Utførelsen er intendert dum og plattfot-aktig – Intervju med kunstner Lucas Blalock

Kunstneren Lucas Blalock bevisstgjør menneskets forhold til en verden mettet av bilder.

Første gangen jeg så arbeidet til den amerikanske kunstneren og fotografen Lucas Blalock, var det utenfor en kunstkontekst: Bildet dukket opp i en tilfeldig tumblr-feed. Ironisk nok er det nettopp dette arbeidet til Blalock gjør tilskueren bevisst på  – hvordan kontekst og manipulasjon forandrer meningen i fotografiene som til enhver tid omringer oss.

Utenfor forventet kontekst ga Blalocks fotografier assosiasjoner til Underskogs Photoshop Actions-forum, men samtidig til ekspresjonistisk maleri.

Siden den gang har vi sett Blalock på coveret av Mousse og i en ny bok fra Mörel. I anledning hans nåværende utstilling på Peder Lund, møtte vi Blalock i Oslo:

Definisjonen av fotografiet endrer seg stadig til et bredere begrep. Opplever du at ditt arbeid beveger seg utenfor fotografiets nåværende definisjon?

– Jeg er litt delt i forhold til dette. På den ene siden har det digitale uttrykket og internett satt press på fotografiet, og gjort at de tidligere, tilsynelatende rigide, rammene føles løsere. Dette er spesielt sant med tanke på en generell forståelse av hvordan bildene manipuleres digitalt og hvor tilgjengelig manipuleringsverktøy som Photoshop er. Dette har endret vår kollektive forståelse av hva et bilde faktisk er.

På en annen side blir jeg stadig overrasket over fotografiets historie og den mengden av tidligere arbeid som har vært oppfattet som utenfor og ofte motstridende i forhold til hva definisjonen av fotografiet er og har vært. På 60-tallet argumenterte Thomas Kuhn i The Structure og Scientific Revolutions for at et paradigmeskifte i vitenskapen skapes når avvikende data fra en gammel modell blir revurdert og sammenfattes til en ny modell. Jeg tror fotografiet gjennomgår en slik prosess nå.

Lucas Blalock       The Contender 2009 Chromogenic print 14 x 11 in.

Du har tidligere uttalt at det har vært en endring i diskusjonen om fotografiet: fra en diskusjon fundert i realisme, altså cinematiske troper, har vi nå en diskurs løsere basert i maleriet. Mange argumenterer for at det moderne fotografiets mangel på cinematisk uttrykk gjør det vanskeligere å forstå fotografiet uten en teoretisk bakgrunn. Hva tenker du om det?

– Jeg tror det er veldig viktig at fotografier gjør mer enn å bekrefte publikums forventninger. Hvis du forventer noe er det ikke nødvendig for deg å se etter noe. Samtidig tror jeg bevegelsen bort fra det cinematiske er midlertidig, og vil endre seg.

Fotografiet er mer interessant som uferdig og begrenset.

paradigmeskifte-i-revers
Foto: Kristine Jacobsen

Arbeidet ditt sammenfatter det ‘reelle’ og det ‘abstrakte’. Har fotografiet passert det ‘reelle’ i sin nåværende form? 

– Det er fristende å plassere dette i en annen ramme: at balansen mellom det tekniske språket og hva du faktisk ser alltid har vært en betydelig del av måten vi konsumerer bilder på. I tidlig portrettfotografering er realismen filtrert gjennom den lange eksponeringen; i Robert Franks bilder ser vi gjennom kornstrukturen, i Cindy Shermans fotogafier ser vi det gjennom iscenesettelsen.

Ordspill og metaforer er vår måte å spille på språklige svakheter, og jeg opplever at fotografiet gjør det samme.

I mitt arbeid ser man det igjennom datamaskinen og samtidig gjennom kameraet. Godard snakket om at alle filmer er dokumentarer fordi de alltid reproduserer hva som skjer foran kameraet. I mitt arbeid har jeg vært interessert i å utvide denne dokumentarlogikken, til behandlingsrommet som er tilgjengelig i datamaskinen.

 

Jeg er derimot uinteressert i et fotografi som er konstruert uten mekanisme, altså sannhet, som er det ultimate fotografiet etter den cinematiske modellen. Dette er et rent språk som ikke er spesielt spennende for meg. Fotografiet er mer interessant som uferdig og begrenset. Ordspill og metaforer er vår måte å spille på språklige svakheter, og jeg opplever at fotografiet gjør det samme.

Enkelte jeg har diskuterte arbeidet ditt med har brukt ord som ‘manipulert’, men slik jeg ser det gjør du det motsatte; du styrer seerens oppmerksomhet mot deres egen forutfattede mening om fotografiet som noe ‘ekte’. Er du fotografiets Bertholt Brecht?

– Hehe. Du ser det på riktig måte. Ideen om det ‘ekte’ og ‘manipulerte’ oppleves utdatert for meg – ‘ekte’ er en spesielt uheldig terminologi for det normative i fotografiet. Det var veldig viktig for det store rasjonaliserende, objektifiserende prosjektet under modernismen, men jeg tror alle sannheter assosiert med denne modellen har blitt omformet og revurdert nå.

ART_Lucas-Blalock_untitled-desk-prism

Både prosessen og objektene i bildene dine virker satiriske. Er det en satire av fotografiet som medium (det usymbolske stillebenet), eller av objektene som er masseproduserte og ‘feil’ i en slik sammenheng?

– Det er et element av satire i arbeidet mitt. De siste arbeidene mine hvor objektene i stillebenet har blitt klonet ut kan helt klart bli sett på som satire. Ofte tror jeg satiren kommer i andre rekke, etter fremmedhet, humor og empati.

Satiren kommer i andre rekke, etter fremmedhet, humor og empati.

Noen mener at det digitale fotografiet har gjort mediet forutsigbart, at tilfeldighetene i det analoge fotografiet var tildels hva som gjorde det interessant. Du har en prosess hvor analoge bilder blir overført til digital manipulering. Er dette for å holde på det tilfeldige i uttrykket? 

– Det fantes en tid der jeg var veldig interessert i utvekslingen mellom disse to teknologiene, men ikke så mye nå lenger.

LucasBlalock1

Hva interesserer deg nå?

– Jeg er fortsatt interessert i å videreføre problematikken som har informert fotografiets historie; først og fremst prøver-å-ta-bilde-av-noe-problematikken, men dette har nok ikke et teknologisk fundament. Det sagt, er det helt klart noe annerledes ved ddet å jobbe i mørket, å ikke se bildene før dager senere. For meg har dette vært viktig: Prosessen med å scanne negativet, fargekorrigere og oversette det analoge bildet til det digitale.

Hvor vanskelig er det å få dårlig photoshopping til å se bra ut?

– Det er helt klart mange måter det kan se dårlig, banalt og dødt ut. Jeg lager maange bilder som ikke fungerer. Det er som å ta bilder; veldig enkelt, og samtidig overraskende vanskelig.

Utførelsen er intendert dum og plattfot-aktig.

Kan det være risikabelt for en kunstner å jobbe direkte mot en teori? Kan da kunstneren ende opp som en “illustratør av teori”? Hva gjør du for å unngå dette?

– Det kan det absolutt, men jeg er usikker på om jeg jobber så direkte teoretisk. Spesielt med Brecht er det en innarbeidelse av ideer fra teateret satt opp mot spørsmål jeg hadde til fotografiet, og Brecht er egentlig bare en av flere inspirasjonskilder i arbeidet mitt. Jeg var mer illustrativ i 20-årene, men fotografiene mine i dag kommer fra et helt annet sted. Du kan kanskje forklare dem gjennom ideer, men utførelsen er intendert dum og plattfot-aktig.

Screen Shot 2013-12-04 at 11.23.33 AM

Kan du reflektere litt rundt begrepet post-internet?

– For meg handler Post-Internet om utveksling, verdi og sirkulasjon. Dette er ikke direkte relevant for mitt arbeid. Jeg er derimot interessert i disse problemstillingene fra et bredere persektiv. Internett har endret hvordan vi ser på bilder på så mange måter at jeg føler vi kunne prate i ukesvis om det. En av de viktigste tingene som påvirket min egen utviklig på midten av 2000-tallet var at jeg begynte å se endeløse mengder av arbeid fra min egen generasjon.

Til da, spesielt da jeg bodde utenfor en storby, kunne du bare se arbeid vennene dine gjorde, eller samlede verker i en bok eller på et museum – det var alt. Du kunne lese magasiner, men det var sjelden du fikk ekspansive innblikk i hva din generasjon holdt på med. Plutselig hadde alle nettsider, og det kom blogger som I Heart Photograph som gjorde at disse arbeidene ble lett tilgjengelige. Du kunne se hva kunstnere gjorde overalt og rundt denne tiden endret diskursen seg. Du fikk følelsen av at det var mange der ute som arbeidet med ganske like problemstillinger som seg selv.

08_050-portfolio_lucas-blalock_pagina_4_TopCarousselLandscape

Kan du utdype? Hvordan påvirket denne endringen ditt arbeid?

– Den teknologiske endringen, både i produksjon og distribusjon, satte nye spørsmål på agendaen. Hvordan dette ville påvirke fotografiet. Fotografiets indeksikalske mandat begynte å miste sin struktur og mening i en verden totalt overmettet av bilder. Som sagt, man kunne se mange kunstnerne jobbe med akkurat dette på nettet. Charlotte Cottons prosjekt Words Without Pictures var et vannskille. Denne endringen påvirket arbeidet mitt dypt, uten at jeg kan si nøyaktig på hvilken måte. Det var en periode med intens aktivitet. Jeg husker følelsen av et nytt rom man plutselig var fri til å bevege seg i.

Lucas Blalock, Assisted Camera, galleri Peder Lund, frem til 12. januar 

X