Ismannen

Fotograf i verdens mest anerkjente fotobyrå Magnum, selvvalgt hjemløs og «ice»-narkoman (metamfetamin, red. anm.): Antoine D’Agatas nådeløse søken etter sannhet har gitt ham kvalitetsmerket som er blandingen av mange kritikere og mange fans. I over 30 år har han reist mer eller mindre non-stop, til stadig nye og mørkere ytterpunkter av planeten vår – det har ved flere anledninger holdt på å ta livet hans.

b
a

Det er en imøtekommende og smilende D’Agata vi møter på et nyryddet hotellrom i Oslo. Han tilbyr meg en øl og retten til å røyke inne, mens han ferdiggjør et kapittel i manuskriptet til sin nyeste bok ICE – en bok om å leve med metamfetaminrusede prostituerte i Kambodsja.

N&D: OK, la oss ta det fra begynnelsen. Du har vært på reisefot siden du var 17 år gammel. Hva slags opplevelser søkte du på det tidspunktet i livet ditt?

– Jeg hører til punkgenerasjonen fra sent 70-tall, som gjorde et poeng ut av å ikke være konstruktive medlemmer av samfunnet: å leve livet fra dag til dag, aldri inngå kompromisser. Jeg vokste opp i Marseille under heroinens l’age d’or, den fløt i gatene, var billig og av god kvalitet. Fra Marseille flyttet jeg til Brixton i London.

Hvor gikk veien videre derfra?

– Jeg ble to år i Brixton og endte med å selge heroin på gata, noe jeg trengte å komme meg bort fra. Det resulterte i min første langtur: ni måneder, fra Peru til New York, med 2000 dollar i lomma. Det var min første ordentlige opplevelse av verden, og de neste ti årene fortsatte jeg å reise gjennom Sentral-Amerika. På den tiden var det revolusjon i Nicaragua, og i El Salvador var det borgerkrig.

Du reiste til land i krig, men hva gjorde du der?

– I utgangspunktet ingenting. Vi var der for å jakte intensiteten, rusen av en så ekstrem kontekst. Hver kveld måtte vi gå til kontrollpostene for å drikke oss fulle, det var en merkelig galskap. Jeg reiste videre gjennom Asia, bodde i Spania en stund, og etter ti år endte jeg i New York, der jeg følte at jeg hadde nådd enden av livet mitt. Jeg hadde nådd ytterpunktet av hva kroppen og psyken min kunne tåle. Det var vennene mine som oppfordret meg til å finne en måte å holde det gående på. Jeg hadde en visjon om fotografiet som et verktøy som kunne holde meg i live, at det var en måte for meg å klamre meg fast på. På den tiden hadde jeg noen fotografvenner som døde av AIDS. De fikk meg til å tenke slik.

ismannen-5

Hvordan endte du opp på ICP (International Center of Photography, red. anm.) uten fotografisk bakgrunn?

– Jeg hadde ingen penger og betalte aldri for å gå på ICP. De tok meg inn som en forsøkskanin. Skolen var full av unge fotografer med lite livserfaring, og for meg var situasjonen motsatt. ICP tok meg inn for å jevne det ut.

Du hadde Nan Goldin som lærer, hvor viktig var hun for deg?

– Hun var viktig, men på en veldig enkel måte. Nan ser alltid etter autentisitet i bilder, etter sannhet. Nan lærte meg å ikke overtenke ting. Hovedlæreren min på ICP var faktisk en ung norsk fotograf: Morten Andersen. Vi bodde i samme leilighet ett år og var ute og drakk til vi falt om så og si hver kveld. Morten hadde allerede en veldig presis måte å bruke kameraet på, og jeg lærte mye av ham.

Nå har du ikke noen leilighet lenger? Kommer du noen gang til å slå deg til ro?

– Nei. Jeg har reist uten stopp de siste seks årene. Jeg følte meg låst: det var for mange utstillinger, for mange bøker. Jeg bestemte meg for å kutte alt sammen og gå tilbake til det ekte livet. Jeg har prøvd å slå meg til ro et par ganger, men den komplette kjedsomheten ødelegger kroppen og hjernen min. Jeg har fire barn med forskjellige damer. Jeg har ikke valgt min egen skjebne. Jeg trenger å utforske stadig mørkere steder, om jeg ikke kunne gjort dette hadde jeg dødd en sakte død. De siste ni månedene har jeg ikke tatt bilder. Jeg reiste til Libya da Tripoli falt, men jeg fotograferte ikke, igjen var jeg der kun på jakt etter intensiteten.

Jeg reiste til Libya da Tripoli falt, men jeg fotograferte ikke, igjen var jeg der kun på jakt etter intensiteten.

I den verdenen du fotograferer kan du ikke være flue på veggen. Hvordan viser du menneskene du fotograferer at du er oppriktig? Hvordan får dem til å stole på deg?

– Menneskene jeg fotograferer i nattverdenen er ekte profesjonelle, de er kunstnere i å scamme deg. Man har ikke sjans til å lure dem, og må dermed betale en stiv pris for å overbevise dem om at du ikke er der for å stjele, og det innebærer alt fra å knulle uten kondom til mye annet. Det er vanviddet jeg prater om, å alltid jage en mer intens glede. Arbeidet mitt følger denne søken– etter en ny high som tar meg steder jeg ikke har vært før. Jeg innser at jeg er mer avhengig av en mørk intensitet enn noe annet.

ismannen-3

Hva er denne highen, denne søkenen din? Prøver du å fange en transcendens i bildene dine?

– Jeg tror ikke spiritualitet har noe med bildene mine å gjøre, jeg tenker fra et veldig fysisk og politisk perspektiv. I forhold til det fysiske aspektet er jeg interessert i den ekstreme tilstanden hvor det ikke finnes kontroll, en tilstand uten tilregnelighet. Jeg er imidlertid ikke interessert i å pushe fotografiet mot disse ekstreme tilstandene, men heller la det knytte seg opp mot hva jeg vil ha ut av livet, av meg selv og min verden, mens jeg dokumenterer det. Når det kommer til det politiske aspektet, mener jeg en stor del avsamfunnet er holdt utenfor komforten andre nyter, der de ikke har noe annet valg enn overlevelse og å føle seg levende så best de kan, noe som gjør at de pusher livet og arbeidet sitt til det ekstreme. Dette med noe jeg mener er akseptable impulser av energi og vold og glede, som selvfølgelig er destruktivt både mot selvet og samfunnet omkring, men som jeg tror er det eneste svaret i den delen av verden. Dette må dokumenteres, det må bli pratet om. For meg er denne volden, uansett hvor destruktiv den kan være, essensiell foren slags overlevelse og videreføring av menneskets natur.

Hva med kritikere som mener arbeidet ditt er utnyttende?

– Jeg bryr meg ikke om en slik logikk. Jeg snakker fra innsiden, fra mitt eget liv og min egen verden. Det er mine opplevelser av livet. Jeg har elsket prostituerte, jeg har levd med dem i måneder og år, jeg har ventet i rommene deres mens de har knullet kunder og kommet tilbake. Perspektivet mitt er fra innsiden av disse relasjonene, ikke fra utsiden. Dessuten kan ikke dette ses på med det moralske perspektivet folk anvender når de ser på dagverdenen -økonomi, samfunnsdebatt. Dette er nattverdenen. Selvfølgelig er nattverdenen forferdelig, du møter mange tragedier, historier fulle av dritt og vold. Men det er for enkelt å kalle det jeg gjør for utnyttende, jeg ser kundene fra jentenes perspektiv, ikke motsatt.

Jeg bruker alkohol, sex og narkotika for å miste kontroll, for å være så sann og uskyldig som mulig.

Jeg har hørt at du ikke tar alle bildene dine selv, at du har andre som opererer kameraet for deg,eller at du med vilje bruker kameraer du ikke kan operere. Hva er det med denne metoden – dette tapet av kontroll – du liker?

– Jeg har aldri vært interessert i teknikk og har alltid brukt de enkleste kameraene jeg kan finne. Før gjorde jeg selvportrett nå og da for å vise mitt ståsted i verdenen jeg fotograferer, og fikk andre til å ta bildene. Etter hvert ble dette essensielt for meg. Å gi kameraet til andre lot meg spille en rolle i mine egne historier, og de siste to-tre årene har jeg knapt tatt bilder selv. Det er selvfølgelig en ganske uansvarlig måte å jobbe på.

ismannen-4

Mange sier fotografiet ikke kan skildre sannhet fordi fotografen alltid velger hva som er med, vil ikke det si av bildene dine er sannere?

– Jo. Jeg bruker også alkohol, sex og narkotika for å miste kontroll, for å være så sann og uskyldig som mulig.

Som du gjorde da du tokbildene i boken ICE?

– ICE er en viktig bok for meg, og det er mye tekst i den. Jeg pleide å fotografere mye i Kambodsja, men jeg tok stadig færre bilder etterhvert som årene gikk, helt til jeg stoppet opp helt. Jeg fortsatte bare å leve der, og dette er en skildring av den tiden. Underveis i boken spiser derfor teksten opp bildene. Teksten består av en samling av emailer, utdrag fra dagbøker, post –allslags dokumenter fra tiden der, som jeg har satt sammen.

Bildene dine har en veldig sterk, gjenkjennelig estetikk, uansett hvor de er tatt. Ligner bildene på situasjonene sånn som du husker dem?

– Det var et merkelig spørsmål … ja, og nei. Selvfølgelig er det ingenting som noen gang er så uskyldig som du tenker at det er. Når du er så involvert i situasjonene og fotograferer noe som er så nære, ser man til slutt gjennom kameraets øye. Mange av bildene er knyttet til en merkelig, gal, pervers visjon av virkeligheten, men jeg har mange gode minner som jeg ikke fotograferer også. Så på den ene siden er det et veldig trofast bilde av hva jeg har opplevd, og på den andre siden er det begrenset: det er så mange andre aspekter av min oppfattelse av verden som ikke er der. Det er med det her som med livet: du måvelge en retning og ta den så langt du kan, og det kan være vanskelig.

For meg er denne volden, uansett hvor destruktiv den kan være, essensiell for en slags overlevelse og videreføring av menneskets natur.

Bildene dine har mange likhetstrekk med maleriene til Francis Bacon, er du interessert i modernekunst, eller samtidskunst?

– Jeg ser aldri på samtidskunst. Det er mange år siden jeg stoppet å se på bøker og utstillinger. Ikke fordi jeg ikke er interessert, men fordi det er en måte å beskytte meg selv på, å bevare en autentisitet og en uskyldig tilnærming til arbeidet mitt. Jeg leser mye, så energien min går til arbeider som ikke kan forurense måten jeg ser ting på. I forhold til Bacon kjenner jeg meg igjen i måten han ser på kropp, mennesket og rom. Jeg vet ikke mye om arbeidet hans, men jeg leste en artikkel der han sa noe som grafisk støttet meg i min virkelighetsoppfatning. Det handlet om at han “was not depicting the horror of the world, he was trying to paint the shouting in front of the horror”. Jeg tror det er det jeg prøver ågjøre også.

Og derfor “return the onlooker to life more violently”?

– Ja. Hvis du ser på bildene mine, ser du at jeg ikke viser noe veldig grafisk. Kanskje noen få bilder av skadde kropper, men resten handler om å vise det som ikke kan sees. Ondskapen er overalt og jeg vil ikke bruke den for sjokkeffekt, men jeg vil heller ikke rømme fra den, jeg vil leve i den, bli i den. Det er min plikt som menneske.

ICE kommer på Images en Manoeuvres Éditions 24. mai, www.iemeditions.com. Noìa kommer på MörelBooks i mai, www.morelbooks.com