Frank går til Hollywood

Frank Ocean er like mye en stolt tradisjonsbærer om en fornyer. I det spennet har han også innlemmet førti års filmhistorie.

Selv som innleid vokalgjest, klarer Frank Ocean å presse en hel verden inn på bare noen få ord.

1:“American Wedding”(“nostalgia, ULTRA”, 2011)

Enkelte ganger krasjer den inderlige, oppriktige tonen til Frank Ocean, kombinert med det som kan synes som en sporadisk bruk av friflytsassosiasjon, med det høye ambisjonsnivået (og nivået generelt) i tekstene. Det kan på overflaten virke som om dette også er tilfellet med tekstlinjen i begynnelsen av “American Wedding” som referer til den misogyne jentefilmkveldsfavoritten “Pretty Woman”:

A pretty woman in a ballgown, I’m Richard Gere in a tux.

Tekstutdraget beskriver scenen der sangens unge jeg-person i hemmelighet gifter seg med sin like unge kjæreste. I virkeligheten glir det sømløst inn i tekstens struktur: etterhvert som flere hint droppes om hvorfor giftemålet må holdes hemmelig – en uoverkommelig kulturkløft som ikke spesifiseres nærmere, referansen til brudens semesteroppgave om Islam# arrangerte ekteskap og barnebruder peker vel egentlig mot en annen kulturkrets enn Islam – ville hun i så fall hatt familiens tillatelse til å skrive en slik oppgave?

Mens Gere/Roberts-metaforen sklir inn i en rekke amerikanske ikoner som nevnes i løpet av fortellingen – Ford Mustang, etternavnet Kennedy og ikke minst The Eagles’ “Hotel California” – på “nostalgia, ULTRA” synges nemlig denne sangen oppå en instrumentalversjon av Don Henley og kompanis kaliforniske kitschklassiker. Noe den forøvrig dessverre neppe vil bli på Hove, på grunn av trusler om søksmål for uautorisert bruk. Alt dette fungerer uansett som oppbygning til den effektive sluttlinjen:

(…) if you stay, you’d probably leave later anyway, it’s love made in USA.

Resignasjonen i Oceans stemme på dette punktet i sangen gir en gjenklang som om det ikke lenger gjelder bare en intens, ungdommelig kjærlighetsaffære, det låter som en resignasjon like mye på vegne av en dekadent, dødsdømt (vestlig) kulturkrets – sivilisasjonskritikk som episk popsang, like deler Samuel Huntingtons “Clash Of Civilizations” og Samuel Cookes “You Send Me”.

2:“Love Crimes”(“nostalgia, ULTRA”, 2011)

På mange måter en langt mindre kompleks sang – selv om den deler forbudt, ung kjærlighet som tematikk – og en misfornøyd far også her blandes inn i miksen. Her er det den uvanlige bruken av et filmsample som i seg selv åpner opp for en lang rekke alternative tolkninger. Langt nede i miksen har Ocean nemlig lagt et lengre utdrag fra Nicole Kidmans mange (uttværende) monologer fra Stanley Kubricks “Eyes Wide Shut”, såpass langt nede i miksen at ordene kun blir tydbare når sangen fader ut på slutten, akkurat i tide til å høre Nicole Kidman levere den siste, drepende punkteringen av Tom Cruises mannlige ego.

Var det hele bare en drøm? Som i Kubricks film blir grensene mellom forskjellige lag av virkeligheten uklar. Og skildringen av seksualiteten som en potensielt truende, ødeleggende kraft deler denne låta med både Kubricks film og novellen av Arthur Scnitzler, som “Eyes Wide Shut” er basert på.

3: “Made In America”(fra Jay-Z & Kanye Wests “Watch The Throne”, 2011)

Selv som innleid vokalgjest i refrenget på en raplåt, klarer Frank Ocean å presse inn en hel verden på noen få ord. Refrenget på denne sangen inneholder bare såvidt flere ord enn en Twittermelding, men på den plassen trekkes linjene mellom kjemper i borgerrettighetsbevegelsen og (igjen!) dekadansen den i moderne amerikansk kulturen.

Sweet king Martin, Sweet queen Coretta, Sweet brother Malcolm … we made it in America.

Transportstasjonen blir det smått absurde ordvalget “Sweet baby Jesus”, gjort mer absurd ved gjentatt repetisjon – en ordvending som alle som har sett Will Ferrell-komedien “Talladega Nights” vil dra kjensel på. Soul, samfunnskommentar og slapstickhumor i skjønn forening. Bare synd at de nå til dags kun sporadisk ordmektige Kanye West og Jay-Z ikke er i nærheten av å følge dette nivået opp i sine vers.

4:“Lost”(fra “Channel Orange”, 2012)

Apropos subtile detaljer – i andre vers på denne sangen, som handler om det dysfunksjonelle kjærlighetsforholdet mellom en narkotikasmugler og hans såkalte “esel”, er det som om jeg-personen ser seg i speilet og kommenterer sin egen bekledning.

Got on my buttercream silk shirt, and it’s Versace.

Ganske lavt i miksen akkurat her, er det flettet inn en liten snutt fra (den magiske realisten) Terry Gilliams Hunter S. Thompson-filmatisering “Fear And Loathing In Las Vegas”.

There he goes. One of God’s own prototypes. Too weird to live, and too rare to die.

I filmen er dette Raoul Dukes kommentar idet Dr Gonzo stiger ombord i et fly (forøvrig den foretrukne transportmetoden til sangens subjekter). Sitatet er derimot IKKE hentet fra boken “Fear And Loathing In Las Vegas”, men limt inn fra Hunter S. Thompsons forord til den virkelige Dr Gonzos kvasi-selvbiografi. Uansett: her fungerer det som en finurlig liten utfylling av jeg-personens selvbilde.

5:“Pink Matter” feat. Andre 3000(fra “Channel Orange”, 2012)

Som nevnt finnes det sider ved Frank Oceans metoder som kan slå ut begge veier. Det går stort sett godt, men dette er et eksempel på det motsatte. Her lånes litt dialog fra den odde åttitallsfilmen “The Last Dragon”, produsert av engang så ærverdige Motown og brukt som et springbrett for å lansere (den plagede soulfamiliegruppen) DeBarge.

Låta gjør i likhet med denne filmen det man kan kalle et litt … klønete innhugg i østlig mystikk og filosofi, med noe visvas om en læregutt og hans sensei, en vismann som skal forklare ham hvordan livet henger sammen. André 3000 fra Outkast inntar på sett og vis rollen som sensei i låten, med sitt gjestevers, men enda så velkomment et rapvers fra André 3000 alltid er, under enhver omstendighet, virker det i bunn og grunn som om han befinner seg i en helt annen låt.

Verst av alt er allikevel bruken av mangategneseriefiguren Maajin Buu – en blubbete, rosa figur fra Dragonball Z-universet – som en sentral metafor for kvinnelige forplantningsorganer. I selve refrenget. Det i seg selv er faktisk god nok grunn til at dette er den eneste Frank Ocean-låta man kan skippe med god samvittighet. I tillegg spiller André også en helt forferdelig gitarsolo her – som et katastrofalt utslag av method acting i forbindelse med sin kommende filmrolle som Jimi Hendrix. Allikevel ville denne sannsynligvis vært et høydepunkt på de fleste urbane popplater anno 2012.

6:“Forrest Gump”(fra “Channel Orange”, 2012)

Flukt er et tilbakevendende motiv i tekstene til Frank Ocean. Men sjelden mer enkelt, effektivt og talende enn i avslutningslåta på “Channel Orange”, hvor selve vendepunktet blir den kjente scenen fra filmen som har gitt navn til låta (og objektet for jeg-personens hemmelige kjærlighet – det andre hovedmotivet til Frank Ocean, kan man vel si): fotballspilleren som fortsetter å løpe etter at han har nådd målområdet.

I was screaming run 44 – but you kept running past the end zone.

Som alle som har pirket borti de uvanlige store mengdene med mer eller mindre hobbyfilosofiske tolkninger av filmen “Forrest Gump” burde vite, er dette en flukt som også har håpefulle, kanskje til og med inspirerende implikasjoner. Det gir sangen preg av å være et slags håpefullt sluttkapittel for denne delen av Frank Oceans produksjon, at flukten kanskje er tilbakelagt. Hva neste kapittel byr på? Vi kan jo håpe på noen smakebiter på Hove.

7:“GoldenEye”“skit”“Wiseman”

Tre filmreferanser vi har oversett: “nostalgia.ULTRA” har en interlude som heter “GoldenEye”, av grunner så kryptiske at ikke engang undertegnede skal forsøke å overfortolke det. Dessuten er det en “skit” helt på tampen av “Channel Orange” som gjenskaper en scene fra TI-filmen “ATL”, men selv ikke Frank Ocean får meg til å ville se den filmen der. Langt mer nevneverdig: sangen “Wiseman” som Ocean skrev for Tarantinos “Django Unchained”, men som Tarantino “ikke fant riktig scene for”. Ikke så veldig rart – sangen er helt åpenbart altfor intelligent for filmen, og våger å stille eksakt den typen grunnleggende spørsmål ved voldens natur som Tarantino får kokaininduserte raserianfall under TV-intervjuer av å bli konfrontert med. Sjekk den ut på soundcloud.

Teksten er en omarbeidet versjon av en fotnote fra eboka “terningkast.ULTRA” (Gyldendal).

Frank Ocean spiller på Hovescenen torsdag 4. juli.

X