Til veggs: Atlanter

Atlanter vil helst ikke strø om seg med referanser. Men hva skal en post-postmodernist gjøre?

– Vi er Atlanter. Vår fanesak er utbedring av strømnettet idenne delen av Groruddalen, et nett som er fra 1958.

ATLANTERKRAVET. Gitarist,vokalist og låtskriver Arild Hammerø introduserer bandet. Hammerø, gitarist ogvokalist Jens Carelius, bassist Morten Kvam og trommeslager Jonas BarstenJohnsen har akkurat harvet gjennom settets første låt, “Tree song”, preget av tuareg-riff,Hammerøs hakkende, nærmest perkussive gitar – og krydret med et fresendekabelbrudd, som så vidt maktet å få frem svetten i Carelius’ panne allerede førførste applaussalve.

Atlanter har klart kunststykket å lokke et hundretallsmennesker oppover i Groruddalen på en lørdagskveld, der de er siste band ut ikonsertserien Havresekkens 22. arrangement på Veitvet senter. Senteret er hovedstadensmest usannsynlige kulturbase, Groruddalens fallerte og eternittkledde storhet, ogNorges første kjøpesenter – en gang Nord-Europas største i sitt slag. Femtifemår etter åpningen er mye forandret. “Ingenting er tristere enn et utkonkurrertkjøpesenter”, heter det[note1],og den automatiske skyvedøren ved inngangen jamrer bekreftende.

Tidligere på dagen har Carelius uttrykt mild bekymring oglettere skepsis for kveldens konsertarena og agenda. Han og Hammerø sitter påen kafé på Adamstuen med utsikt til den skrånende gressflekken som påfolkemunne kalles Idioten – på vårlig vis overdådig ornamentert medhundedanderinger. Bandet står nå foran sin første festivalsommer, med spillingpå blant annet Hove og Øyafestivalen.

HJELP, VI FLYR! –Vi har spilt veldig få konserter så langt, men dette er vel det første oppleggetså langt hvor jeg ikke har peiling på noe som helst før opptredenen, fortellerCarelius, mens han mottar en tekstmelding fra bandets enigmatiske bassist, somingen vet hvor befinner seg, men som kan melde fra om at flyet til trommeslagerJohnsen “er fucka”. Inntrykket av bandet er i beste fall motstridende.Managementet kan opplyse om at Hammerø har flyttet fra Oslo til fordel for“Bodø, eller noe”, men like fullt sitter han vis-à-vis Carelius, med en kopp svart kaffe og en gitarkoffert parkertunder bordet.

Vidde, Atlantersdebutalbum, kom i midten av mars. På papiret var bandets lydbilde inspirert avden tidsriktige og potente cocktailen bestående av Mali-blues, krautrock ogamerikansk deltablues, et amalgam de selv – eller i alle fall plateselskapet –valgte å kalle “viddeblues”. Resultatet ble nærmest identiske – om ennoverveiende positive – anmeldelser av albumet.

– Jeg tror vi har lært av denne runden med presseskriv at vialdri skal nevne en eneste referanse igjen. Om ikke annet, har det værtinteressant å se hvordan media fungerer. Jeg har prøvd å presisere at det er tankemåten vi har tatt utgangspunkt i,ikke nødvendigvis lyden. Måten man spiller ekte blues på – eller krautrock, forden saks skyld – er at man bare lar det gå litt, lar låtene få utvikle seg påegen hånd. Det kunne like godt ha vært mongolsk steppesang som Mali-blues, pået vis, forteller Hammerø.

– Man skal ikke benekte at presseskrivet har en oppgave, somer å være en funksjonell inngang til musikken vår. Hadde vi ikke nevnt Mali-bluesi presseskrivet, hadde mange kanskje ikke sjekket det ut, men uansett har detblitt veldig referansetungt på en skive som absolutt ikke er det, sier Carelius.

ARKITEKTUR I OSLO. Carelius’tre soloalbum har etablert ham som en ambisiøs singer-songwriter, noe som komaller tydeligst til synes på hans foreløpig siste studioalbum, The Architect,fra 2011. Hammerø har markert seg både som soloartist og i tospann med tubaistDaniel Herskedal – han tilførte også deltakoloritt på Ost & Kjex’ album Cajun Lunch. Grunnlaget for duoenssamarbeid ble derimot lagt i Blues Run The Game, hvor de blant annet spiltesammen med Siri Nilsen.

– I begynnelsen var musikken mer Pentangle-inspirert ogfolk-orientert, sier Hammerø, og referer til det britiske bandet som på sluttenav sekstitallet blandet folkrock med jazz, og som ble ledet av den skotskegitaristen og låtskriveren Bert Jansch.

– Jeg tenkte at det skulle bli en akustisk plate, med mergitarspilling. Vi spilte på mange måter fra oss gitarene før Morten og Jonaskom inn i bildet, og nå tror jeg vi begge er glade for at vi kan spille såpassfritt, at vi slipper å kompe hele tiden – som man gjerne gjør innenforvisetradisjonen, forteller han.

FLINKE GUTTER. Carelius’og Hammerøs veldokumenterte gitarferdigheter gjør dem til aktuelle kandidaterfor få et ildrødt flinkisstempel i passet, og som i særdeleshet blir tydeligunder konserter, der deres vekselvis intrikate og økonomiske gitarspill avløserhverandre i intensitet.

– Rent stilmessig har det ikke vært virtuositet som har værtdet helt store i musikkverdenen i den siste tiden. Man skal jo helst ikke kunnespille, og man skal … ja, rasle gjennom låtene, sier Carelius, og løfterhåpefullt kaffekrusets plastlokk i håp om å finne en hittil uoppdaget kafferest.

– I Atlanter kan alle å spille, og vi liker å spille, førstog fremst. Låtene våre blir til på den måten, og jeg tror det vil komme flereband og mer musikk på denne måten. Det er jo selvsagt sykluser i musikk som medalt annet, men det har vært mye skranglete kassegitarpop med tamburin, sierCarelius.

Begynnervirtuositeten å komme tilbake i rocken, tror dere?

– Det tror jeg. Både når det kommer til spilleteknikk, menogså til groove og timing. Alle sånne aspekter tror jeg det vil bli lagt størrefokus på i tiden fremover. Hvis man skal se historisk på det, var jo band somLed Zeppelin på seksti- og syttitallet virtuoser, selv om de ikke ble frontetsom et virtuost band. På åttitallet ble band som Toto frontet med at det varvirtuost, og da gikk det inflasjon i hele begrepet. På 1990-tallet kom dennaturlige motreaksjonen med folk som Billy Corgan og Kurt Cobain, etterfulgt avet tiår hvor man ikke var helt sikker på hva slags retrouttrykk det var man varute etter. Åttitallssynther? Prince? Man visste ingenting. Nå føler jeg at dethar kommet en ny bølge, at ikke bare jazzmusikere kan spille virtuost. Uansetthvilken sjanger man spiller, kan det være jævlig fritt. Om det er Led Zeppelin,Yes eller Queen – det var en slags frihet på åttitallet, og som gikkytterligere til helvete på nittitallet. Virtuositet som begrep har i en tidvært forbeholdt dem som har gått på musikkonservatorier, mens nå kan det dukkeopp i alt fra rock til pop via metall, sier Hammerø.

DET ER INTERESSANTå se forandringene, og å konstatere hvor forutsigbart det er. Ta for eksempelblues. Det er ingenting som er verre enn moderne blues – du kan være dritgodtil å spille på Stratocasteren din, spille skalaer og herje. På den andre sidenav sjangeren har man Mali-blues, som er forholdsvis nytt og fortsatt friskt, ogher kan de virkelig spille, men det er ikke noe de fremhever, man bare hørerdet. Det er ubalansen som gjør det spennende, mener Carelius.

– Alle sjangre og uttrykk får sin perversjon. Hvis man seren Bergman-film man synes er helt fantastisk, men velger å fokusere på bare påett, lite element i filmen, blir det temmelig tomt til slutt. Men jeg synes detbåde er spennende og morsomt at man har kommet til det punktet hvor detpostmodernistiske opprøret har tatt helt av, man har kommet til etpost-postmodernistisk tiår hvor man ikke helt hvem man skal referere til, hvemsom skal rettferdiggjøre at man eksisterer i det hele tatt, sier Hammerø.

I lys av Mali-bluesenstadig mer lydhøre og voksende publikum – hva tenker dere om det vestligepublikummets relativt nyvunnede åpenhet for ikke-vestlig musikk?

– Jeg har vært på den bølgen der heltsiden jeg så Huun-Huur-Tu på Moldejazz som tolvåring. Jeg har vært litt worldmusic-aktig hele veien, tror jeg. Det er morsomt at folk digger afrikanskmusikk igjen, for folk ble så redde for å synge med til Youssou N’dour på2000-tallet, siden det liksom ikke var hipt med uironisk glede lenger. Denpolitisk korrekte, antirasistiske venstresiden tok patent på å like congas,afrikansk musikk og world music pånittitallet, og fikk mange folk som egentlig digger den greia der til å rygge tilbakenoen steg, sier Hammerø.

IHVER SIN ENDEav Idioten står to menn iført vaffeljakker og kjefter på sine utvilsomtrenrasede hunder, som på sin side er engasjert i vekselvis vilter lekeslåssingog frivol rumpesniffing midt ute på gressplenen. Carelius har grepet mobiltelefonenog er i gang med å bestille drosje til Veitvet. Hammerø kakker i kaffekoppenmed skjeen.

– Det er jo bra de endelig kan danseigjen.

Atlanterspiller tirsdag 2. juli på Hovescenen.

[note1] Blantannet i Eivind Hofstad Evjemos roman “Det siste du skal se er et ansikt avkjærlighet”.

X