Ingen kjede skadd

b
a

Kveler de store kjedene byens små og uavhengige butikker og restauranter, eller sørger de tvert imot for en sårt tiltrengt livline? Derom strides de lærde. Den grønne løperen kan uansett rulles ut: Starbucks kommer til byen!

KJEDEKOLLISJON. På vei over Høyden, det regner, vannet renner i strie strømmer langs fortauskantene. Han søker ly under taket ved SV-fakultetet, venter. Etter noen minutter avtar de kraftige regnskyllene og antar formen av duskregn, ørsmå dråper som faller sakte, han går ut på gaten igjen. Når han kommer til Nygårdsgaten tar han til venstre ved 7-Eleven, de selger tre boller for ti kroner, han går opp langs Vestre Torggate, står i krysset, ser seg om. I et sykkelstativ står fastlåste nye sykler og sykkelkadavre uten sete og hjul (de har blitt plyndret og etterlatt og lider samme sørgelige skjebne som så mange andre sykler i denne byen) viklet inn i hverandre. Han kikker nedover bakken foran seg: en 7-Eleven og en Deli deLuca ligger vegg i vegg; utenfor står en taxisjåfør og spiser noe med plastgaffel ut fra et pappbeger, nudler, pasta, hva det nå kan være. Han fortsetter heller til venstre, inn Vaskerelven. Ved Café Opera ligger 7-Eleven; over gaten Deli de Luca.

Utenfor står en taxisjåfør og spiser noe med plastgaffel.

Dette er byen vår.

Eirin Eikefjord, kommentator i Bergens Tidende (BT), tok bladet fra munnen i avisen 15. september i år og uttrykte ettertrykkelig det som så mange av oss hadde gått og tenkt på en stund. Riktignok ladde hun kanonen og skjøt rundt seg i langt mer enn én retning, men når sentrale byrom invaderes av nok en multinasjonal kjede, får vi være overbærende: Da er det tross alt refleksartet å bli skuddglad. Allerede deler hurtigmatkioskene Deli de Luca og 7-Eleven annethvert gatehjørne i sentrum mellom seg, og slik hunder pisser oppetter trærne i sine respektive områder, markerer vårt årtusens svar på pølsekiosker revir i form av neonskilt, overdimensjonerte reklameplakater som viser tilbud du ikke kan motstå og gjennomklistrede vindusfasader ornamentert med kjedens logo.

Er dette byen vår?

BYENS BAZAR. Og nå får de forsterkninger i ånden, vil mange mene, når den amerikanske kaffegiganten Starbucks ankommer byen. Kaffekjeden åpner like godt to filialer samtidig: Den ene i Vestre Torggate, flankert av den brune sportsbaren Fotballpuben, bakerikafeen Godt Brød, sushirestauranten Sumo og den folkelige pastarestauranten Pastasentralen; den andre i enda mer delikate omgivelser, i det historiske bygget som opprinnelig bar navnet Byens Bazar: Kjøttbasaren, den nyromanske praktbygningen i hjertet – eller: indrefileten – av byen, mellom Fisketorget og Bryggen. Kjøttbasaren, der du kan kjøpe fersk fisk i kjøledisken, spise viltmiddag på en av restaurantene, eller handle lokal ost, kjøttmat og grønnsaker. Eller: besøke den landsdekkende restaurantkjeden Egon for hamburger og pizza.

Eikefjord skriver: «Det passer jo byens schizofrene, estetiske profil perfekt å ha to grønne kaffemonstre midt i hjertet. Det står i slående stil til kioskopphopningen på Holbergsallmenningen, tivoliet på Fisketorget, matforurensningen av Frescohallen, plaststolene langs Torget og den arkitektoniske utglidningen på Zachen.»

Vi sitter med en kopp kaffe og leser avisen noen dager senere, og blar opp på  avisens debattseksjon. Huseieren for bygården som skal huse det amerikanske kaffeutsalget vil ikke gå med på slik kritikk. Han mener likevel at de to tross åpenbare uenigheter egentlig ikke har så forskjellig syn på god byutvikling, og avslutter innlegget sitt med å invitere BT-kommentatoren på kaffe. Og ikke noe hvilket som helst samlebåndsskvip: «Vi kan jo ta en kaffe? Skikkelig kaffe. Jeg spanderer.»

Det passer jo byens schizofrene, estetiske profil perfekt å ha to grønne kaffemonstre midt i hjertet.

TEQUILA/TAKE-AWAY. Bergens Tidendes kommentator lar minnene gå tilbake til den gang Deli de Luca fordrev «hakket mer sjarmerende Kafé Jonsvoll» på Engen, like ved teateret. Kafeen hadde vært oppkalt etter en gammel strilekafé med samme navn som opprinnelig lå i andre etasje av hjørnebygningen, der ølbaren Henrik øl- og vinstove ligger i dag. Den måtte til slutt legge ned en sommerdag i 2007. På Café Jonsvoll drakk vi tequila med appelsin og kanel, og da vi bommet på barkrakken da vi skulle sette oss på plass igjen, ble vi bedt høflig, men bestemt, om å forlate lokalet. Vi var forståelsesfulle, slik bartenderen også overraskende nok var. Nå kan man kjøpe pølser og pappkruskaffe i de samme lokalene, hos «verdensmatentusiastene» Deli de Luca.

Henrik holder imidlertid fortsatt til i andre etasje, og driver for full maskin. Innehaver Johnny Ve («men jeg var jo sikker på at eieren het Henrik!», sier noen; de gjentagende Henrik Ibsen-motivene på veggene i gangen – og den abstraherte Ibsen-statuen i parken utenfor, kanskje, der dikteren er portrettert gjenkneppet, uten armer, lik en forvokst pingvin – forklarer snarere bakgrunnen for skjenkestedets navnevalg) eier det hvite hjørnehuset på Engen. Han trengte et sted å jobbe under studietiden, og overtok lokalene i 1993. Ve drev også Café Jonsvoll. Med dels overlappende ståsted kaster han seg i likhet med Starbucks-huseieren på BT-debatten, og mener det er merkelig av avisens kommentator å legge skylden for hvilke butikker som finnes (og ikke finnes) i sentrum på huseierne:

«Som eigar og drivar av Café Jonsvoll, vart eg skuffa over den manglande betalingsviljen kundane synte, når dei i det daglege bestemte kor dei ville leggja igjen pengane sine», skrev han i tilsvaret. Dedikerte stamkunder til tross: Uten å betale husleie og uten selv å ta ut lønn, gikk kafeen likevel 20.000-40.000 kroner i minus per måned. Og etter at gravearbeid i gaten gjorde strøket til et anleggsområde over lang tid, meldte de nye tidene seg: «Deli de Luca kom med eit utmerkt tilbod, som eg takka ja til. Dei klarer seg bra, sidan dei har kundar som betalar for seg. Og bergensarane får ein Deli De Luca slik dei ønskjer og betalar for.»

Man høster det man sår.

SOLKREM OG IS. Vi setter oss ved bardisken på Henrik, bestiller en av 54 tilgjengelige duggfriske øl på tappekran. «Floral», sier bartenderen, det er snakk om en «urban IPA» (hva enn dette urbane skal bety) fra det walisiske mikrobryggeriet Tiny Rebel, og vi bestiller et lite glass. Ett av målene da Ve startet opp Henrik var å «laga ei skjenkestove utan støy og rølp», noe som må sies å ha fungert overmåte godt: «Skjenkestoven» («Pub», oversetter Henriks hjemmesider det nynorske godordet til, hjelpsomt nok, slik at vi vet hva vi har å hanskes med) med utsikt mot Den Nationale Scene og parken utenfor har ikke musikk. Og ikke bråk. Når vi går herfor et glass eller tre før vi skal på Stadion, får vi beskjed om å gjemme bort det røde skjerfet.

– E det øl alt det her? spør en forundret gjest, han har hodet bøyd bakover ogkikker med åpen munn opp på tavlen med ølkartet. Black IPA, imperial stout, single hop IPA, red ale, wit … det er unektelig mye å velge i.

Egon sørger for at folk bruker Kjøttbasaren.

En onsdag ettermiddag, dagslyset strømmer inn vinduene, rolige samtaler over bordene. Idet klokken passerer fem kommer flere grupper inn i lokalet, kan hende er det kolleger som skal ta seg en øl etter jobb. Etter noen minutters betenkningstid bestemmer han seg:

– Eg har lyst på et helt vanlig glass med helt vanlig Hansa, sier han resignert til slutt.

GOD OPPDRAGELSE. I tillegg til de åpenbare drop-in-gjestene som stikker hodet nysgjerrig innom, har Henrik et veloppdratt klientell med sans for god øl. Og eieren? Han er å finne bak baren annenhver uke. Dette er ikke uken:

– Han er på ferie.

Vi sender ham en e-post i stedet, en lang e-post, og spør om han kan tenke seg å la seg intervjue. Vi nevner byutvikling og Starbucks og BT, og får svar ikke lenge etterpå:

–Er vekkreist på ferie, fekk forøvrig sagt det eg ynskja i lesarbrevet mitt.

Ny e-post, vi forsøker å overbevise ham, «men», skriver vi, «hva hvis», «jeg ville nå bare», og det fungerer heldigvis: Vi får aksept, og sender deretter en mail full av lange, kronglete spørsmål med innskutte betraktninger og funderinger rundt hvilken by vi ønsker oss, hvilken by vi faktisk har, og spriket mellom disse størrelsene. Svaret tikker inn like etterpå.

– Eg sitter med smarttelefon på bondelandet utafor Palma. Fingrane fulle avsolkrem og is. Blir for mykje knot å få ut tilfredsstillande svar utan tastatur.

KJEDEREAKSJON. Vi ringer heller til OBOS, det oslobaserte eiendomsselskapet som eier ærverdige Kjøttbasaren, og som har gitt grønt lys til kaffekjeden Starbucks bak sine tykke steinvegger. Sentralbordmedarbeideren setter oss over til Dag Jarle Aksnes, styreleder i Kjøttbasaren, han svarer kort, kontant, myndig – en styreleder verdig.

– Aksnes.

Etter den siste tidens rabalder i media synes det kanskje best å gå litt rundt grøten innledningsvis, for siden å sirkle samtaletemaet inn på det vi egentlig skal snakke om, nemlig Starbucks. Kan hende faller det seg dessuten naturlig å streife innom temaet etterhvert.

– Hvor lenge har dere eid Kjøttbasaren?

– OBOS kjøpte bygningen i 2000. Bygningen hadde vært helt forfalt –det var en skam! – så de forrige eierne hadde kjøpt bygget av kommunen med lovnad om å ruste det opp. Vi har egentlig bare fortsatt det arbeidet sier styrelederen, vel vitende om at Bergensavisens lesere ikke ville kåret bygningen til Bergens flotteste fasade i 2011 dersom de ikke hadde vært sitt ansvar bevisst som eiere.

­– Kjøttbasaren er jo et historisk bygg med en spesiell beliggenhet. Legger dette føringer for hvilke leietakere deretar inn i bygget?

– Kjøttbasaren skulle opprinnelig være et utstillingsvindu for vestlandsbonden, og det har vært vår drivkraft. Bondens Marked har for eksempel holdt til her tidligere. Hele tiden har vi vært opptatt av å tilby lokale kvalitetsprodukter, og å ta vare på leietakerne: De som har livets rett, de skal vi legge til rette for. Den viktigste leietakeren vår er Rivelsrud, som er byens beste på fetevarer. De er i så måte vårt utstillingsvindu – de har vært her i 100 år, og vi håper det blir 100 til!

Det kan man kanskje gjøre på Voss, jeg vet ikke, men ikke i Bergen.

En etasje fylt med kvalitetsprodukter til tross: Det er likevel ikke kø utenfor Kjøttbasaren en mandag morgen klokken ti, når resten av byens maskineri tikker og går.

– Kortreist mat er det vi brenner for som nummer én, men bergenserne løper jo ikke ned på Rivelsrud hver dag for dét. Folk sier de vil ha kortreist og lokal mat, men det er ikke det de handler. De går ut på lørdagen og handler, mens mandag, tirsdag og onsdag er byen roligere, da er det mer et museum, sier Aksnes, som ikke lar seg slå til ro av tingenes nåværende tilstand. Kanskje er han en av disse som aldri blir fornøyd, med ukuelig drivkraft:

– Det må aule med folk på Kjøttbasaren! Det kan ikke stå tomt store deler av dagen. Det må være fullt av mennesker fra klokken syv om morgenen til ett på natten. Og da er spørsmålet hva vi kan gjøre for å få mer aktivitet i huset.

FISKEKAKESYNDROMET. Som man reder, ligger man. Da fiskekakebedriften Madam Bergen måtte stenge dørene for noen år siden var det også ramaskrik i byens aviser, ikke ulikt reaksjonen som oppsto da det ble kjent at Starbucks er på vei. Den gang syntes derimot ståheien å komme fra et langt bredere lag av folket. De ble irettesatt av aviskommentatorer med innsikt i byens enkle, men nådeløse mekanismer: Det hjelper ikke at du liker å ha en fiskekakebutikk på hjørnet. Hvis ikke du også handler der med jevne mellomrom, har du ikke rett til å klage når den forsvinner – da har du snarere vært passiv tilskuer til dens undergang. Bank, spikeren i kisten. (Siste nytt i den bergenske fiskekakesagaen er likevel at tradisjonsrike Søstrene Hagelin, som opprinnelig også ble omfattet av konkursen nevnt over, men som ble reddet av eksterne krefter, har startet opp et fiskeutsalg over gaten fra en McDonalds-restaurant. For å gi hamburgerkjeden konkurranse om nattmatkundene. Så ser det ut til at fiskekakene var liv laga likevel.)

– Fetevare, viltrestaurant, fiskedisk … men også den landsdekkende restaurantkjeden Egon og nå Starbucks. Jeg skal være ærlig: Det er vanskelig å forstå akkurat hvilken profil Kjøttbasaren er ute etter.

– I begynnelsen gikk vi kun etter det som skulle være spesielt. Og det er vanskelig å få til. Det kom ikke noe særlig folk på de to restaurantene i kjelleren, Baltazar og Von der Lippe, heller. Så når Egon kom på banen, kjente vi lenge etter på det: Er det rett eller galt å ta dem inn i bygget? En av grunnene til at vi sa ja, var at de ville trekke flere folk. Egon fyllerKjøttbasaren med folk, og her er det stinn brakke med familier med barnevogner og studenter og alle mulige folk. Egon sørger for at folk bruker Kjøttbasaren.

– Bruker Kjøttbasaren, sier du. Du vet nok svaret langt bedre enn meg, men selv stiller jeg meg sterkt tvilende til synergieffekten mellom Egon og resten av huset. Er det mange typiske Egon-kunder som etter restaurantbesøket går opp i andre etasje og fyller handleposen med delikatesser?

– Du har rett: Synergieffekten mellom første og annen etasje kan diskuteres. Men nå, når Starbucks får overta en liten del helt ytterst i inngangen, da tror jeg vi kan snakkeom synergieffekt. Resten av etasjen vil være som før: fiskebutikk, byens beste fetevarebutikk, utsøkte råvarer, en restaurant med fantastisk mat. Men vi må ha trekkplastre for å få folk inn i huset. Man må blande kundene, vi må ikke tro at folk er så kategoriske at de bare kjøper lokalt hele uken: Vi er moderne mennesker. Starbucks er dessuten flink til å gå inn i historiske bygninger. Vi har enormt stor respekt for Kjøttbasaren som bygg, og her må vi ha inn leietakere som har like stor respekt, og som tilpasser sin virksomhet etter våre premisser.

TREKKPLASTER. For noen år siden satt vi i andre etasje av Kjøttbasaren, med utsikt til Vågen. Mørkt, vinter, Vågen lå badet under gatelykter og lyset fra byen. Vi spiste en real lutefiskmiddag med fullt tilbehør («det er jo tilbehøret som gjør retten», sier de rutinerte, de som snarere enn å elske smaken av lutefisk elsker tradisjonen, de som innerst inne synes at fisk med gelékonstistens ikke er noe særlig tiltalende uten bacon og saus og ertestuing og nok øl og akevitt og en gjeng med folk man liker).

I det samme lokalet, som pleide å tilby utsøkte fiske- og viltretter, kan man fremover i stedet bestille dobbel soya latte i pappbeger. Starbucks? I Kjøttbasaren? Samlebåndskaffe fra USA i tradisjonstunge bergenslokaler? Det skurrer, og det bryter med bildet vi har av Kjøttbasaren. Lokalmatentusiasten Aksnes, på sin side, fryder seg ved tanken.

– Jeg skjønner hva du mener, men jeg sier jippi. Jeg er tvert imot veldig begeistret for at Starbucks kommer. Vi må av og til stikke fingeren i jorden, og sørge for de som selger sine lokale produkter overlever. Kombinasjonen av kortreiste varer og Starbucks vil fungere, og det vil trekke folk. Husk: Vi skal bygge en by også. Og når det gjelder Bergen sentrum så er vi interessert at folk faktisk skal bruke byen. Da må vi tilby ting som folk bruker, som folk vil ha. Det hjelper ikke bare å mase i festtaler. Den dimensjonen føler jeg mangler litt i debatten. Vi klager så mye i Bergen, men faktum er at Starbucks er en kjede som trekker mye folk der de etablerer seg. Vi kan jo risikere at de starter opp på Flyplassen eller på Lagunen, og så sitter vi her i sentrum og sturer i stedet. Starbucks vil dessuten trekke nye mennesker, en ny generasjon, demellom 18 og 25. Så kjøper de seg en kaffe, og kanskje de spaserer gjennom Rivelsrud og kikker på utvalget deres, drømmer styreleder Aksnes bak kontorpulten.

Er det altså dette som skal til? Må vi ha inn de store ukarismatiske kjedene for at det skal dryppe på de mindre, uavhengige og lokalt forankrede bedriftene? En Deli De Luca for hver Henrik; en Egon for hver tradisjonsrike fetevarebutikk;en Starbucks for hver uavhengige restaurant med femretters menyer komponert avlokal sjømat? Kanskje.

– Denne diskusjonen har vi vært med på i tjue år. Og hele tiden har jeg vært opptatt av at Bergen må ha et lokalt særpreg. Et fisketorg av høy klasse, en kjøttbasar … vi må være veldig gode på dette. Men vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig! Vi må kombinere de beste av de store kjedene med de som vi mener er det beste av det vi kan tilby lokalt. Du må gjøre begge deler. Enten eller, det kan man kanskje gjøre på Voss, jeg vet ikke, men ikke i Bergen.

«LIKE KJÆRT SOM BLOMSTER». Hjemmesidene til Café Jonsvoll ligger fortsatt der ute på nettet, som et veiskilt til et sted som ikke lenger eksisterer. Fem stemningsbilder: bord og stoler på fortauet en solskinnsdag; en mann sitter på en barkrakk, lent over bardisken; lokalet lyst, hvitt, lett. Og en liten tekst, som minneord å regne, nærmest. Nekrologen over Café Jonsvoll bærer formaningens preg:

«Til Dykk som saknar oss. Har Dykk funne ein ny stad Dykk likar, ver hyppig gjest og syt for å legga att nok midlar der til at den kan fortsetta å dekka løner, varer og andre kostnader.»

Deli de Luca eller Café Jonsvoll? Du bestemmer.