Dette er Bergens beste lokalarrangører

Bergens beste lokalarrangører 2013. Stem nederst i saken.

b
a

BIFF

BIFF

Traveren Bergen Internasjonale Filmfestival vokser stadig. At festivalen nå er Norges største både i antall filmer og besøkende, har imidlertid ikke gått utover kvaliteten, noe årets program levner liten tvil om. Festivalen har kanskje aldri vært bedre. Det er ellers verdt å merke seg at blant årets vel 53.000 besøkende, var det 20.000 skoleungdommer, et resultat av en festivalledelse som aktivt har gått inn for å dra fremtidens festivalpublikummere fra klasserommene og inn i kinomørkets møte med verden der ute. Det bunnsolide dokumentarfilmprogrammet kunne sikkert båret festivalen alene. Men i tillegg kommer kortfilmer og spillefilmer fra land vi nesten hadde glemt eksisterte. BIFF er gode på møter uten rød løper eller høy stjernefaktor, og konsentrerer seg i stedet om det de er best på: å servere overdådige mengder kvalitetsfilm til helt vanlige folk. Skal vi se … var det ikke noe annet og? Jo, det holdt vi på å glemme, de er også verdens beste nachspiel-arrangører.

METEOR

meteor

Hvis du ikke har hørt om Meteor, bør du vurdere å komme deg ut mer. Annet hvert år arrangeres Meteor parallelt med Oktoberdans i regi av BIT Teatergarasjen. Festivalen har fokus på samtidsteater, men rommer også dans, musikk og poesi samt seminarer og workshops. Festivalen har med god grunn opparbeidet seg internasjonal anerkjennelse og har også lyktes med å eksponere norske utøvere for et internasjonalt publikum. I år sammenfalt festivalen med BITs 30-årsjubileum, og vi benytter anledningen til å minne om at uten dette fyrtårnet av en teaterinstitusjon, hadde byen mistet sitt internasjonale alibi innenfor den alternative danse- og teaterscenen for lengst. BIT samproduserer og presenterer norsk og internasjonal scenekunst på høyt nivå, og med Meteor får vi en ettertrykkelig påminnelse om dette. I år stod som vanlig høydepunktene i kø: Vi kan blant annet nevne Verk produksjoners Stalker, Verdensteaterets Lab og selvsagt Tore Vagn Lid og Transiteaterets Judasevangeliet. Vi bøyer oss i meteorstøvet.

BOREALIS

borealis

Samtidsmusikk er et ord som får mange til å grøsse, står det å lese i en anmeldelse på Borealis’ egne nettsider. Jaja, sånn er livet, men det finnes også forbausende mange der ute som trosser advarslene og finner veien til denne cocktailen av en samtidsfestival. Og Borealis har det med å åpne opp nye verdener for den som virkelig er åpen for å … lytte. Festivalen klarer det vanskelige kunststykket å kombinere upretensiøs med overskridende, og i 2013 tok de like godt for seg vår tids største tabu: Døden. Tema var altså The End, og vi ble lovet apokalyptiske verk inspirert av alderdom, foreldelse og forråtnelse. Det føles nesten befriende. For lite passer vel bedre enn et lydbilde av forråtnelse ispedd et svakt håp om en ny oppstandelse når vi sleper oss lutryggete ut av den nitriste måneden mars. Borealis holdt selvsagt ord og tok sitt publikum med til kapeller, sykehus og avfallsstasjoner; dit vi og det vi omgir oss med går for å dø. Borealis er kjent for sine utradisjonelle valg av venues, men 2013-utgaven tok det hele et skritt videre. Støymesteren Lasse Marhaug tok for eksempel bestillingsverket Søppelmusikk inn på avfallsstasjonen i Rådalen. På Haukeland sykehus kunne et eksklusivt publikum på fire personer om gangen oppleve hvordan lyd høres ut når den absorberes i stedet for å reflekteres i et ekkofritt rom. Deilig klaustrofobisk. Vi trenger festivaler som dette for ikke å gro fast i tilværelsens uutholdelige forutsigbarhet.