Når offeret plinger i glasset

TRE MENN har tatt initiativ til å samle skoleklassen til gjenforeningsfest. Det er 20 år siden de gikk ut av grunnskolen, og de gamle klassekameratene hilser, klemmer, skåler og skråler. Litt ut i middagen plinges det i et glass, og en kvinne reiser seg forsiktig. «Grunnen til at vi sees her i dag er at vi var klassekamerater i ni år. Jeg vil gjerne si noen ord om hvordan jeg opplevde de årene.», sier hun. Folk vrir seg litt i stolene, aner kanskje hva som vil komme. «Det handler ikke om å fordele skyld, men om behovet mitt for å si det jeg ikke kunne si da.»

Slik begynner Gjenforeningen, skrevet og regissert av svenske Anna Odell. Kvinnen som står oppreist er henne selv – i rollen som seg selv. Gjennom hele oppveksten ble hun utstøtt og mobbet av klassen.

Egentlig ville Anna holde en slik tale til klassen sin i virkeligheten. Hun visste at det var planlagt en gjenforening, og ville gjøre det til et kunstprosjekt i en eller annen form. Men så, mens hun fortsatt jobbet med talen, så hun bilder fra gjenforeningen på Facebook. Hun var skuffet – ikke fordi hun ikke fikk være med, men fordi kunstprosjektet falt sammen. Hvorfor hadde de ikke turt å invitere henne? Hva var det de var redde for?

Anna Odell 3

KANSKJE VAR grunnen at hun hadde gått fra å være klassens mobbeoffer til å bli Sveriges mest omtalte kunstner. De var kanskje redde for hva mobbeofferet ville gjøre, nå som hun hadde blitt en fryktløs kunstner. I 2009 – da gjenforeningen skulle avholdes – blåste det nemlig hardt rundt Anna Odell. Avgangsprosjektet hennes fra Konstfack i Stockholm, Okänd, Kvinna 2009-349701, var heftig debattert. Hun hadde iscenesatt en psykose på Liljeholmsbron, blitt hentet av politiet og lagt i belter på Sankt Görans psykiatriske hospital. Neste dag, da hun fortalte de ansatte at hun ikke var syk, ble hun møtt med raseri. Hendelsen havnet i media lenge før prosjektet var ferdig. Hun ble politianmeldt og anklaget for å misbruke sykehusets ressurser. Hun fikk til og med dødstrusler.

Det tok lang tid før offentligheten fikk rede på at hendelsen på Liljeholmsbron var en gjenskapelse av en reell psykose som Anna hadde hatt ti år tidligere, og en del av et prosjekt hvor hun ville belyse sider av psykiatrien som det vanligvis ikke snakkes om. Først da stilnet dødstruslene.

Opplever du at folk er mer mottakelige for Gjenforeningen?

– Ja, absolutt. Det handler mye om hvordan verket har nådd media. Når det gjelder Okänd, Kvinna , gikk overlegen [for Sankt Görans hospital, David Eberhard] ut med påstander om at jeg hadde vært voldelig mot ansatte, påstander som senere ble bevist å være løgn. Så prosjektet skapte en reaksjon hos folk – men det var ikke en reaksjon på verket mitt, det var en reaksjon på en opprørt person, overlegen, som fremstilte pasienter og pleiere som ofre for en oppmerksomhetssyk kunstner. Jeg kan tenke meg at om noen, for eksempel noen fra klassen, hadde gått ut i media under prosessen med Gjenforeningen, så hadde kanskje mottakelsen blitt annerledes.

Anna Odell 5

I GJENFORENINGEN og Okänd, Kvinna bruker hun egne erfaringer for å belyse problemer i samfunnet.

– Det oppstår noe interessant når man bruker sin egen erfaring og lar den møte virkeligheten, eventuelt lar den møte en blanding av fiksjon og virkelighet. For øvrig hadde jeg nok aldri kommet på å gjøre Okänd, Kvinna hadde det ikke vært for at jeg møtte en kvinne på samme bro, i samme situasjon som meg, mens jeg gikk på Konstfack. Det var en utrolig sterk opplevelse.

– Jeg syntes også at det ville være en god måte å undersøke samfunnet vårt på. Når man møter en psykiatrisk sykepleier som pasient eller journalist, er svarene de kommer med som regel forhåndsbestemte. Men når de møter en kunstner som tidligere har vært pasient, og agerer som hun gjorde da hun var pasient, setter det ting på spissen. Det komplekse som oppstår i slike situasjoner tvinger frem ting som er tett på virkeligheten.

Anna Odell 2

I MAI KOMMER Gjenforeningen på norske kinoer. Odell spiller altså seg selv i filmen, men klassekameratene er skuespillere.

– I castingprosessen begynte skuespillerne med å fortelle om sin egen opplevelse av skoletiden. Veldig mange av de vi valgte å ha med i filmen hadde samme plass i hierarkiet på grunnskolen som karakterene de spiller. Jeg tror ikke det var tilfeldig.

Å? Bærer man med seg plassen man har på barneskolen hele livet, tror du?

– Det vet jeg ikke. Jeg tror ikke det nødvendigvis må være sånn. En skuespiller som spilte en av de coola killarna har vært veldig mobbet, men i dag oppfattes han som en med, hva skal jeg si, høy stilling. Jeg tror at ens personlighet forandres når man blir mobbet, og derfor er det nok større sjanse for at man vil forandre seg igjen senere i livet. Det er kanskje mer sannsynlig at man forblir i samme rolle når man har hatt en plass i gruppen hele tiden.

Gjenforeningen hadde premiere under filmfestivalen i Venezia, hvor den vant den prestisjetunge prisen for beste debutfilm. I Sverige har filmen blitt hyllet av et unisont kritikerkor og vunnet Guldbagge for beste film og beste manus. Filmen består av to deler, hvor den ene er gjenforeningsfesten og talen. I den andre delen har Anna bestemt seg for å vise gjenforeningsfilmen til klassekameratene sine, noe som skal vise seg å ikke være så lett. Brorparten av dem er for opptatte til å møte henne, eller svarer ikke når hun ringer.

Anna Odell 4

BÅDE I Gjenforeningen og i Okänd, Kvinna tematiseres offerrollen. Med Okänd, Kvinna ville hun ta et oppgjør med offerrollen man får tildelt som psykisk syk. Med Gjenforeningen tar hun et oppgjør med det å være stemplet som mobbeoffer. Det er vanskelige emner. Overtramp – forbrytelser, om du vil – begått i institusjoner som skal ta vare på oss når vi er sårbare. Institusjoner hvor vi ofte befinner oss mot vår vilje («Vi har jo skoleplikt.», påpeker Anna i et annet intervju).

I Gjenforeningen snakker hun om ting vi ikke skal snakke om. «På en måte har jeg jo lyst til å fortelle dem at de har såret meg, men det ville jeg aldri ha gjort. Man gjør jo ikke sånn.», sier hun til en kollega i filmen mens de diskuterer prosjektet. «Men jeg vil finne ut hva som skjer når man gjør det likevel.»

– Hovedinteressen min er å sette fokus på hvor endimensjonale vi ofte er. Jeg påstår ikke at det jeg presenterer er sannheten, men jeg åpner for flere tankeganger. Noe av det som interesserer meg mest er ulike former for dobbeltmoral, fremfor alt når det gjelder mennesker som har en viss stilling, som har makt.

Det er veldig ekkelt at journalister, som burde ha en interesse av å skildre sannheten, unngår å gjøre det.

DET ER VANSKELIG å bli konfrontert med det som vanligvis forties. «Vi var jo bare barn!», forsvarer klassekameratene seg med i Gjenforeningen. I forbindelse med Okänd, Kvinna svarer psykiatrien, kroppsliggjort av overlege Eberhard, med å komme med beskyldninger om at det er Anna som er overgriperen. I den forbindelse fikk hun merke hvor mye makt har å si i media.

– Da nyheten om hva jeg hadde gjort i forbindelse med Okänd, kvinna nådde media, lot man overlegen og mange andre snakke vidt og bredt om det han påsto at jeg hadde gjort. Det var ingen som sa til ham at «nei, du kan ikke snakke om dette, for Anna er ikke her». Men da jeg i etterkant av rettssaken ville uttale meg, si imot det han hadde påstått og skrevet – da fikk jeg ikke lov, fordi det var så hardt å gå ut mot ham når han ikke var der for å forsvare seg. Selv om det var bevist – det fantes håndfast materiale fra rettssaken som beviste at han hadde løyet – så fikk jeg ikke lov til å uttale meg om det.

– Det er veldig ekkelt at journalister, som burde ha en interesse av å skildre sannheten, unngår å gjøre det. At man har såpass mye respekt for autoriteter, selv om de sitter på makt som fortjener å granskes. Til slutt fikk jeg skrive en replikk, men da fikk jeg ikke skrive navnet hans, da måtte jeg bruke «overlegen». Og på det tidspunktet var han ikke engang overlege lenger.

Okänd, kvinna 2009-349701 vises på Atelier Nord ANX i Oslo fra 6. til 15. mai

Gjenforeningen har premiere 9.mai. Les vår anmeldelse her.

X