”Er det en del av utstillingen?”

Ann Cathrin November Høibo har nøkkelkortet til Henie Onstad, men nøkkelkortet til å forstå kunsten hennes får du ikke.

Jeg møter kunstnereni den gigantiske Sal Haaken på Hennie Onstad Kunstsenter, der hun holder på med montering av utstillingensin, og hun leder an mot en gigantisk vev i enden av det halvmåneformederommet. Vintersol fyller salen, men Høibo kan fortelle at de akkurat hargjenåpnet alle lyskilder etter at Picassos bilder har prydet veggene.

Ann Cathrin November Høibo(f.1979)er nettopp uteksaminert fra Kunstakademiet i Oslo, med en bachelor i tekstil. I løpet av det siste året har hun vært med på Norges eneste biennale, LIAFog Kunsthall Oslo, samt stilt ut på definerende internasjonale institusjoner. I tillegg har hun hatt soloutstilling på Standard (Oslo), og nå setter hun opp separatutstilling på en av Norges mest tradisjonsrike institusjoner for avant garde kunst, Henie Onstad Kunstsenter. I arbeidet sitt blander hun tradisjonelle teknikker med referanser til høy – og lavkultur.

Du har hatt et rom på 750 kvadratmeter å jobbe med, kan dubeskrive prosessen fra idé til ferdig resultat?

– Jeg begynner somoftest med diffuse ideer om hva jeg vil gjøre, og siden denne salen er så storog merkelig og vrien å overvinne, har jeg brukt mye tid på å observere omgivelsene.Jeg er opptatt av materialer i seg selv, og i starten av en produksjon leterjeg vanligvis etter greier som er interessante for meg, enten gatelangs, påbutikken eller internett, hvor som helst egentlig. Dette samler jeg på atelieret.Halvarbeidede elementer tilrettelegges så for selve monteringsperioden, oginstallasjonen faller sakte på plass gjennom eliminering av ideer. De allerfleste arbeidene skal fungere både alene og som en helhetlig komposisjon.Prosessen er kort sagt et forsøk på å løse et problem, og samspillet mellommaterialer, arkitektur og natur.

Når går det du arbeider med over fra å være materialer til åbli kunst?

– Arbeidene mine er løseeller åpne, uferdige til og med. Så det er et spørsmål jeg like gjerne kanstille meg selv, og et spørsmål andre kan stille seg når de ser kunsten min. Jegliker godt kommentarer som: “Er det en del av utstillingen?”

Du bruker ulike typer tekstiler og tråder i arbeidet ditt,tidvis i kombinasjon med referanser til nåtidens statussymboler. Hvautgjør denne kombinasjonen for deg?

– Du vet når manfinner et stoff og tenker at det kunne blitt et fint plagg, men aldri får gjortnoe med det? Jeg har bare akseptert det, og setter heller verdien i potensialetstoffet har. Jeg kan gjøre noe med det, men jeg ikke. Jeg liker godt rektangulære flater fordi de kan opplevesenten vertikalt eller horisontalt. Og så liker jeg ting som kommer på rull, foreksempel skai, fløyel, papir eller plastikk. Hvis et annet materiale enntekstil kommer på rull betyr det at det er føyelig, og blir dermed svært attraktivtfor meg. Jeg kan kontrollere materialet, det kan ta lite eller mye plass. Alt idette rommet kunne fått plass i et hjørne.

Hvordan er det å stille ut på en kunstinstitusjon som HOK,med tanke på den tunge historikken museet har?

–Det er gjevt å blitatt så seriøst og få mulighet til å gjennomføre dette intense prosjektet. HOKhar hatt tradisjon for å invitere kunstnere til å jobbe på stedet, noe sompasser min arbeidsmetode veldig godt. Å bruke gallerirommet som studio er slikjeg vanligvis jobber. Det er en risikabel arbeidsmetode, men nettopp derfor kandet oppstå noe helt uventet. Det er i hvert fall noe jeg ønsker skal skje. Å jobbemed Standard og Henie Onstad er noe av det kuleste jeg kunne gjort i Norge.

Har du noe til felles med de andre i Standard-stallen?

– Det er det nokmange som vil mene. Det er selvsagt elementer hos noen av de andre kunstnerne jegkan relatere til i mitt eget arbeid. Jeg kan kjenne igjen noen av materialene, selvom uttrykket er annerledes. Hvis man sammenligner et galleri med etplateselskap, kan man lett se generelle fellestrekk hos de ulike artistene.

Flere av de mannlige oslokunstnerne om dagen syntes å kommefra graffiti – eller skatemiljøet, hva er din bakgrunn?

– Jeg hadde sikkertvært skater hvis jeg var gutt, hehe. Jeg kommer fra en lite kunstneriskfamilie, og kanskje det var derfor jeg begynte å interessere meg for kunst, atdet var noe som manglet. Min første bevisste opplevelse av kunst ga meg enspesiell ro, og jeg fikk følelsen av at det var noe som betydde noe, uten atjeg forsto hva det var. Kanskje på samme måte som religiøse mennesker oppleverdet å gå i kirka. Jeg har de siste årene trodd at det var Hannah Ryggen somintroduserte veven som billedkunst for meg, men når jeg tenker meg om så jeg enutstilling med Mirò sine vevede tepper da jeg var 18 år og bodde i Barcelona.Den gjorde et sterkt inntrykk.

Må publikummet ditt ha noen forutsetninger og referanser forå forstå kunsten din?

– Egentlig ikke. Mende som kan mye om kunst vil mest sannsynlig se noe annet enn de som ikke harlike mange referanserammer. Det syntes jeg er bra. Jeg vil at folk skal få etøyeblikk der det man tror forventes ikke nødvendigvis gjelder. Det handler om åstole på seg selv.

Ann Cathrin November Høibo er aktuell med separatutstillingpå Henie Onstad Kunstsenter i Sal Haaken fra 22. mars -27.mai.

X