Det siste toget hjem

b
a

Paul Theroux måtte til helvete for å gi opp å skrive reisebøker.

Paul Theroux debuterte som reisebokforfatter allerede i 1975 med den misantropiske reiseklassikeren The Great Railway Bazaar. Siden den gang har amerikaneren utgitt fjorten reisebøker og inntatt posisjonen som verdens ledende stemme for late sofareisende. Han har tatt med leserne sine verden rundt på tog, med kajakk fra øy til øy i det kannibalske stillehavet, over land på tvers av afrika og amerika, samt – foruten Norge – alle tenkelige land i mellom.

Paul Theroux (72). Amerikansk forfatter. Debuterte med romanenWaldoi 1967. Skrevet 14 reisebøker i tillegg til en rekke romaner.

Theroux tror på det motsatte av reisemagasiner som selger cupcake-livsstil og bryllupsreise-fantasier. Hans forfatterskap bærer preg av et misantropisk forhold til livet, og en ærlig, ofte negativ vinkling på stedene han drar. Da han reiste over land fra Kairo til Cape Town for boken Dark Star Safari hvor han blant annet ble beskutt av landeveisrøvere i nordre Kenya, økte hans misnøye ofte til hat for det grønne kontinentet, og hva det har blitt til. I sin nye bok Last Train to Zona Verde er Theroux allikevel positiv til sin retur til Afrika, og prøver i starten av boken å definere grunnen til å reise igjennom Goethe: “Grunnen til å foreta denne fantastiske reisen er ikke for å lure meg selv, men for å oppdage meg selv i det jeg ser rundt meg.” Han reflekterer også rundt det å bli gammel og de mange reisende forfattere som har hatt Afrika som en siste reise# Joseph Conrads reise opp Kongoelven i Heart of Darkness og Hemingways siste, ultimate safari til Øst-Afrika. Selv om han ikke skøyt seg i hodet før seks år senere, ble den fiksjonerte versjonen av turen foreviget i True at First Light, utgitt etter Hemingways død, i 1999. Dette er alle frempek mot en mørk reise, og om han ikke dør selv, møter Theroux innen reisens ende tre personer som vil være døde innen han skriver ferdig boken.

Therouxs plan var å reise hele veien langs vestkysten av Afrika. Når han kommer til Angola gir han derimot opp. Alt er elendig of foran han på kartet blir det ikke bedre: Kongo uten veier, Boko Haram i Nigeria, gudsforlatte megaslummer i Elfenbenkysten og Kamerun. “Jeg hadde ingenting å klage over – men Afrikas elendighet, det forferdelige, forgiftede, overbefolkede Afrika# Afrika bestående av lurte, foraktende, ugjestfrie folk# av tilsynelatende uopprettelig frustrasjon og ruin: så jævlig at det er ugjenkjennelig som Afrika. Men det er selvfølgelig – det nye Afrika.”

Fra Sør-Afrika reiser han mot Namibia, og snubler over Eden i ørkenen. Allerede her begynner fasaden av håp å briste: “Det jeg hadde sett, all min lykke, min ekstase, var et resultat av å bevitne et skuespill, en fantasi” skriver han om landsbyene som er satt opp for turister. “Det jeg så – det reisende ser – er en parodi til å definere parodier# et skuespill med unnaturlige klær.” Selv om fasaden begynner å slå sprekker, gir ikke Theroux opp på ideen om et urørt Afrika, og får nytt håp når han besøker en 1000$-dagen safaripark i Botswana. Her opplever han Afrika på sitt beste. I et post script skriver derimot Theroux at en av parkens vakter han ble godt kjent med ble drept av en av parkens elefanter etter hans besøk, og at parken nå er i nytt eierskap.

The Last Train to Zona Verde – det siste toget til den grønne sonen – er en vakker svanesang fra en av verdens fremste forfattere. Mot bokens slutt prøver mislykket Theroux å legge ut på ekspedisjon for å se en gazelle – den siste dyrearten som finnes i krigsherjede Angola, et siste tog til den grønne sonen, et siste håp for Afrika.

Han gir opp. Det er ikke hans sted å dra lenger, han har kommet til enden av veien. Jeg håper ikke Theroux er ferdig med å skrive reisebøker, men om han er, var dette en verdig avslutning på en lang og interessant reise.

The Last Train to Zona Verde er ute nå på Hamish Hammilton Books.