Finding Muzyamba – Å finne seg sjæl

Alle må som kjent begynne et sted, men med dagens mulighet til å nå verden via et tasteklikk, er det fristende for utålmodige unge artister å legge ut de første, musikalske fotstegene som “i gamle dager” kanskje hadde havnet i øvingslokalets demobunke.

b
a

Etter å så vidt ha dyppet tærne i det norske hiphop-havet som rapperen Joey, returnerte Finding Muzyamba på overraskende måte i sommer – med et langt mer modent sound enn hans 20 unge år skulle tilsi.

Alle må som kjent begynne et sted, men med dagens mulighet til å nå verden via et tasteklikk, er det fristende for utålmodige unge artister å legge ut de første, musikalske fotstegene som “i gamle dager” kanskje hadde havnet i øvingslokalets demobunke.

Første gang vi hørte noe fra Joseph Muzyamba Hougsnæs, var det via hans cover av Wale-låta “World Tour” i 2011 – da som rapperen Joey. En 18-åring fra Ås, åpenbart påvirket av det mer kommersielle hiphop-markedet i USA, men likevel med et lovende talent som bare to år senere skulle “gjennoppstå” som en langt mer eksperimentell og særegen artist. Denne gangen under det passende navnet Finding Muzyamba.

Jeg syntes ikke det var noen grunn til å holde igjen når jeg selv følte jeg var mer “dope” enn de fleste.

På sommerens mixtape-utgivelse The Experience hadde Jopseh nemlig utvilsomt funnet seg selv, og leverte en serie overbevisende låter – inkludert “Cauchemars” som nå helt på tampen av oktober fikk ny gnist via sin flotte Marius Iversen-regisserte musikkvideo.

Kan du huske hva slags tanker du hadde rundt det å være en rapper på den tiden da du fortsatt bare kalte deg Joey?

På den tiden var jeg definitivt i en fase hvor jeg kun ønsket å prøve ut litt forskjellig for å finne ut hva som funket og ikke. Sulten som jeg var da, og fortsatt forsåvidt er, ville jeg få ut musikk så fort som mulig. Når jeg ser tilbake på det i dag, er det klart det er mye jeg føler kunne vært gjort annerledes. På en annen side var det et slags springbrett som åpnet noen dører. Jeg vil si jeg hadde et mer naivt forhold til hele “rapper”-greia på den tiden. Etter et par år har jeg tilegnet meg mer erfaring og funnet mer ut av retningen jeg ønsker å gå med musikk generelt. Andre 3000 har alltid vært en av mine favoritter, og å mestre det å synge og rappe har alltid vært noe jeg har hatt lyst til å få til.

Noe av det kjipeste jeg kan tenke meg er å bli låst inne i rapper-båsen.

Samtidig med skiftet til artistnavnet Finding Muzyamba tidligere i år, forandret du også det musikalske uttrykket ditt betraktelig. Hva slags erfaringer førte deg over i denne nye typen musikk?

Jeg tror det var lysten til å utfordre meg selv som artist. Jeg har vokst opp med en ganske mangfoldig musikalsk bakgrunn. Stefaren min introduserte meg for blant annet Deep Purple, Led Zeppelin og The Beatles, mens mamma spilte mye gospel, soul, reggae og annen generell afrikansk musikk. Noe av det kjipeste jeg kan tenke meg er å bli låst inne i “rapper-båsen”, fordi jeg føler at jeg har et bredere spekter å velge fra enn en del andre som holder på med det samme som meg. Forhåpentligvis vises det i musikken.

I motsetning til veldig mange norske rappere, har du gått motsatt vei – altså fra et kommerst sound til låter som er mindre tilgjengelige. Hva er ditt forhold til “hits”?

Dessverre er hiphop en av de mest fordømmende sjangrene. For meg vil motivet alltid være å lage bra musikk, noe som dog bare kan defineres individuelt. Når jeg lager musikk, prøver jeg å ikke tenke sjanger, men mer “bra musikk”. Jeg føler det kun er med på å begrense det musikalske. Mye av det som spilles på radioen er “bra musikk” i min bok, men det kan det fort bli monotont med de samme “oppskriftene” som brukes gang på gang. Jeg føler for eksempel at “Cauchemars” er like mye “hit” som mye av det som spilles på radioen om dagen. Det ligger vel kanskje mer hos folket. Substansen i det som spilles mest på radioen er på en måte et resultat av hva folk vil ha.

Andre del av “Cauchemars”, som du altså nylig slapp video til, er veldig Kid Cudi-påvirket. Har det vært deilig å leke med forskjellige sounds slik han ofte gjør, og ikke være like bundet av det mange forbinder med rapsjangeren?

No doubt. Jeg er dessuten stor fan av Cudi, spesielt med tanke på retningen han har gått med hiphop-sjangeren i likhet med Kanye West. Nå om dagen liker jeg for eksempel å eksperimentere med forskjellige typer synth-pop og electronica. Det blir kanskje mest riktig å kalle det jeg holder på med en alternativ form for hiphop, selv om jeg hater å putte et stempel det.

 

 

Musikkvideoene du har sluppet fra The Experience-tapen er også ganske annerledes i hiphop-sammenheng. Er du selv aktiv når det kommer til hvordan det visuelle uttrykket ditt skal være?

Absolutt. Jeg er også selektiv når det kommer til å velge hvem som gjør videoene. Det er viktig at regissøren klarer å skape følelsen i musikken billedlig, noe jeg føler har blitt gjort på de to videoene du refererer til (“Cauchemars” og “The Fade” – journ.anm). Jeg har alltid en finger med i spillet for å få frem mitt artistiske uttrykk best mulig.

Hva synes du selv er den viktigste forandringen du har gjort underveis i disse snart tre årene?

Generelt bare det å bli bevisst på retningen jeg vil gå med musikken. Jeg føler fortsatt jeg har en lang vei å gå som artist, men at jeg har kommet et godt stykke siden “World Tour”-coveren. Melodier har alltid vært min sterkeste side, noe jeg synes kommer tydeligere frem i soundet og musikken jeg lager nå.

Ser du fortsatt på deg selv som en hiphop-artist?

På grunn av alle begrensinger og generelt alt det som kommer med å være en hiphop-artist i dag, så frister det faktisk å svare nei. Jeg begynte å rappe bare for et par år siden, og før det var jeg i ferd med å starte et band jeg skulle være vokalist i. Da var jeg rundt 15-16. Vi kom ikke lenger enn at vi covret et par Led Zeppelin-låter. Folk begynte å bli useriøse med bandøving, så jeg fant ut at jeg ikke fikk noe særlig ut av det. Jeg begynte til slutt å jobbe med musikk på egenhånd, og det var da jeg fant ut at rapping var noe jeg kunne prøve ut.

Angrer du noen ganger på at du ga ut Joey-tingene?

Angre blir nok et litt sterkt ord i den sammenhengen, men jeg har tenkt en del på det i etterkant. Hvordan det eventuelt hadde vært om jeg ikke begynte å gi ut musikk før nå. Da hadde folk bare blitt introdusert til Finding Muzyamba-soundet, og ikke Joey. Jeg visste at det var en del som trengtes å jobbes med. Men slik jeg ser det, viser det kun hvor sulten jeg var, og jeg syntes ikke det var noen grunn til å holde igjen når jeg selv følte jeg var mer “dope” enn de fleste..

Finding Muzyamba-mixtapen The Experience kan streames via Grooveshark.com.

Foto: Magne Risnes