Roskilde-kunst: En menneskelig lab

b
a

Roskilde kan, til tross for alt billedmateriale som skulle tilsi det motsatte,tilby langt mer enn rock og rus. I år kan de skilte med sitt største “More ThanMusic”-program noensinne, bestående av kunst, poesi, installasjoner, grafitti,film, og mye mer.

Vi har sett nærmere på et av de mest spennendekunstverkene i årets program: den israelske kunstneren ogintimitetsprovokatøren Einat Amirs “Enough About You”.

Jeg står inne i en lydtett boks av tre og pleksiglass. Overfor meg ståren fremmed fyr. David, heter han, og er like gammel som meg. Han er sjømann, har dreadlocks og en hjørnetann laget av gull. Jeg møtte ham for noen øyeblikksiden, men vet allerede mer om ham enn jeg gjør om folk jeg har kjent i flereår.

Vi befinner oss i Art City på Roskilde-campingen. For femten minuttersiden ble vi, sammen med tyve andre mennesker, ledet fra campens hete inn i etkjølig, hvitt hus. Vi har stått på rekke langs veggen mens to svartkledde damerhar gått frem og tilbake, målt oss nøye opp og ned, med tydelige intensjoner omå få oss til å føle oss utilpass. En og en har vi blitt bedt om å tre frem, og parvis blitt plassert inn i en av de seks boksene. Desom ikke har blitt valgt står igjen utenfor. De hører ingenting av hva vi sier,men de kan se alt.

En damestemme fra en høyttaler i taket forteller oss hva vi skal gjøre. Førstblir vi bedt om å fortelle hverandre hva vi heter. Vi får femten sekunder, førdet bærer videre til neste spørsmål. Hva driver vi med? Hva liker vi å gjøre påfritiden? Vi blir bedt om å stå med armene i kors, om å klappe hverandre påkinnet, om å danse, om å holde hender# om å fortelle om vår førstekjærlighet, hva som gjør oss lykkelig, når vi gråt sist, om vårt første kyss, vårt forrige brudd.

– Jeg ville undersøke hvordan vi snakker med hverandre i et post-media-samfunn, forteller Einat Amir, den Tel Aviv/New York-baserte kunsteren bak “Enough AboutYou”.
– Mange av samtalene folk har med hverandre i dag er ikke autentiske, deer bygget på forventninger og forutbestemte rammer. Med “Enough About You” viljeg se på dette, og på hvordan man kan skape intimitet mellom to mennesker. Jeghar tatt en rekke store klisjéer om hvordan intimitet bygges, og satt det inn idenne performancen. Det er også i stor grad et psykologisk eksperiment. Enmenneskelig lab, på en måte.

Det er også nærliggende å tenke på publikums-/eksponeringsaspektet#hvordan vi i stadig større grad bretter ut livene våre, tilsynelatendeubekymret, på nettet. David er tydelig ukomfortabel av tanken på at folk stårog ser på oss. Han skjelver i munnviken når vi snakker om det. Spørsmålene blirmer og mer intime, og jo lenger vi står der, jo varmere blir det i den lilleboksen# heten gjør ubehaget større. Etter nesten et kvarter inne i boksen, hvorvi har gått fra å være fullstendig fremmede til å på en merkelig måte kjenne hverandreganske godt, blir vi bedt om å kysse hverandre. “Lidenskapelig, som etnyforelsket par.” Til nå har vi adlydt stemmen i boksen relativt blindt, men nåsetter vi ned foten.

Likevel mener Einat at størsteparten av deltakerne gjør som de blir bedtom.
– Jeg vil si at rundt 95% ikkemotsetter seg beskjedene de får, til tross for at det overskrider intimitetsgrensene deres. Det har med flere ting å gjøre,deriblant autoritet. Det er menneskelig å følge autoriteter, og settingen her er nokså autoritær, både med de to svartkledde kvinnene, og voice-overensom forteller deg hva du skal gjøre. Men jeg tror også at mange følger ordrenefordi det er en såpass spesiell situasjon, som de føler er meningsfylt oggivende. De velger å hengi seg helt til dette øyeblikket.
– Samtidig har jeg etsterkt ønske om at folk skal reflektere rundt situasjonens autensitet# hvormange prosent av det du gjør som er “deg”, og hvor mange prosent som er konstruert.

”Enough About You” ble opprinnelig satt opp på Lilith Performance Studioi Malmö, og det var de som presenterte den på årets Roskildefestival.
– Det har vært fint å sette opp denne performancen her, sier Einat.
– På mange måter er denveldig i festivalens ånd, men samtidig er den også veldig forskjellig. Dog, jeg merker på samme tid at det blir litt vel “lett” å gjennomføre den her.Folkene som treffer hverandre inne i boksene er relativt like, og det er ikke såveldig langt fra møter som kunne ha funnet sted i virkeligheten. Jeg liker detbest når møtene er litt mer utfordrende, for eksempel om en ung gutt settessammen med en eldre dame, eller om to voksne menn havner sammen.

Det siste vi blir bedt om før vi forlater boksen, er å utveksletelefonnumre. Vi fikler med å skru på telefonene våre og rekker det aldri, men det gjør ikke så mye, vi hadde ikke hatt bruk for demuansett. Men selv om jeg ikke har fått noen ny BFF, og selv om jeg går rundt medet merkelig ubehag i kroppen i flere timer etterpå, er jeg glad for at jegpusha intimitetsgrensene mine, om bare bittelitt. Einat kan derimot fortelle at flere har møtt mennesker de har blitt ordentlig glade i gjennom performancen.
– Det er flere som har blitt gode venner, og til og med kjærester, etter å hamøtt hverandre i en av disse boksene. For noen har det altså vært en opplevelsesom har forandret livet deres. For noen forandrer det ikke noenting. Det er heltgreit, det også.