Elvis Costello og The Roots sjokkerer ingen

b
a

Det er ingen artister som får folk til å høre på flere meningsløse skiver enn artister som “ikke er i stand til å gi ut noe dårlig”.

Så da er det vel kanskje ikke så rart at samarbeidet mellom Elvis Costello og The Roots, som kan høres borte hos The Guardian ved første ørekast er en ytterst adekvat liten greie som holder seg godt innafor på alle mulige måter og som nøyer seg med å røre rundt i tradisjonen Costello og The Roots faktisk deler snarere enn å prøve på noe hemningsløst gærent eller ordentlig fett.

Ok, kanskje noen av låtene vokser og andre forsvinner og albumet blir stående som en ujevn, fin liten skive snarere enn den nokså selvfølgelige kompetansemeldingen den framstår som etter tidlig lytting men det er vel heller ikke poenget.

Uansett, Elvis Costello er en plate nærmere gravskriften “Han dreit seg aldri ut”, og The Roots er fortsatt en gjeng med eklektiske ja-mennesker. Godt jobba, alle sammen.

Poenget er at The Roots & Elvis Costello må være den minst overraskende “overraskende kombinasjonen” på denne siden av Kina og statskapitalisme og som snarere enn argusøyne fortjener den uinteresserte granskningen som finnes i brorparten av alle bilder som er tatt av Elvis Costello noen sinne.

Historien bak albumet er at de fant hverandre gjennom Jimmy Fallons show, hvor The Roots sjarmerte fedoraen av briten ved å covre jinglen Secret Lemonade Drinker, den første innspillingen noen sinne der Costello dukker opp (det var faren hans, Ross MacManus, som lagde låta).

embed:http://www.youtube.com/watch?v=DnxLjbwmJjM

Dette er på ingen måte Elvis Costellos hip hop-skive, bedyrer han og Questlove i dette intervjuet, og vi skjønner det, Elvis, det er snarere bare en videreføring av pubrockens nennsomme plukking rundt i alt mulig annet, fra Allen Toussaints New Orleans-sound til gauking av prosalyrikk med Brodsky-kvartetten.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=_LyS_M8egK8

Uansett, Elvis Costello er en plate nærmere gravskriften “Han dreit seg aldri ut”, og The Roots er fortsatt en gjeng med eklektiske ja-mennesker. Godt jobba, alle sammen.

Det samme kan man kanskje ikke si til disse her:

Sting og Miles Davis

Hele “You’re under arrest” fortjener vel egentlig å bli nevnt som et nokså vanvittig samarbeidsforsøk mellom Miles Davis og Miles Davis (sjekk for guds skyld ut coveren av Human Nature (http://www.youtube.com/watch?v=3NvLieJFjh8), som også munnet ut i at Davis gjestet en av Totos skiver http://www.youtube.com/watch?v=sMoHJ1eSuqY)), men av alle de vanvittige valgene som er tatt her er det ett som står igjen som spesielt framsynt sånn rævvahetsmessig, og det er inklusjonen av Sting på FRANSK voiceover mot slutten av tittelsporet. Som handler om at Miles blir arestert. Ifølge politimannen fordi han har en dame inne på rommet.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=kS8hmxiN5-8

John Lennon, Paul McCartney, Stevie Wonder og Harry Nilsson

Ifølge en fotnote i Sean Fennesseys fabelaktige artikkel om Harry Nilsson på Grantland ryktes også Keith Moon å ha vært til stede under det første studiomøtet mellom Lennon og McCartney siden Beatles. Vel, han lar ikke høre fra seg, og det er kanskje like greit. Den sagnomsuste bootleggen “A toot and a snore in ’74” er lite annet enn et nært og ømt portrett av en skikkelig dårlig arbeidsdag og er et av de tilfellene hvor spørsmålet – “Hvorfor har jeg ikke hørt om DETTE før?” – er uendelig mye mer spennende enn svaret.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=y1Mb7qwa2WM&list=PL3131D03CB3A1B897

Guns’n’Roses og Elton John

Vel, ok, dette liker jeg faktisk. Mest av alt fordi Elton bare sitter der og hamrer uten å gjøre noe ut av seg. Og fordi et hvitt og et svart flygel på scenen alltid er bra. Synd med ustemt Slash-gitar, dog.

embed:http://www.youtube.com/watch?v=eLoQteiJNOU

Lou Reed og Metallica

embed:http://www.youtube.com/watch?v=yuPBNP1ON7E

Vet du hva, jeg backer egentlig dette også. Det er en egen kunst å lage noe så grønnjævlig som “Lulu”, samarbeidseposet til Metallica og Lou Reed. For alt vi vet er den siste halvdelen av denne skiva et forbanna mesterverk. Det er bokstavelig talt ingen som har kommet seg så langt inn i “Lulu”, og den er sånn sett en potensiell kandidat til positiv kritisk nygranskning en gang inn i den skumle fremtiden.