn det.

– Jeg stjeler utrolig mye fra andre artister. YouTube er en god venn. Jeg hører ofte produksjonselementer som jeg liker og forsøker å inkorporere det i min musikk, sier Sunde.

Science fiction og fugler
Tilbake i Ekebergparken poserer Sunde foran en romskipslignende konstruksjon i betong nedsenket i vann. Ringnes’ nye skulpturpark inneholder overraskende mange imponerende verker og det er spesielt James Turrells «Skyspace» som fascinerer.

– Jeg er veldig glad i science fiction. Det er et godt medium for samfunnskritikk: å sette noe til en nær fremtid, fordi det er litt på siden av det vi omgir oss med til daglig. Det blir litt mindre klamt, om du skjønner? sier Sunde.

– «Stalker» av Tarkovskij er en klar favoritt, og denne hadde jo en del referanser til den filmen, sier hun og peker på Turrells betong.

Så får hun øye på en lapp på en trestamme, brukt til en orienteringsløype for Hakkespettene – som tydeligvis er det lokale speiderforbundet. Lappen handler om fuglearter i Ekebergskrenten.

– Jeg fikk et nytt forhold til fugler da jeg bodde i Berlin, sier Sunde ettertenksomt.

– Der var det blant annet en fugl vi bare kalte Satanfuglen. Den satt på vinduskarmen vår og hadde ørnenebb og røde stjerter, som gikk sånn, sier hun og gestikulerer med armene.

– Og jeg husker at jeg tenkte: Du er ond. Du er en ond fugl.

Ellers lærte Sunde mye om svarttrosten i Berlin, den sorte fuglen med helt gult nebb som varsler vårens ankomst.

– Den foretrekker nedfallsfrukt til middag, sier hun tørt.

Loungens redning
Sundes blonde krøller blåser over ansiktet hennes mens hun snakker om sommeren som kommer. Da skal hun, Hilmar Bergendahl Larsen og Jakob Jones (som også spiller i Sea Change) på turné. Og hun fabler om større produksjoner med orkester, trombone og cello.

– Jeg kunne godt tenke meg å komponere selv. Det hadde vært noe det: Å lage soundtrack til en science fiction-film, sier hun.

I bakgrunnen suser en noe diffus Buddha Bar-miks fra Ekebergrestaurantens uteservering.

– I første omgang får vi slå et slag for loungemusikken, sier Sunde.