Kom gnukk, du skjønne milde

Først litt grøt-rundgang: «Realistisk» og «troverdig» er ord som får veldig mange forskjellige betydninger, særlig når noen skriver om film, tv og bøker. Ikke all fiksjon foregår i avisredaksjoner, og få journalister har for eksempel vært innbruddstyver eller hobbitter på langtur (heeeej, Harvest. Har ikke noen bra vits om deg i dag). Noen ting foregår på steder der anmelderen aldri har vært, eller i det minste ikke har vært på en stund. I tenårene, for eksempel. Eller i Oslo.

I de fleste tilfeller trenger ikke anmelderen vite noe særlig. Han eller hun skal bare vurdere om fortellingen tilfredsstiller og bryter forventningene dine på en måte som gjør at du både tror på det du ser og ber om mer. Men noen ganger er det flere som har et forhold til det du skriver om, og da kan det bli vanskeligere, for eksempel om du vurderer realismen i ting som henter handlingen sin fra Norge i 2014.

Dette er det Sunnmørspostens anmelder er blitt (litt) arrestert for: «At en pen og dannet jente (Thea Sofie Loch Næss) fra Oslos vestkant er kjæreste med en somalisk gutt (Samakab Omar) – og også får morens velsignelse for forholdet – virker ganske urealistisk.»

OK, ouch. Natt til 17. har nokså bevisst latt spørsmål om det flerkulturelle forbli litt i bakgrunnen. Det er ikke det at de ikke er der – det er bare andre ting som fortelles. Så anmelderen burde holdt seg til å snakke om øst og vest, som de andre (i overveldende grad positive) anmelderne har gjort.

Noen forhold tror du på, noen tror du ikke på, men forelskelser mellom pene og dannete jenter fra Oslos vestkant og somaliske gutter er et fenomen som blant annet kjennetegnes ved at det eksisterer, så ja, det ser litt møllspist ut, og anmelderen har hatt minst én anmeldelse på trykk tidligere hvor han får noia av spekulativ homse-sex. Man aner et mønster hvor en filmanmelder kanskje stoler litt mer enn det som er tilrådelig på sitt eget rustne kulturbarometer, men altså, Herre Kong Sverre:

AnmelderMente

Det er åpenbart heeelt tullete å gjøre narr av saker basert på folk som er sinte på internett i NATT&DAG, av alle steder. Men hallo, det blir i det minste litt tragikomisk når saker om at internett ble sur på en anmeldelse i seg selv avføder et lite berg av nokså sinna kommentarer. Det skorter ikke på sitater nå, om noen skulle ha lyst til å begynne på en sak om at «internett raser» mot skildringen av flerkulturell romanse i en film de ikke har sett.

Jeg har en guffen fordom om at minst et par av dem som har sittet og skrevet at slike forhold ALDRI skjer i splittede Oslo selv på et eller annet tidspunkt har irritert seg over at «innvandrerguttene drar alle damene». Jeg vet selvsagt ikke, men skitt samma, jeg velger å tro det. Det er ganske irriterende når denne gruppen får så mye som litt rett i sine haranger om PK-Norge. Og spør du meg gjør de kanskje det når kulturredaktøren i Sunnmørsposten blir spurt om anmeldelsen vil bli trukket eller om den vil få noen konsekvenser for anmelderen. Jeg vet ikke egentlig hva som ligger i «konsekvenser» her. Men jeg vet heller ikke hva som egentlig ligger bak den duste setningen i Sunnmørspostens anmeldelse. Begge deler er forholdsvis freske greier å ha på trykk.

Ifølge regissør Eirik Svensson selv, har ikke integrering og flerkultur egentlig vært spørsmål som de har ønsket å si veldig mye bastant om, ambisjonene har ligget annensteds: De har ønsket å lage en film som ungdom vil oppleve som deres: Deres språk, deres følelser. Vel, det tok ikke lenge, heisann alle «kidsa», woria (eller hvordan det enn staves), schpaa film dere har fått dere, ikke bry dere om oss, vi skal bare sitte her og bedrive litt betimelig kritikk.

Meeeen, de gir sikkert ganske langt faen. Heldigvis. Så langt virker det ikke som om en eneste person under fylte tretti har sagt et kvekk om saken. Ungdommen nåtildags er sikkert mer enn opptatt med sine brusende hormoner og kompliserte skolisser og anarkonihilistiske fremmedgjøringsmusikk frem til 17. mai og vel så det.

Så da har resten av oss litt tid til å kose, men ikke mye. Om vi skal få rikelig med til plass alle flaggdebatters mor i anledning grunnlovsjubileet, er det greit med litt fortgang før mai står for døren. Vi trenger:

  • Litt knall bakgrunnsstoff. Kari Kristensen har allerede trukket fram Baz Luhrmanns Romeo+Julie i Maddam-innlegget som ble republisert på Dagbladet.no. Hvem vet hva som skjer om man begynner å spinne rundt all forviklingen i En Midtsommernatts Drøm og slenger inn en dæsj Spring Breakers? Hele greia med å forkludre flerkultur med klassespørsmål og omvendt kan være et bra utgangspunkt for en think piece fra en tenketanktenker som for eksempel liker Kenan Malik.
  • Anmelderen må kanskje skrive noe selv på et eller annet tidspunkt. No ydmykt ræl funker sikkert, det, men det hadde vært spennende å se hva som hadde skjedd om han bare turet frem med tonen han har i filmanmeldelsene sine. Geir Ramnefjell var inne på det i sin Signaler-artikkel i dag: Det er nesten mer kuriøst enn kritikkverdig. Mer kritikkverdig kuriosa i monitor, takk.
  • 1 stk. syrlig kåseri fra nynorskmann som kaaaan mistenkes for å bare ville se verden brenne, om hvordan det vestlandske bondevett alltid har funnet motstand hos femsete, lavpannede østlendinger. Kan godt benytte seg av vendinger som «Drep meg herre konge, berre ikkje med skaut».
  • Nå har pressen gått for langt IGJEN-innlegg av selvoppnevnt mediekritiker («det er stygt å se på når hovedstadsmedier rotter seg sammen med meningseliten, om det skal være så lett å bli kalt inn på offentlighetens teppe kommer ikke vanlige folk til å kjenne seg igjen i det flerkulturelle prosjektet og skam få dere, dette er faktisk ressurser dere kunne brukt på å skrive kritisk om noe annet jeg irriterer meg over som for eksempel»)
  • Har vi gått for langt?-innlegg av noen som jobber i pressen selv. («tjaaah. ikke egentlig.»)
  • Sytete meta-knirkesak i f.eks. NATT&DAG (se over)
X