Fra arkivet: Kunst suger (1999)

Daværende NATT&DAG-journalist Bård Torgersen var med i helikopteret da Bjarne Melgaard og Frode Saugestad kastet 300 kilo pølser ned på en statue.

b
a

Denne artikkelen skal handle om to herremenn i sin beste alder som har inngått en potent allianse og åpnet galleri. Den skal handle om to herrer som har funnet hvernadre i en trang til å øse utover verden sine inntrykk av alt som er rundt dem. Uten knussel eller blygsel. Den skal handle om to herremenn som ønsker kontakt med flere mennesker. Den ene vil ta med sine venner, det være seg kvinner, menn, gamle eller unge, opp i hagen til Stenersenvillaen for å drikke rusbrus og knulle i det mørke gresset. Den andre vil helst ta med seg sine bekjentskaper i atelieret sitt, innta både sentralstimulerende og bedøvende, for deretter å fist-fucke. Men først skal vi kjøre tidsmaskin to måneder fram i tid.

Bjarne Melgaard sitter i et helikopter over Antwerpen. Han ler så hele maskinen rister. I fanget ligger samarbeidspartneren hans, tidligere markedssjef i Diesel, Frode Saugestad. De tar et par kraftige doser poppers og kliner litt. Haugen med pølser bak i helikopeteret er gigantisk. 300 kilo faktisk. Snart skal de slippe alle pølsesnabbene over en syv meter høy hyllest i bronse til bjarnes helt, kunstneren Ray Johnson. Det er en fin dag.

Les også: Smil & Gift møter Frode Saugestad (april 2013)

– Hvis jeg vil droppe gigantiske mengder av pølser fra helikopter, så gjør jeg det, sier Bjarne og mener alvor. For Bjarne Melgaard er invitert til å stille ut i Belgia og har allerede laget monumentet.

Teatergata 3 i Oslo. Vi er i Bjarne og Frodes nyåpnede galleri. Norsk Anarkistisk Fraksjon står det på tre millitante bannere på en nedslitt vegg. Bak et gigantisk norsk bonderomantisk antikkbord sitter Bjarne Melgaard. Han fyller rommet med latter.

– Kunstnere er takknemlig for så lite. Bjarne gjør stemmen sin litt ynkelig. Åååh, jeg er så takknemlig for at jeg fikk stille ut på Deres museum. Skjønner du, det er faen meg helt på trynet.

– Vil man ut med noe så får man det ut, angriper Frode videre.

Foto: Richard Kern

Les også: Intervju med Bjarne Melgaard (september 2012)

Inn på Kunst- og håndverksskolen slapp aldri Melgaard. Men fuck det, for han tok saftig revansj. Noen år senere dundret han inn på Statens kunstakademi i Oslo, etter et år der forlot han landet til fordel for akademiet i Polen. Derfra dro han til skolene Jan Van Eyck Riijks og Akademie i Holland. Siden har han teppebombet verden med sine allsidige verk. Han har holdt utstillinger på alle steder det er verdt å stille ut. Moderna Museet i Stockholm, Kiasma i Helsinki, Sao Paolo Biennalen, Musee Art De Moderne i Paris. Nå i høst skal han presenteres i bl.a Düsseldorf, Bonn og på Museet For Samtidskunst i Oslo.

Slik kunne vi fortsatt i det uendelige. Men la oss fyke videre. Vi begynner med firmaet til Bjarne.

– Queen of Peking Productions Inc., heter det. Og det holder til, nettopp ja, i Beijing. Der nede er til enhver tid femti kinesere travelt opptatt med å produsere diverse stash for meg, alt fra malerier til typen bronsemonumenter som jeg skal stille ut i Antwerpen.

Dessuten skal han i gang med å lage film, All Gym Queens Deserve To Die. En blanding av fiksjon og dokumentar på 90 minutter.

– Den rister litt i helsestudio homo-subkulturen. Jeg skal bruke scener fra Planet of The Apes, en skjønn liten gutt på 8 år som har fått tegnet med kulepenn over hele kroppen, og ekte amatøropptak av en dame som får tatt hele benet sitt i et jafs av en hai. Jeg gleder meg til å sette i gang. Hehe.

Screenshot fra “All Gym Queens Deserve To Die”. Filmen ble politianmeldt for påståtte overgrep mot barn.

– Vil man lage film, så lager man film. Vi fant fort fram til en produsent , sier Frode.

Frode Saugestad begynte å jobbe i Diesel etter gymnaset. Etter et halvt år bak disken ble han sendt til hovedkontoret i Italia for å lære saker og ting. Turen varte ikke lenge. Et halvt år tok det før yndlingen havnet i klammeri med ledelsen. Tilbake i Norge begynte han på Blindern.

– Theory can’t compete with anarchy. Da Diesel ringte og spurte om jeg ville ha ny jobb som PR/Markedssjef tok jeg jobben.

En februarkveld i 1996 åpnet en besynderlig utstilling i galleri Atlier Gourdon i Bogstadveien. På de knallrøde veggene hang Diesel-annonser i glass og ramme. Avisene gikk bananas, og innen en uke hadde to tusen mennesker vært innom galleriet.

– Folk er så redde for å besudle kunsten. De ser på kunsten som noe som skal være rent. Vil vil inngå allianser med alle. Hvorfor er det verre for kunsten å samarbeide med næringslivet enn med staten? Spør Frode.

– Kunstenere søker penger, venter på penger. Sutrer hvis de ikke får penger. Poenget er å få tingene sine ut. Tempo er viktig. Produksjon er viktig. Har du en idé, lag den med en gang. Nå. Folk sensurerer seg selv og bruker penger som en unnskyldning for impotens. Nå ler ikke Bjarne lenger.

I galleriets innerste rom henger det en huske. Setet er i latex og malt med et norsk flagg. Opp fra flagget står to myke staver. Gulløvevinner fra Venezia Biennalen i 1997, Fabrice Hybert, er mannen som hang den opp. Han kom dagen før utstillingen åpnet med to tomme hender. Dagen etter var utstillingen ferdig.