På sporet av den tapte tid

Dokufoto-legenden Mary Ellen Mark om sosialrealismens død.

b
a

Har en av verdens beste fotografer blitt avleggs i dagens tabloide mediebransje? Fotograf Mary Ellen Mark startet karrieren på sekstitallet. I over 50 år har hun vært tro mot dokumentarformatet, og har fotografert mentalsykehus, indiske bordeller, sirkus, Mor Theresas misjoner og nå sist, amerikanske proms. Mary Ellen kjemper fortsatt for de svakes stemmer til tross for at dokumentarfotografiet sakte men sikkert skvises ut av mediebildet.

La oss snakke om magasinfotografiet som i dag handler mest om…

–… livsstil!

Ikke sant, og renommerte magasiner som Time virker mer opptatt av business og bilder av det som er farlig, altså krig og horror. Har sosialrealismen mistet fotfeste?

–Det vil alltid handle om krig. Jeg har aldri vært krigsfotograf selv, men jeg beundrer dem som gjør det. Det er et utrolig vanskelig felt. Foruten krigsbilder, så publiseres det egentlig stort sett illustrasjonsbilder, fordi det er billigere for magasinene. Dokumentarfoto tar lang tid, det er penger mediebransjen ikke er villig til å bruke. Annonsørene er heller ikke spesielt interesserte i det, sosialrealisme selger ikke.

Dokumentarfoto tar lang tid, det er penger mediebransjen ikke er villig til å bruke.

La oss snakke mer om realisme, hva mener du om Photoshop?

–Photoshop er fantastisk om man bruker det som et mørkerom. Problemet er at mye arbeid er overretusjert og huden ser ut som voks. 60-årige mennesker ser ut som de er 20. Retusjørene har endret foto som medium og måten man jobber på som fotograf. I moteverdenen er det kanskje naturlig at alt må se perfekt ut. Men mine favorittfotografer innen mote, Helmut Newton og Irving Penn, brukte aldri Photoshop, og om de gjorde retusjering var det ikke synlig.

Tim Blackwell and Kelly HaydenAustin, Texas, 2008Tim Blackwell and Kelly Hayden, Austin, Texas 2008

Jobber du selv innen reklameverdenen?

–Jeg har gjort det for å overleve. Den beste jobben jeg noen gang har hatt var faktisk en kommersiell jobb. Det var for Novartis, et legemiddelfirma. De lot meg ta bilder som passet til resten av mitt oeuvre.

De lot deg arbeide på dine premisser?

–Jeg fikk reise og fotografere syke barn på sykehus i hele verden. Magasinarbeid er jo teknisk sett kommersielt det også. I dag er det vanskelig å skille mellom hva som egentlig er kommersielt arbeid og ikke.

Hva med dine tidligere arbeider, ville det i hele tatt vært mulig i dag å gjøre bildeseriene fra tidligere i karrieren din?

–Det er mye vanskeligere å få tilgang. Jeg kunne nok fortsatt gjort Falkland Road fordi den indiske galskapen er den samme. Den store forskjellen er at jeg gjorde den boken pre-AIDS, så de er nok mer på vakt nå. Internett er et annet aspekt, alle kan bli sett der, så jentene hadde hatt vanskeligheter med å være anonyme, til og med i landsbyene de kommer fra kunne de blitt oppdaget. Misjonene til Mor Theresa ville vært det samme, jeg var der før CNN, før man skjønte hvilken makt media har. Jeg forsøkte å dra tilbake til Oregon State Hospital, men selv på 90-tallet fikk jeg ikke den tilgangen jeg hadde bare ti år tidligere.

Ward 81, Oregon State Hospital, Salem, Oregon, 1976Ward 81 Oregon State Hospital, Salem, Oregon 1976

Er det prosjekter du i nyere tid ikke har fått gjennomført på grunn av dette?

–Det var ekstremt vanskelig å gjøre Prom. For å få tilgang til amerikanske high schools måtte jeg få tillatelse fra utdanningsdepartementet. Jeg måtte engasjere politikere for å få det til.

Det virker som om tilnærmingen til dokumentarfoto er annerledes i USA enn i Europa. Jeg så arbeidet du gjorde på Island nylig som omhandlet fysisk og mentalt syke barn. Så møtte du veggen da du prøvde å få gallerier i statene interesserte i dette arbeidet. Er det nytt for deg?

–Ja, det er sant. Kunstverdenen har vanskelig for å akseptere dokumentarfotografiet, de er mer interesserte i konseptuelle ting.

Tror du det er en tendens?

–Helt klart. Det får deg til å lure på hva kunst i det hele tatt er. Fantastiske bilder er fantastiske bilder, jeg bryr meg ikke om det er konseptuelt eller virkelighetsbasert. Dokumentar er nok vanskeligere å selge fordi det ikke er så dekorativt.

 Falkland Road, Bombay, India. 1978Falkland Road, Bombay, India 1978

Hva syns du om fotokunstnere som Jeff Wall eller Andreas Gursky som jobber med overflater?

–Det er gode arbeid innenfor sin sjanger, men det er ikke bedre enn noen som James Nachtwey (amerikansk krigsfotograf og fotojournalist, red.anm.). Dokumentarfotografer har en tendens til å bli akseptert og verdsatt først etter at de er ferdige, helst etter at de er døde. Robert Frank (amerikansk fotograf mest kjent for The Americans, en fotobok om det amerikanske samfunn på 1950-tallet, red.anm.) er et godt eksempel, selv om Robert fortsatt lever. Hans arbeider er like gode som Wall eller Gursky.

Og viktigere?

–Ja, fordi bildene forteller historien om våre liv.

Tror du en global økonomisk krise kan skape større fokus og flere gode sosialrealistiske arbeider? At vi vil oppleve flere fotografer som Dorothea Lange, som fotograferte den amerikanske depresjonen på 30-tallet?

–Det blir ikke det samme i dagens digitale verden, jeg tror ikke slike saker vil komme tilbake i magasinene.

Hva med arbeid som ikke er betalt av magasiner? Historisk sett, vil mange hevde, har den store kunsten og de store bildene blitt til i nedgangstider.

–Det er sant, og de store fotografene vil alltid være der, de som gjør den type arbeid. Det interessante er at det er nettopp dokumentarfoto som vil vare for alltid. Jeg tror ikke det samme gjelder konseptuelt arbeid.

Prom er ute nå (J. Paul Getty Museum).